Kjære dagbok, 12. november 2025
Drømmen om et liv med Solveig har tatt meg fra alt jeg trodde jeg visste om meg selv. Jeg har beundret henne siden studietiden på Universitetet i Oslo. Kanskje kan man kalle det kjærlighet på første blikk dum og blind. Da hun endelig så meg, mistet jeg all fornuft. Det skjedde omtrent tre år etter at jeg ble uteksaminerte, da vi begge begynte i Nordic Solutions. Vi hadde samme fagfelt, så det var ikke sjeldent at vi møttes. Jeg så det som skjebnen.
For meg var hun drømmekvinnen. Jeg brydde meg ikke om at hun var singel, for jeg hadde aldri vært gift og hadde aldri erfart et ekteskap som falt fra hverandre. Så da jeg bestemte meg for å forlate min kone, Kari, for Solveig, var jeg ikke i det minste litt skamfull. Jeg trodde jeg hadde funnet lykken, men jeg hadde glemt et gammelt ordtak: man kan ikke bygge sin egen glans på andres lidelse.
I starten var jeg på skyhøyt nivå, klar til å tilgi alt. I virkeligheten var jeg langt fra den prinsen jeg viste frem på kontoret. Klær lå strødd over hele leiligheten, og jeg nektet å vaske tallerkenene. Alt husarbeid falt på Solveigs skuldre, men jeg brydde meg ikke om det da.
Hun glemte raskt min tidligere ekteskap. Vi hadde ingen barn, og det var faktisk hennes foreldre som hadde presset på for at jeg skulle gifte meg med Kari. Med Solveig føltes alt annerledes eller så sa hun.
Gleden var kortvarig; den holdt på til jeg ble gravid. Først var jeg overlykkelig over å få et barn. Vi arrangerte en stor familiefest for å feire, og alle i familien ønsket oss kjærlighet og god helse for den lille som skulle komme.
Den kvelden er ett av mine beste minner, og jeg angrer ikke på den. Men fra da av begynte den blinde kjærligheten å blekne.
Jo større magen vokste, jo sjeldnere så jeg Solveig. Jeg gikk i foreldrepermisjon, så vi bare møttes sent på natten. Jeg begynte å jobbe sent på kontoret og deltok på flere firmafester. Først irritert meg det ikke, men snart ble jeg sliten. Husholdningsarbeidet ble en byrde da jeg ikke lenger klarte å bøye meg for å plukke opp sokkene som lå strødd rundt.
I denne perioden lurte jeg ofte på om vi hadde skyndt oss med å få barn.
Jeg visste at følelsene kunne avkjøles, men jeg hadde aldri forventet at det skulle skje så raskt. Jeg brakte fortsatt blomster og sjokolade, men det jeg virkelig trengte var at hun skulle være ved min side.
Etter hvert ble det klart at firmaarrangementene mine ikke var uten grunn. En kollega nevnte ved kaffemaskinen at en ung nyansatt hadde kommet inn i avdelingen vår. Det hadde vært personalmangel, og da jeg gikk i permisjon ble situasjonen kritisk. En ironisk vending.
Jeg var usikker på om det var hun, men jeg visste at jeg ikke hadde fri tid igjen. Enten var det jobb, møter eller enda en firmafest som måtte prioriteres. En kveld fant jeg et lapp i lomma på jakken min med initialer jeg ikke kjente. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men jeg la lappen tilbake og later som om jeg ikke hadde sett den.
Det var skremmende å stå alene i den syvende måned av svangerskapet, mens jeg stadig fikk høre at jeg var irrasjonell. Hver krangel endte med et tungetynnet suk fra Solveig. Jeg forsto at om jeg tok opp temaet, ville jeg ende opp alene. Frykten for å miste henne var så sterk at jeg ikke klarte å tenke på noe annet. Det finnes en tro på at hvis du er redd for noe, så vil det skje.
