– Ja, nå har hun der Nastja virkelig blitt høy på pæra! Sier de ikke sant, penger ødelegger folk! – Jeg ante ikke hva det handlet om, eller hva jeg hadde gjort for å såre andre Jeg hadde en gang et lykkelig ekteskap med mann og to barn, men alt falt sammen den dagen min kjære omkom i en bilulykke. Sorgen var uutholdelig, men mamma minte meg på at jeg måtte holde ut for barnas skyld. Jeg tok meg sammen, jobbet hardt og dro til utlandet da barna ble store – først til Polen, så til England – alt for å sikre dem en god fremtid, alene uten støtte. Jeg klarte meg etter hvert, sendte penger hjem, kjøpte hvert sitt leilighet til barna og pusset opp min egen. Jeg var stolt! Planen var å vende hjem til Ukraina, men for et år siden møtte jeg en mann – en ukrainer som har bodd i England i 20 år. Vi fant tonen, og jeg følte dette kunne bli noe. Men jeg var usikker, for Artur kunne ikke flytte til Ukraina, og jeg savnet hjemlandet. Nå, nylig, kom jeg tilbake – møtte barna og foreldre først, men svigerforeldrene rakk jeg ikke besøke. Så kom min venninne, som jobber i butikk, og fortalte meg: – Svigermor er skikkelig sur på deg! – Hvor har du hørt det? – Hørte henne snakke med noen, og hun sa du er blitt høy på pæra og ødelagt av penger. Også at du ikke har hjulpet dem med penger. Det gjorde vondt å høre, for jeg har oppdratt to barn alene og gjort alt for dem. Hadde ingen mulighet til å hjelpe svigerforeldrene med penger. Måtte jo ha litt til meg selv også! Etter dette ville jeg ikke besøke dem, men jeg samlet mot, handlet matvarer og dro likevel. Atmosfæren var god, men den samtalen tynget meg hele tiden. Til slutt sa jeg: – Forstår dere at jeg ikke har hatt det lett disse årene? Jeg har gjort alt for barna, hadde ingen som støttet meg. – Vi har også vært uten støtte. Alle har barn som hjelper, men vi står alene. Du burde kommet tilbake og hjulpet oss. Svigermor fikk meg til å føle skyld. Jeg turte ikke si at jeg har kjæreste i England. Gikk derfra lei meg. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Må jeg virkelig hjelpe foreldrene til min avdøde mann? Orker ikke mer!

Nå har den derre Åsne blitt skikkelig høy på pæra! Folk har rett, penger forandrer virkelig folk! Jeg skjønte ikke helt hva de mente, eller hva jeg hadde gjort for å fornærme noen.

En gang var jeg lykkelig gift, med mann og to barn. Men en dag raste alt sammen. Min kjære var på vei hjem fra jobb da han havnet i en bilulykke. Jeg trodde ikke jeg skulle overleve det tapet, men mamma klarte å overbevise meg om at jeg måtte holde ut for barnas skyld. Så jeg tok meg sammen. Begynte å jobbe hardt, og da barna ble eldre, dro jeg til utlandet for å tjene penger. Jeg måtte jo sørge for at de kom seg opp og fram, for støtte hadde jeg ikke akkurat.

Så først jobbet jeg noen år i Sverige, og deretter reiste jeg til England. Mange jobber måtte jeg ta før jeg endelig fikk en ordentlig inntekt. Men jeg sendte barna penger hver måned, etter hvert kjøpte jeg leilighet til dem, og pusset opp hjemme hos meg. Jeg var stolt. Jeg tenkte at nå kan jeg dra tilbake til Norge for godt, men for et år siden endret alt seg: jeg møtte en mann. Han er norsk, men har bodd i England i over 20 år. Vi begynte å snakke sammen, og jeg ​følte at det kunne bli noe mer.

Men tvilen gnagde. Odd kunne ikke flytte hjem, og jeg ville tilbake til Norge. For noen dager siden kom jeg hjem. Først traff jeg barna, så foreldrene mine. Men svigerforeldrene hadde jeg ikke rukket å besøke, tiden strakk rett og slett ikke til. Så en dag kom min gode venninne Liv, hun som jobber i butikken, hjem til meg og fortalte noe:

Svigermor din er skikkelig fornærma på deg!

Hvor har du det fra?

Jeg hørte henne snakke med en annen kjent. Hun sa du har blitt så snobbete, og at pengene har forandret deg. Og at du aldri har hjulpet dem med penger heller.

Det traff meg. Jeg hadde jo oppdratt barna helt alene og gjort alt for dem. Jeg kunne ikke også gi svigerforeldrene mine penger, jeg måtte jo ha noe til meg selv også, skjønner du vel?

Etter det hadde jeg egentlig ikke lyst til å besøke svigerforeldrene. Men jeg tok meg sammen. Handlet matvarer og dro dit. Alt virket greit i starten, men ordene fra den samtalen surret rundt i hodet mitt. Til slutt sa jeg:

Dere må vite at det ikke har vært lett. Hele tiden gjorde jeg alt for barna, for jeg har aldri fått hjelp fra noen.

Vi har også hatt det vanskelig. Alle har jo barn som hjelper dem, men vi har vært alene. Vi er snart som foreldreløse! Du burde kommet tilbake og hjulpet oss.

Svigermor fikk meg virkelig til å føle meg liten. Jeg turte ikke en gang å fortelle at jeg har kjæreste i England. Gikk hjem derfra ganske nedfor. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre er det virkelig mitt ansvar å hjelpe foreldrene til min avdøde mann? Jeg er helt utslitt!