Kjære dagbok,
I går var det som om hele familien sto på kanten av et stup. Jeg, Synnøve, har nettopp fylt nitten år, og like før bursdagen min mistet vi mor. De få som fortsatt bor på den lille hytta vår i Bø, i nærheten av Oslofjorden, kom for å ta farvel: mine to tantes søstre, Elise og Irene, fetteren vår Anders med sin kone, og den seksten år gamle niesen til Irene, også hun med navn Sigrun. I tillegg dukket to kvinner fra morens arbeidsplass opp, sammen med tante Jorunn, en gammel venn av mamma.
Etter begravelsen var det kun oss som måtte finne ut hvordan vi skulle klare oss videre. Jeg har nettopp fullført andreår på økonomistudiet ved Universitetet i Oslo, får stipend og må ta noen deltidsjobber. Det blir ikke lett, men jeg tror jeg kan klare det.
Det som er mest knyttet er hva vi skal gjøre med lillebroren min, Kåre, som er tretten. Ingen av oss kan ta ham inn i vårt trangeste leilighetskompleks en liten en- og to-roms leilighet i en gammeldags blokk på Østensjøen, hvor jeg sammen med mannen min, vår mor, og to andre gutter, bor. Tante Lise forklarte: «Vi har bare plass til fire voksne, og vi kan ikke ta inn enda en.» Irene protesterte: «Vi har nettopp flyttet, men Borghild har falt ned i et drikkespill igjen, og hun ble sparket fra jobben forrige uke. Vi kan ikke la Kåre bo i et slikt kaos.»
Fetteren Anders bare mumlet: «Det er vår egen sak». Så ble det tydelig at dersom jeg ikke klarte å få omsorgsretten, ville Kåre ende opp på barnevernsinstitusjonen i Drammen.
Kåre satt alene på lekeplassen utenfor hytta, med vennen sin Marius på en benk. Jeg spurte ham: «Har de snakket mye om dette?» Kåre sukket: «To timer har gått. Du vil bli min fosterforelder, men tanten min sier jeg er en bråkmaker som du ikke klarer å håndtere.» Jeg spurte ham hva han selv tenkte. Han svarte: «Jeg vet ikke. Jeg vil ikke på institusjon. Jeg vil bli hjemme, gå på skolen min og spille fotball.»
Tantene prøvde å overtale meg med alle mulige argumenter. Tante Lise sa: «Synnøve, du er ung, du bør tenke på din egen fremtid å stifte familie, få barn. Kåre vil bare være en tung byrde som en tung stein rundt halsen din. Ingen mann vil gifte seg med en jente som bærer så mye med seg. La ham gå til barnevernet, så kan du besøke ham av og til, kanskje hente ham i ferier. Vi tenker på deg. Kåre vil ødelegge livet ditt.»
Jeg sto fast på mitt valg, og tante Lise foreslo: «Selg den gamle bilen, kjøp noe rimeligere for deg og Kåre, og lev på differansen mens du studerer.»
Om kvelden samlet jeg Kåre og spurte ham om han ville komme hjem og spise med meg. Han takket ja, og vi satte oss ved kjøkkenbordet som mamma pleide. «Kåre, skal vi klare dette sammen?» spurte jeg. Han nikket stille uten å løfte blikket fra tallerkenen.
Neste dag begynte jeg å lete etter en jobb. Etter to år på økonomistudiet sendte jeg ut CV-en til flere stillinger som økonomiassistent og regnskapsmedarbeider, men fikk ingen svar. Jeg senket kravene og søkte som butikkmedarbeider. Jeg fikk to intervjuer, men i den ene ble jeg avvist fordi jeg planla å fortsette studiene på deltid. De spurte: «Hvordan skal du klare både jobb og eksamen?»
Til slutt kom naboen vår, fru Berg, med et tilbud om å jobbe i kassen på den lille supermarkedet ved hjørnet. Hun lovet at de ville ansette meg umiddelbart, siden de manglet personale. På vei hjem møtte jeg min gamle matematikklærer, Olga Sergejevna, som nå er klasselærer for Kåre. Hun visste om vår situasjon og tilbød seg å skrive en attest for omsorgsretten. Hun nevnte også at sekretæren vår skulle ut i fødselspermisjon i tre måneder, og at de hadde behov for en vikar på kassen. Lønnen var lav rundt 14000 NOK i måneden men jobben var rett ved hjemmet, og jeg kunne fortsatt gå på universitetet.
Jeg tok jobben, fortsatte på deltidstudiet, og den lille lønnen, kombinert med barnebidraget fra Kåres far og omsorgsstøtte, holdt oss i en beskjeden, men trygg tilværelse. Kåre er som de fleste tenåringer: noen ganger blir han sint på at jeg prøver å styre ham, og jeg frykter at jeg ikke klarer å oppdra ham riktig, men vi har funnet en rytme. Jeg lager mat, vasker klær, Kåre rydder leiligheten, tar ut søpla, vasker opp og går på butikken når det trengs.
Det viste seg at kjæresten min, Vetle, som vi hadde vært sammen i nesten ett år, ikke likte at jeg tok på meg dette ansvaret. Han sa: «Hvorfor skal jeg være med på dette? Jeg vil ha et rolig liv med studier og venner. Da du tok Kåre med deg, ble jeg stående alene på tur til fjells, og du avlyste bursdagsfeiringen din fordi du måtte være med ham. Jeg klarer ikke dette.»
Vi brøt sammen, og jeg følte meg såret, men innså snart at han bare var egoistisk. Jeg bestemte meg for å gå videre uten ham.
Kåre fortsatte i fotballen sin, og i en alder av fjorten ble han tatt med i Alaget på den lokale idrettsskolen. En kamp mot et lag fra Drøbak ble spilt på lørdagen, og jeg var i tribunen og heiet på ham. Han scoret ett av tre mål, men i de siste minuttene vridde han ankelen. Han fikk førstehjelp på stadion, og assistenten til treneren, Ivar, tilbød å kjøre oss hjem.
«Jeg visste ikke at du hadde en så ung mor,» sa Ivar, litt forvirret.
«Det er ikke en mor, men en søster,» korrigerte Kåre med et lite smil.
Ivar ringte meg dagen etter for å høre hvordan Kåre hadde det, og fortsatte å ringe, inviterte meg på en kopp kaffe, og senere på en middag. Etter et år feiret vi to store hendelser: mitt bryllup med Ivar og Kåres opptak på idrettshøyskole for eliteutøvere.
Dette er hverdagslivet mitt fullt av bekymringer, men også av små gleder. Jeg håper jeg en dag kan se tilbake og kjenne stolthet over hvordan jeg har klart å holde familien samlet, selv når stormene har truet.
Synnøve.