Uansett hvor vakkert hun hadde forført meg, var hun ingen gentleman. De værste ordene jeg har hørt i livet mitt var: «Jeg er ikke klar for barn» og «Jeg har en annen». Jeg husker ikke nøyaktig hvordan hun sa det, men i det øyeblikket følte jeg at jeg mistet forstanden.
Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle finne mot til å gå til familieretten for å kreve skilsmisse. Jeg trodde ikke hun ville godta at jeg ikke tolererte hennes oppførsel. Jeg forventet heller ikke at jeg skulle kaste alle hennes eiendeler ut dagen etter. Jeg var lettet over at vi leide leiligheten da trengte vi ikke å dele den.
«Hva med barnet? Tenk på barnet. Hvordan skal du forsørge ham?»
«På en eller annen måte. Jeg kan jobbe hjemmefra. I tillegg har foreldrene mine tilbudt hjelp. Moren min pleide alltid å si at hun var en kvinnebedrager jeg burde ha lyttet.»
Ansvarsfølelsen for min lille son, Ole, ga meg styrke. På egen hånd ville jeg sannsynligvis ikke ha klart det.
Jeg innså også at jeg ikke ville oppdra et barn med en far som ham.
Hans svik var så avskyelig at jeg ikke ønsket noe mer med ham. Det var som om sløret hadde løftet fra øynene mine.
De første månedene etter skilsmissen, inklusiv fødselen, var ekstremt tøffe. Jeg flyttet tilbake til foreldrene mine, som var overlykkelige, spesielt oldeforeldrene til Ole. Jeg kan ikke si at jeg ikke savnet Solveig i det hele tatt, men jeg prøvde å unngå å tenke på henne. Dypest inne var jeg sikker på at jeg hadde gjort riktig og at jeg ville kunne gi Ole alt han trengte.
Så snart jeg fant min styrke igjen, begynte jeg å lete etter arbeid. Jeg hadde av og til gjort juridisk oversettelse før, og nå gjorde jeg det til en fulltid fjernjobb. Selvfølgelig var det måneder uten inntekt, men foreldrene støttet meg. Snart hadde jeg en stabil kundebase og trengte ikke deres hjelp lenger.
Ole vokste raskt, og jeg merket ikke at de første årene fløy forbi. Jeg skjønte det først da han trengte eget rom. Foreldrene ville ikke at vi skulle flytte, men jeg ønsket eget sted. Jeg trengte et hjemmekontor, og han trengte et rolig rom for lekser. Da hadde jeg råd til å leie en leilighet.
Fra da av begynte alt å falle på plass. Barnehagen ble skole, første klasse ble femte, og for første gang på lenge følte jeg ekte glede og frihet. Så plutselig dukket hun opp igjen.
Byen vår er ikke så stor, og i vår juridiske bransje kjenner alle hverandre. Så det var ikke vanskelig for Solveig å finne ut hvor kontoret mitt var. Da angret jeg på at jeg ikke hadde flyttet med Ole til en annen by. Det viser seg at ekskone endelig hadde slått seg til ro og angret dypt på sine handlinger. Hun sa hun hadde vært for ung og dum, at hun hadde savnet sin sønn, og insisterte på å møte ham.
Lovverket hindrer ikke en far i å se sitt barn. Jeg vet at hvis hun virkelig vil, vil hun finne en vei til Ole. Men jeg er livredde for hva som kan skje. Flere uker har gått siden samtalen. Jeg sa at jeg skulle tenke på det, men i realiteten kan jeg ikke bearbeide dette. Jeg vil finne en måte å hindre min sønn i å møte sin far på.
Nå lurer jeg på om dette er en slags straff for meg en konsekvens av at jeg tok Solveig fra sin første ektemann. Kanskje jeg virkelig burde flytte til en annen by?
Lærdommen jeg trekker fra dette er at kjærligheten som bygger på løgner og svik aldri kan bli til et solid fundament. Når man lar seg rive med av en illusjon, risikerer man å miste både seg selv og de man elsker. Jeg må nå gå videre med ærlighet, både med meg selv og med Ole, og la sannheten være min ledestjerne.
