Pappa, la meg få presentere deg for min kommende kone, og din svigerdatter, Maren! strålte Henrik av lykke da han kom inn i stua.
Hvem?! utbrøt professor, dr. Trond Hansen, overrasket. Hvis dette er en spøk, så må jeg si den er ganske dårlig!
Mannen så skeptisk og litt fornærmet på de grove fingrene til svigerdatteren, særlig merket han seg de skitne neglene. Hvordan kunne det ha seg at hun ikke visste hva vann og såpe var? Det var ikke til å begripe at skitten satt så hardt fast
«Kjære vene! Takk og pris for at Lillemor ikke levde og fikk se dette. Vi gjorde jo alt for å oppdra Henrik til å ha gode manerer,» raste det gjennom hodet hans.
Dette er ikke tull! svarte Henrik, og blikket hans var urokkelig. Maren skal bo hos oss, og om tre måneder gifter vi oss. Vil du ikke være med på bryllupet, så får jeg klare meg uten deg!
Hei! smilte Maren og gikk enkelt forbi professoren, rett ut på kjøkkenet. Jeg har med boller, bringebærsyltetøy, tørkede kantareller ramset hun opp mens hun pakket ut av den gamle sekken.
Trond Hansen holdt seg til hjertet da han så syltetøyet renne utover den kritthvite, håndbroderte duken.
Henrik! Kom til deg selv! Om dette er for å straffe meg, så er det grusomt gjort! Hvor i all verden har du rotet fram denne bondejenta? Jeg godtar ikke at hun skal bo her! ropte professoren fortvilet.
Jeg elsker Maren. Det burde holde for at hun får bo i huset! svarte Henrik spydig.
Trond forstod at sønnen gjorde dette bare for å provosere ham, så han trakk seg stille tilbake til rommet sitt.
Forholdet til Henrik hadde vært turbulent etter morens død. Gutten sluttet på universitetet, var uhøflig, og levde et hensynsløst liv.
Trond håpet lenge at sønnen kom til fornuft. Hadde sett for seg at han skulle bli den samme fornuftige, varme gutten han en gang var. Men dag for dag ble Henrik fjernere, og nå hadde han til og med tatt med seg en ukjent landsens jente hjem vel vitende om at faren aldri ville godkjenne valget hans
Til slutt giftet Henrik og Maren seg. Trond nektet å være med på bryllupet, ville ikke ta del i valget av svigerdatter. Smertefullt var det å se at plassene til Lillemor, som hadde vært så god mor og husfrue, nå ble tatt av en uerfaren jente fra bygda som knapt kunne snakke sammenhengende.
Maren lot som om hun ikke merket motstanden fra svigerfaren. Hun gjorde sitt beste for å være til nytte, men tråkket stadig feil, og Trond klarte ikke å se noen gode sider ved henne bare uvitenhet og dårlige vaner…
Henrik gikk lei av å være eksemplarisk ektefelle og begynte igjen å drikke og dra ut på byen. Konfliktene mellom Henrik og Maren økte, og Trond gledet seg over det han håpet bare Maren skulle dra sin vei for godt.
Trond Hansen! kom Maren inn en dag, gråtende. Henrik vil skille seg, og han kaster meg ut! Men jeg venter barn!
Du skal vel ikke stå på gata? Dra hjem igjen til bygda! At du er gravid gir deg ikke rett til å bo her etter skilsmissen. Beklager, jeg kan ikke blande meg inn, svarte Trond, og innerst inne var han lettet over å slippe å ha henne i huset.
Maren gråt stille og begynte å pakke sakene sine. Hun skjønte ikke hvorfor svigerfaren mislikte henne så sterkt fra første dag, eller hvorfor Henrik behandlet henne som en leke og så kastet henne ut. Hva gjorde vel hennes bakgrunn også hun hadde jo følelser
***
Åtte år senere… Trond Hansen bodde på et sykehjem. Han hadde blitt mye svakere, og det tok ikke lang tid før Henrik benyttet anledningen og flyttet ham ut for å slippe ekstra ansvar.
Den gamle mannen hadde forsonet seg med skjebnen han hadde ingen andre steder å dra. I løpet av sitt lange liv hadde han klart å få tusenvis av elever til å forstå verdien av kjærlighet, respekt og omsorg. Han fikk fortsatt brev fra tidligere studenter. Men sin egen sønn hadde han aldri klart å gjøre til et godt menneske
Trond, du har fått besøk! ropte romkameraten hans etter en tur ute.
Hvem? Henrik? mumlet Trond, selv om han visste det var umulig. Sønnen ville nok aldri komme det var bare for mye hat i mellom dem.
Vet ikke, pleieren sa jeg skulle hente deg. Skynd deg, da! smilte romkameraten.
Trond tok stokken og gikk sakte ut av det lille, varme rommet. På vei ned trappa så han henne han kjente henne igjen med en gang, selv etter så mange år.
Hei, Maren! sa han lavt og så ned, og kjente på skyldfølelsen. Fortsatt skammet han seg over at han ikke hadde støttet den ærlige, oppriktige jenta for åtte år siden
Trond Hansen?! utbrøt den rødmussede kvinnen. Du har forandret deg mye… Er du syk?
