«Hvordan klarte du å rote deg inn i dette? Du latskapelige jente! Hvem vil ha deg nå når du har et barn på vei? Og hvordan skal du klare å oppdra det? Ikke regn med meg for hjelp. Jeg har oppdratt deg, og nå også barnet ditt? Jeg trenger deg ikke her. Pakke kofferten og forsvinn fra huset mitt!»
Synnøve holdt hodet bøyd og lyttet i stillhet. Håpet om at tante Helga kanskje ville la henne bli, selv bare til hun fikk en jobb, forsvant i øyeblikket.
«Hvis bare mamma var i live»
Synnøve hadde aldri møtt faren sin, og moren ble påkjørt av en beruset sjåfør i et kryss for femten år siden. Barnevernet skulle snart sende den unge jenta til et barnehjem da en fjern slektning en kusine av moren plutselig dukket opp og tok henne inn. Med fast jobb og eget hus gikk omsorgsordningen på skinner.
Tante Helga bodde på utkanten av Halden, en sørlig kystby hvor sommeren er lun og vintrene regner. Synnøve fikk alltid godt måltid, fine klær og en solid arbeidsmoral. Med hus, hage og noen høns og kaniner var det aldri stille. Kanskje hun savnet en mors varme, men hvem brydde seg egentlig?
Synnøve gjorde det bra på skolen, og etter videregående gikk hun på lærerutdanningen. De lettsindige studentårene fløy forbi, men nå var eksamenene over og hun vendte tilbake til byen som hadde blitt hennes hjem. Gjenkomsten var imidlertid alt annet enn gledelig.
Etter den høye ropet roet tante Helga seg en anelse.
«Nok er nok, gå vekk fra meg. Jeg vil ikke se deg lenger.»
«Vær så snill, tante Helga, kan jeg bare»
«Nei, jeg har sagt alt jeg trenger!»
Synnøve plukket stille opp kofferten og trådte ut på gata. Hun hadde ikke forestilt seg å komme tilbake på denne måten ydmyket, avvist og med et barn i magen, selv om det ennå bare var i de tidlige stadiene. Hun bestemte seg for å innrømme graviditeten. Skjule den kunne hun ikke lenger.
Hun måtte finne et sted å bo. Hun vandret, tenkte på livet, helt uvitende om alt rundt seg.
Det var midt på sommeren i sør. Epler og pærer stod modne i hagen, rips glødet i røde klynger, druer hang tunge i pergolaene, og lilla plommer gjemte seg under de mørke bladene. Lukten av syltetøy, stekt kjøtt og nybakt brød fylte luften. Varmen var drøy, og Synnøve tørstet. Ved et lite låst port ropte hun på kvinnen som stod ved den sommerlige kjøkkenhagen.
«Unnskyld, kan jeg få litt vann?»
Kari, en kraftig dame i femtiårene, vendte seg mot stemmen. «Kom inn, om du mener det godt.»
Hun dyppet en kopp i en bøtte og rakte den til den slitne jenta som satte seg tungt på en benk og drakk med stor tørst.
«Kan jeg bli her en stund? Det er så varmt.»
«Selvfølgelig, kjære. Hvor kommer du fra? Jeg ser du har en koffert.»
«Jeg er nettopp ferdig med lærerutdanningen og leter etter arbeid. Jeg har ingen plass å bo. Kjenner du noen som leier et rom?»
Kari så nøye på Synnøve pent kledd, men sliten, som om tankene hennes veide tungt.
«Du kan bli hos meg. Det vil gjøre huset litt mer livlig. Jeg tar ikke mye, men du må love å betale i tide. Hvis du er enig, viser jeg deg rommet.»
Tanken på en hyblering gledet Kari ekstra penger er alltid velkomne i en liten by langt fra de store. Sønnen hennes bodde langt unna og kom sjelden på besøk, så selskap på de lange vinterkveldene var en bonus.
Synnøve, som knapt kunne tro sin plutselige flaks, skyndte seg etter vertinnen. Rommet var lite men koselig, med vindu som så ut i hagen, et bord, to stoler, en seng og et gammelt skap. De avtalte leien (nok 1500 kroner per måned), og etter å ha skiftet klær, gikk hun til utdanningskontoret.
Dagerna fløy jobb, hjem, jobb. Kalenderen ble knapt berørt før den ble borte i tidens hast.
Synnøve ble venner med Kari, som viste seg å være en godhjertet kvinne, og Kari ble glad i den enkle, beskjedne jenta. Når muligheten ga seg, hjalp Synnøve til hjemme, og mange kvelder satt de og drakk te i hagen under den lille lysthagen, for i sør kommer høsten aldri for raskt.
Graviditeten gikk glatt. Ingen kvalme, ansiktet holdt seg friskt, selv om hun tydelig begynte å gå opp i vekt. Hun betrodde Kari sin historie en historie så vanlig som folk flest.
