Svart limousin gled mykt inn i kantsteinen ved Oslo sentrum. Den var mer enn et kjøretøy; den var et symbol på en idé, nedglanset i glansfull metall. Fra den steg en mann Robert Viken.
Dresskoden hans var så feilfri at den kunne ha blitt skåret av skjebnen selv. Men ved nærmere ettersyn så man at den dyre stoffet på skuldrene satt litt løst han hadde tapt betydelig vekt de siste månedene.
Ansiktet, glatt og plettfritt, bar et speil av iskald ro, men i kantene av de stadig anspente tinningene skjulte seg en grådig tretthet. En hånd med tynne, nesten aristokratiske fingre rettet på slipsen, og i den bevegelsen leste man en vane med kontroll, en makt som sildret bort mellom fingrene.
Robert Viken bar navnet som et familievåpen med stolthet og en svak overlegenhet. Det lød solid i styremøter, imponerende i forhandlinger og kaldt i den luksuriøse tomheten av hans kontor. Han var førtiåtte år gammel, og de siste tyve av dem hadde han bygget et imperium, en murstein etter en annen. Nå begynte mursteinen å falle fra hverandre, og avdekket et tomrom.
Han gikk langsomt, med en innøvd eleganse, men hvert skritt bar med seg en enorm indre anstrengelse. Selv de enkleste handlinger å gå til den private klinikken han hadde kommet til krevde innsats. Da han snudde for å kaste et siste blikk på den perfekte bilen, flakket det i øynene hans mer enn bare tretthet det var skyggen av en mann som forsto at han bare var en midlertidig vokter av dette luksuriøse livet.
Rett ved klinikken lå byens torv. Etter å ha parkert nær “den rustne hesten”, stod en annen mann Anders. Han hadde nettopp kommet fra handletur med sin kone og to barn en sønn og en datter. Han tørket hendene på slitte jeans, tente en sigarett og lente seg mot baksetet på den gamle sedanen.
Anders var nesten to meter høy, skulderbred, med et åpent ansikt som bar preg av både havbris og høstsol. Håret var lyst, blekt av sommeren, kortklippet. I ham virket den mannlige påliteligheten som formes av år med et vanlig liv.
Blikket hans vandret over torgets livlige kaos og falt på limousinen. I de klare øynene skimtet han en velkjent gnist en blanding av bitter misunnelse og søt beundring. Han tok siste trekk av sigaretten, slukte den med hælen på skoen og mumlet:
«Der er lykken», hvisket han, og i stemmen hans lå en nesten barnlig drøm. «Jeg skulle ønske mitt liv var sånn som hans. Ikke i denne skrape bøttens kjør, men i en slik liten fugl. Ikke koke kjøttkaker hjemme, men bestille biff på fancy restaurant. Og så sjøen Ja, sjøen to ganger i året, som en plan. En gang i juni med barna, så de kan kaste seg i bølgene, og en gang i september med kona, stille og rolig under bølgesus.»
Han sukket, og brede skuldre sank litt under vekten av denne søte, uoppnåelige drømmen. Han forestilte seg den myke interiøren, roen og tryggheten som, i hans mening, kom fra både bilen og eierens liv.
Et usett øre, enten høyt eller nær, fanget hviskingen og pustet stille ut. Folk ser kun den blanke plakaten, uten å ane dramaet bak scenen.
Den såkalte lykkelige vandret på asfalten, og hvert steg sendte en dunkende smerte dypt inn i kroppen, som ikke lenger adlød. Lunsjen ventet hjemme en smakløs, knust potetpuré, så luktende at den fikk ham til å kaste opp.
En time før hadde han forlatt etterforskerens kontor, og den tunge, blygrå skyggen av et kommende fall omsluttet ham, strammet sirkelen rundt halsen. I ørene hans runget en kald, likegyldig stemme som lister opp lovbrudd, hvert punkt en spiker i lokket på både virksomhet og sjel.
Hans eneste sønn, den gutten med klare øyne, hadde en gang vært Roberts fremtid, arven, men nå lå gutten i en høy vegg av en spesialisert klinikk, der de prøvde å frigjøre ham fra demoner innprentet av forbudte stoffer og foreldreløs omsorg.
Kona Å, hans Synnøve. Hun som en gang fikk hans hjerte til å slå raskere, luktet nå av en ukjent herremanns parfyme. Han hadde mer enn mistanke; han visste. I hennes hyppige «jentekvelder», i det nye glansen i øynene når hun så på telefonen, i den plutselige lidenskapen for kveldstrening, så han en forræderi som voksede i hvert øyeblikk.