Ja, litt … svarte han svakt, og smilte. Hvordan fant du meg her?
Henrik fortalte det. Du vet, han vil ikke ha kontakt med sønnen sin. Men gutten spør hele tiden etter pappa og bestefar… Even kan jo ikke noe for at du ikke vil vite av ham. Han savner familien sin. Vi er helt alene, sa Maren med skjelvende stemme. Unnskyld, det var kanskje dumt av meg å komme.
Vent litt! sa Trond stille. Hvor gammel er Even nå? Sist du sendte bilde var han bare tre år.
Han står ved døra. Skal jeg hente ham? spurte Maren litt forsiktig.
Ja, kom med ham! sa Trond spent.
Inn kom en rødhåret gutt, en liten kopi av Henrik, og Even gikk forsiktig bort til bestefaren han aldri hadde møtt.
Hei, gutten min! Så stor du har blitt sa Trond tårevåt og klemte barnebarnet sitt.
De satt lenge og snakket sammen mens de vandret langs høststiene i parken ved sykehjemmet. Maren fortalte om et liv med store prøvelser, om hvordan moren hennes døde tidlig og hvordan hun alene hadde måttet klare alt.
Unnskyld, Maren! Jeg har vært så urettferdig mot deg. Jeg gikk hele livet og trodde kunnskap, utdanning og dannelse var det viktigste men jeg ser nå, at det er hjertevarme og ærlighet som betyr mest, sa Trond.
Trond Hansen! Vi har lyst til å spørre deg sa Maren, litt nervøs. Kan du ikke flytte hjem til oss? Vi er alene, og du er også alene… det hadde vært godt å ha en i familien nær oss.
Kom, bestefar! Kan vi gå på fisketur sammen, og plukke kantareller i skogen? Det er veldig fint hjemme i bygda vår, og huset har god plass! sa Even, og holdt bestefar i hånda.
Ja, la oss dra! smilte Trond. Jeg klarte ikke å oppdra min egen sønn, men kanskje jeg kan være den bestefaren Even trenger. Og jeg har aldri opplevd livet på bygda før kanskje det er der jeg finner roen.
Du kommer til å trives! lo Even.
Slik lærte Trond at de mykeste verdiene i livet ofte er de som varer lengst. Man skal ikke måle mennesker etter hvordan de ser ut eller hvor de kommer fra det er hjertet og omtanken som teller.
— Pappa, møt min kommende kone og din svigerdatter, Varvara! — strålte Boris lykkelig. — Hvem?! — spurte professor og doktorgradsinnehaver Rolf Filimonersen forbauset. — Hvis dette er en spøk, er den ikke spesielt morsom! Mannen betraktet de skitne neglene på svigerdatterens grove fingre med avsky. Han tenkte at denne jenta ikke visste hva vann og såpe var, ellers hvordan forklare den inngrodde skitten under neglene? «Herregud! Så godt at min kjære Laila ikke levde så lenge at hun måtte oppleve denne skammen! Vi gjorde alt for å oppdra denne dovenpeisen til å bli et skikkelig menneske,» fløy det gjennom hodet hans. — Det er ikke en spøk! — svarte Boris utfordrende. — Varvara skal bo hos oss, og om tre måneder gifter vi oss. Vil du ikke delta i sønnens bryllup, klarer jeg meg uten deg! — Hei! — smilte Varvara og gikk selvsikkert inn på kjøkkenet. — Her er boller, bringebærsyltetøy, tørkede kantareller… — jenta ramset opp matvarene hun tok opp av den slitte vesken. Rolf Filimonersen grep til hjertet da han så Varvara ødelegge den hvite, håndbroderte duken med syltetøyet som hadde rent ut. — Boris! Kan du ta til vett! Hvis du gjør dette for å irritere meg, er det ikke nødvendig… Dette blir for mye! Hvilken bygd har du dratt hjem denne bondetuppa fra? Jeg nekter å ha henne i mitt hus! — ropte professoren fortvilt. — Jeg elsker Varvara. Og min kone har rett til å bo på min adresse! — lo Boris hånlig. Rolf Filimonersen innså at sønnen bare gjorde narr av ham. Han lot være å diskutere mer, og gikk stille til sitt rom. Forholdet mellom far og sønn hadde endret seg mye etter morens død. Boris ble uregjerlig, droppet ut av universitetet, freste mot faren og levde fritt og hensynsløst. Rolf Filimonersen håpet at sønnen ville endre seg, bli som før — klok og godhjertet. Men for hver dag fjernet Boris seg mer, og nå hadde han også dratt med seg denne bygdejenta hjem. For han visste jo godt at faren aldri ville godkjenne valget hans, og derfor kom han med en som ingen visste noe om… Snart giftet Boris og Varvara seg. Rolf Filimonersen nektet å delta i bryllupet og ville ikke godta svigerdatteren han ikke likte. Han var bitter fordi det var Varvara, en uoppdragen og enkel jente, som skulle ta plassen til Laila — den fantastiske husfruen, kona og moren — og Varvara mestret