I det andre året ble Synnøve forelsket i Jørgen, den sjarmerende sønnen til velstående forelesere ved universitetet. Hans fremtid var lagt studier, doktorgrad og en karriere innen forskning eller undervisning, alt nært foreldrene. Kjekk, veloppdragen og sosial, han var festens midtpunkt og ble beundret av mange jenter. Men han valgte den beskjedne Synnøve. Kanskje det var hennes stille smil, de milde brune øynene eller den slanke figuren? Kanskje han så en lik sjel eller den styrken som oppstår når livet har slått deg hardt? Det er vanskelig å si. Likevel tilbrakte de nesten alle universitetstimene sammen, og Synnøve så for seg et liv ved hans side.
En morgen innså hun plutselig at hun ikke klarte å spise, luktet visse ting og hadde vært kvalm i flere dager. Hun skjønte at hun var senti. Hun kjøpte en graviditetstest, gikk tilbake til rommet sitt, drakk et glass vann og ventet. To streker. «To streker», stirret hun, fortsatt i vantro. Eksamenene nærmet seg, og nå dette! Hvordan ville Jørgen reagere? Barna var ikke en del av planene deres.
Uventet ble hun overveldet av en kjærlig følelse for det lille livet inne i magen.
«Lille en», hvisket hun og strøk forsiktig på magen.
Da Jørgen fikk nyheten, bestemte han seg for samme kveld å introdusere Synnøve for foreldrene. Når hun tenkte tilbake på møtet, begynte tårene å trille. Jørgens foreldre foreslo at hun skulle ta abort og flytte fra byen etter studiene, fordi Jørgen måtte fokusere på karrieren. Sånn kunne han ikke bli med henne.
Hva Jørgen hadde snakket med sønnen sin, kunne Synnøve bare gjette. Dagen etter kom han stille inn i rommet hennes, la en konvolutt med penger på bordet og forsvant uten et ord.
Synnøve hadde aldri vurdert abort. Hun hadde allerede blitt glad i den lille i magen. Det var hennes barn, helt alene. Etter en kort overveielse tok hun imot pengene de skulle være til stor hjelp.
Kari trøstet henne med god forståelse. «Det skjer, det er ikke verdens verste ting. Du er modig for ikke å avbryte hvert barn er en gave. Kanskje alt ordner seg til slutt.»
Synnøve kunne ikke tenke på å forsones med Jørgen. Hun følte en dyp avsky. Humoren i å bli avvist lurte fortsatt i bakhodet hennes.
Tiden gikk. Synnøve sluttet å jobbe, trasket som en and mens hun ventet på fødselen. Hun lurte på om det var en gutt eller en jente, men ultralyden kunne ikke fortelle. Det spilte ingen rolle så lenge barnet var sunt.
I slutten av februar, på en lørdag, startet fødselen, og Kari tok henne med til sykehuset. Alt gikk bra, og Synnøve fikk en frisk gutt.
«Liten Erik», mumlet hun mens hun strøk den runde kinnet hans.
På fødeavdelingen møtte hun andre mødre som fortalte at to dager før hadde kona til grensevakten født en jente. De var ikke engang offisielt gift, men bodde sammen.
«Du vil ikke tro det, han regnet henne med blomster, brakte sjokolade og akevitt til sykepleierne, kom hver dag i en jeep. Men det gikk ikke. Hun skrev et brev, forlot barnet og sa hun ikke var klar.»
«Hva skjer med babyen?»
«De mater henne med flaske, men sykepleieren mente det hadde vært bedre med amming. Men alle har sine egne barn å mate.»
Da det var fodrings tid, kom den lille jenta inn.
«Kan noen amme henne? Hun er så svak», spurte sykepleieren i håp.
«Jeg vil, stakkars jente», svarte Synnøve, la den sovende gutten på sengen og tok den lille piken i armene.
«Hvor søt og liten, jeg skal kalle henne lille Mari.»
Sammen med Erik var Mari så liten at den virket som en liten krystall.
Synnøve ammet begge, og etter kort tid sov den lille piken igjen.
«Jeg sa jo hun var svak», kommenterte sykepleieren.
To dager senere kom faren, en grenseoffiser, inn på rommet for å møte jenta som hadde ammet hans datter. Det var sånn han ble kjent med kaptein Erik, en ung mann med blå øyne og fast blikk.
Historien ble fortalt av personalet på fødeavdelingen og spredte seg raskt i hele byen, fordi den endte på en overraskende måte.
Da Synnøve ble utskrevet, samlet alle leger, sykepleiere og assistenter seg ved inngangen. En jeep pyntet med blå og rosa ballonger ventet. En ung offiser i kapteinsskjorte hjalp henne inn i kjøretøyet, der Kari allerede satt, og ga henne en blå pakke, så en rosa.
Et lite tutte og kjøretøyet rullet bort og forsvant rundt svingene.
Slik er det, du vet aldri hvilke konsekvenser handlingene dine får. Livet kaster ofte overraskelser som du aldri kunne ha forestilt deg.
