Det ringte ubehagelig skingrende og varslet om besøk. Solveig tok av seg forkleet, tørket hendene og gikk til døren. Datteren hennes sto der med en ung mann på dørstokken. Solveig slapp dem inn i leiligheten.
«Hei, mamma,» sa datteren og ga henne et kyss på kinnet. «Dette er Pappa, han kommer til å bo hos oss.»
«God dag,» hilste den ung mannen høflig.
«Og dette er min mamma, tante Solveig.»
«Solveig Hansen,» rettet hun på datteren sin.
«Mamma, hva er det til middag?»
«Ertepuré og grillpølser.»
«Jeg spiser ikke ertepuré,» svarte gutten, tok av seg skoene og gikk inn i stuen.
«Men mamma, Pappa spiser ikke erter,» sa jenta med store øyne.
Gutten satte seg på sofaen og slengte ryggsekken på gulvet.
«Dette er egentlig mitt rom,» sa Solveig.
«Pappa, kom, jeg skal vise deg hvor vi skal bo,» ropte Linnea.
«Jeg liker det her,» knurret gutten mens han reiste seg fra sofaen.
«Mamma, tenk på hva Pappa kan spise.»
«Jeg vet ikke, vi har bare en halv pakke pølser igjen,» trakk Solveig på skuldrene.
«Det går bra, med sennep og ketchup og litt brød,» utbrøt han.
«Jaja,» kunne Solveig bare si mens hun gikk mot kjøkkenet. «Før tok hun med hjem småkatter og valper, og nå kommer hun med dette, og jeg skal også mate ham.»
Hun skjenket seg selv ertepuré, la to stekte pølser på tallerkenen, satte salaten ved siden av og begynte å spise med god appetitt.
«Mamma, hvorfor spiser du her alene?» spurte datteren da hun kom inn på kjøkkenet.
«Fordi jeg kommer rett fra jobb og er sulten,» svarte Solveig mens hun tygde på en pølse. «Den som vil ha noe å spise, kan ta det selv eller lage mat. Og en ting til: Hvorfor skal Pappa bo hos oss?»
«Hvorfor? Han er min mann.»
«Hva?! Din mann?»
«Ja, nettopp. Datteren din er voksen og bestemmer selv om hun vil gifte seg eller ikke. Jeg er tross alt nitten år.»
«Men dere inviterte meg ikke engang til bryllupet.»
«Det var ikke noe bryllup, vi bare giftet oss på rådhuset. Nå som vi er mann og kone, skal vi bo sammen,» svarte Linnea og så på moren sin, som fortsatte å tygge.
«Ja, gratulerer da. Men hvorfor uten bryllup?»
«Hvis du har penger til et bryllup, kan du gi dem til oss, vi vet nok hvor vi skal bruke dem.»
«Jeg skjønner,» sa Solveig mens hun fortsatte å spise middagen sin. «Men hvorfor akkurat bo hos oss?»
«Fordi de bor fire stykker i en ettromsleilighet.»
«Så muligheten for å leie noe ble ikke engang vurdert?»
«Hvorfor skal vi leie når jeg har et rom her?» undret datteren.
«Jeg skjønner.»
«Kan du gi oss noe å spise?»
«Linnea, gryta med puré er på komfyren, pølsene i panna. Hvis det er for lite, er det en halv pakke igjen i kjøleskapet. Ta det dere trenger.»
«Mamma, du skjønner ikke, du har en SVIGERSON nå,» understreket Linnea det siste ordet.
«Og? Skal jeg begynne å danse av glede? Linnea, jeg kommer rett fra jobb, jeg er sliten, vær så snill, ingen festivitas. Dere har hender og føtter, ta vare på dere selv.»
«Det er derfor du ikke er gift!» Linnea sendte moren et stygt blikk og forlot kjøkkenet i sinne, slo igjen døren. Solveig spiste ferdig, skylte av tallerkenen, tørket bordet og trakk seg tilbake. Hun skiftet klær, tok med seg treningsveska og dro til treningssenteret. Flere ganger i uken tilbrakte hun kveldene på treningssenteret og i svømmebassenget.
Rundt ti kom hun hjem. I håp om en varm kopp te fant hun kjøkkenet i fullstendig ustand; det så ut som om noen hadde prøvd å lage mat der. Grytelokket var borte, maten i den tørket og sprukket. Pølsepakken lå på bordet, ved siden av en hardnet brødskive uten pose. Stekpanna var brent, og noen hadde skrapt i den med en gaffel. Oppvasken sto i vasken, og på gulvet var det søle av noe søtt. Leiligheten luktet sigarettrøyk.
«Å, dette er nytt. Linnea har aldri gjort noe slikt før.»
Solveig åpnet døren til datterens rom. De unge drakk vin og røykte.
«Linnea, rydd opp på kjøkkenet. Og i morgen kjøper du en ny stekepanne,» sa moren og gikk inn på sitt eget rom uten å lukke døren.
Linnea spratt opp og løp etter henne.
«Hvorfor skal vi rydde? Og hvor skal jeg få penger til en ny stekepanne? Jeg jobber ikke, jeg studerer. Er tallerkener viktigere for deg?»
«Linnea, du kjenner reglene her: Den som spiser, rydder opp. Den som lager rot, rydder opp. Det som går i stykker, blir erstattet. Alle tar vare på seg selv, og ja, stekepanna er viktig for meg, den er ikke billig, og nå er den ødelagt.»
«Du vil ikke at vi skal bo her,» sa datteren.
«Nei,» svarte Solveig rolig.
Hun hadde ikke lyst til å krangle med datteren nå, og Linnea hadde aldri oppført seg slik før.
«Men jeg eier en del av dette.»
«Nei, leiligheten er helt min. Jeg har jobbet for den og kjøpt den. Du er bare folkeregistrert her. Å løse problemer på min regning? Nei. Hvis dere vil bo her, følger dere reglene,» forklarte Solveig med rolig stemme.
«Jeg har levd hele livet etter dine regler. Jeg er gift nå, og fra nå av skal ikke du bestemme hva jeg skal gjøre,» protesterte Linnea. «Dessuten har du levd ditt liv, du burde overlate leiligheten til oss.»
«Jeg gir gjerne fra meg gangen i bygget og en benk utenfor. Så, kjære deg, du er gift? Spurte ikke. Du sover her enten alene eller med mannen din et annet sted. Han blir ikke her,» sa Solveig bestemt.
«Du kan beholde leiligheten din. Pappa, vi går,» ropte Linnea og begynte å pakke sammen tingene sine.
Fem minutter senere stormet den nygifte svigersønnen inn på Solveigs rom.
«Hei, mamma, ikke få panikk, alt ordner seg,» sa han, litt ustø på grunn av alkoholen. «Vi drar ikke midt på natten. Vær snill, så skal vi være stille om natten også.»
«Hvilken mamma skal jeg være for deg?» ble Solveig indignert. «Foreldrene dine er hjemme, dra til dem, og ikke glem å ta med deg kona.»
«Ja, jeg skal…» Gutten løftet knyttneven og holdt den foran svigermoren