jo knapt å si to ord sammenhengende. Varvara later som hun ikke merker svigerfarens uvennlige holdning og prøver å tilfredsstille ham, men det blir bare verre. Mannen så ikke ett eneste godt trekk ved henne, kun at hun var simpel og dårlig oppdratt… Boris, lei av å spille den eksemplariske ektemannen, begynte igjen å drikke og feste. Faren hørte bare krangling blant de unge, og gledet seg i smug, for han håpet Varvara snart ville forlate huset for alltid. — Rolf Filimonersen! — kom svigerdatteren inn gråtende en dag. — Boris vil skilles. Han kaster meg ut, og jeg venter barn! — For det første, hvorfor ut? Du er jo ikke hjemløs… Reis dit du kom fra. At du er gravid gir deg ikke rett til å bo her etter skilsmissen. Beklager, men jeg blander meg ikke inn i forholdene deres, — sa mannen, mens han gledet seg over å endelig bli kvitt den påtrengende svigerdatteren. Varvara gråt fortvilt og begynte å pakke. Hun skjønte ikke hvorfor svigerfaren hatet henne fra første stund, eller hvorfor Boris lekte med henne som med en bikkje, og deretter kastet henne ut. Så hva om hun kom fra bygda? Hun hadde også sjel og følelser… *** Åtte år senere… Rolf Filimonersen bodde nå på et eldrehjem. Den eldre mannen hadde blitt mye svakere den siste tiden. Selvfølgelig så Boris sitt snitt til å sende faren raskt bort, for å slippe bryet. Den gamle mannen hadde slått seg til ro med sin skjebne, for han visste at han ikke hadde noe valg. I løpet av sitt lange liv hadde han lært tusenvis av mennesker verdien av kjærlighet, respekt og omtanke. Han fikk fortsatt takkebrev fra tidligere elever… Men sin egen sønn klarte han ikke å oppdra til å bli et ordentlig menneske… — Rolf, du har fått besøk, — sa romkameraten da han kom tilbake fra en tur. — Hvem? Boris? — slapp det ut av den gamle, selv om han visste det var umulig. Sønnen kom aldri til å besøke ham, for han var altfor sint på faren… — Vet ikke. Pleieren ropte at jeg skulle hente deg. Hva venter du på? Skynd deg! — smilte romkameraten. Rolf tok stokken og gikk langsomt ut fra det lille, varme rommet. Ned trappen så han henne på avstand, og kjente henne straks igjen, selv om det var lenge siden de sist møttes. — Hei, Varvara! — sa han, stille og med senket blikk. Kanskje han fortsatt følte skyld overfor den ekte og enkle jenta han ikke støttet for åtte år siden… — Rolf Filimonersen?! — utbrøt den rødskinnede kvinnen forundret. — Du har forandret deg… Er du syk? — Litt…, — smilte han trist. — Hvordan visste du hvor jeg var? — Boris fortalte det. Du vet, han vil ikke ha kontakt med sønnen. Og gutten ber stadig om å få treffe pappa og bestefar… Ivan har jo ikke gjort noe, han kan ikke for at dere ikke anerkjenner ham. Han savner familien sin. Det er bare oss to her nå…, — sa hun med skjelvende stemme. — Unnskyld, kanskje jeg gjorde galt som kom. — Vent! — ba den gamle. — Hvordan er Ivan nå? Husker sist du sendte bilde, var han bare tre år. — Han er her, ute i gangen. Skal jeg hente ham? — spurte Varvara nølende. — Selvfølgelig, min jente, hent ham! — svarte Rolf Filimonersen glad. Inn kom en rødhåret gutt, en liten kopi av Boris. Ivan nærmet seg nervøst bestefaren han aldri hadde møtt. — Hei, gutten min! Du har blitt så stor…, — sa den gamle med tårevåte øyne mens han klemte barnebarnet. De pratet lenge og gikk tur sammen i høstparken rundt eldrehjemmet. Varvara fortalte om sitt tunge liv, om moren som døde tidlig, og om alt hun hadde måttet klare alene med sønnen og gården. — Unnskyld, Varvara! Jeg har sviktet deg. Jeg trodde jeg var så klok og dannet hele livet, men nå har jeg skjønt at mennesker er verdifulle ikke for forstanden og oppdragelsen, men for hjertet og sjelen, — sa den gamle. — Rolf Filimonersen! Vi har et forslag til deg, — smilte Varvara, nervøs og forsiktig. — Bli med oss hjem! Du er alene, og vi også… Og det betyr så mye å ha en i familien nær. — Bestefar, kom så drar vi på fisketur sammen, på sopptur i skogen… Vi har det så fint på bygda, og god plass i huset! — ba Ivan, og slapp ikke bestefars hånd. — Jeg blir med! — smilte Rolf Filimonersen. — Jeg klarte ikke å oppdra Boris til å bli et menneske — nå kan jeg kanskje gi deg noe jeg ikke ga ham. Dessuten har jeg aldri bodd på bygda før. Jeg håper jeg vil trives! — Det vil du helt sikkert! — lo Ivan.