Han begynte å legge merke til de små detaljer som malte et bilde av ubønnhørlig svik. Navnet på den andre mannen var fortsatt ukjent, men skyggen hans lå i hver krok av deres en gang så felles hjem, som nå var en luksuriøs felle. Han fanget hennes blikk raskt, vurderende og så i det ikke kjærlighet, men en tålmodig venting på hans fall.
Selv husholdersken, Anna, da hun serverte den kjedelige puréen, så på ham med en merkelig, langvarig og trist blikk. Kanskje hun bare ba om medlidenhet? Eller kanskje hennes stille sympati skjulte en annen kunnskap at hun, på hemmelig kommando fra konen, hadde tilsatt en klype beroligende urter for å dempe hans nerver og spørsmål.
Tidene var få igjen. Legene så det i blikket deres. Først måtte han miste alt: firmaet han bygde fra grunnen, villaen der tomme rom ekko av stille stemmer, yachten som ble til en spottende påminnelse, og navnet hans som snart ville bli trampet i avisoverskriftene.
Det mest skremmende var ikke selve døden, men den langsomme, ydmykende veien mot den. Å forstå at man allerede er avskrevet, forrådt, at livet bare er en venting på slutten, mens ens rikdom blir et spøkelse som andre kjemper om.
Den som misunte hans gamle bil, var i god helse virkelig. Hans helse var ikke en abstrakt gaver som man overser mens den er der, men en levende, håndgripelig kraft. Han kunne knaske i et saftig eple, kjenne den søte og sure saften eksplodere i munnen. Han kunne med fornøyelse ta en bit av grovt brød med salt spekeskinke, hvitløk og frisk dill fra bagasjerommet, og det smakte bedre enn noe dyrt biffmåltid. Søvnen hans var dyp, uten sovepiller eller bekymringer.
Hans verden var solid som et fundament. Ikke så monumentalt og kaldt som en marmorvilla, men varmt og pålitelig som et gammelt trehus bygget med kjærlighet. I hans liv var det ingen plass for svikets sand eller finanspyramider. Alt var enkelt og tydelig: tjente fikk, hjalp fikk hjelp, elsket ble elsket.
Dette solide fundamentet dro ham i armene. Kona, mild men uten pretensiøs etikette.
«Hva tenker du på?», spurte hun og dyttet ham lett. «La oss gå til torget og kjøpe kaldt kjøtt til lapskaus. Vi må gå tidlig før de tar alt. På veien kan vi også se på nye joggesko til lille Vilde, de gamle er helt utslitte.»
De dro. Hun tok ham i hånden som om hun ledet ham trygt gjennom livet. Han gikk ved siden av, og i hans hjerte brant en stille, solid kjærlighet. Fremfor dem sprang barna, to kilder til latter, kaos og uendelig glede. Bak dem fløt en usett beskytterengel, som avverget vanskeligheter med et mykt vingeslag.
Mannen i den feilfrie dressen vandret sakte mot inngangen til den private klinikken. Blikket hans, tåkelagt av smertestillende, suste over den røde, kraftfulle mannen som konas ivrige hånd holdt i. I hans sjel, tynget av sykdom og forræderi, blusset en klar tanke: «Jeg ville gi bort alle de oppblåste millionene, alt dette gullstøv, bare for ett lite slag på ermet, for ett lite dytt mot hånden, for å gå på torget og kjøpe kalvebein. For retten til å nyte en kald lapskaus når den stivner.»
Ikke la andres skjebner bestemme din. Ikke prøv på andres lykke. Den kan ha en fylling av bitter buk. Lev ditt eget liv. Noen ganger er et par enkle joggesko på føttene mer verdifullt enn den mest luksuriøse bil. Hver har sin vei, og viktigst er å gå den i ditt eget, kanskje enkle, men komfortable fottøy.
Av og til er det best å gå til fots enn å suse mot kanten av et stup med vinden i ryggen.
Ønsk ikke det andre har. Det kommer alltid med en usynlig, men tung bagasje andres sorg, andres feil, andres synder, som kan være farlige for din egen sjel.
Ditt liv, med sine enkle gleder morgenkaffe, barnas latter, varmen fra peisen er den ekte rikdommen. Den kan ikke settes inn på en bankkonto, men den fyller hjertet med stille, dyp lykke. Verdsett det du har, for for noen er det allerede en uoppnåelig drøm. Følg din egen sti, og la dine egne sko tråkke veien til ditt sanne, ekte velbehag.
