Besta Anne! ropte Mads. Hvem har gitt deg lov til å holde ulv her i bygda?
Anne Steensdatter gråt stille da hun så det sammenraste gjerdet. Hun hadde mange ganger stivet det med løse plankebiter, og byttet ut de morkne pålene, alt mens hun håpet at gjerdet ville vare til hun hadde spart nok kroner fra sin lille pensjon. Men skjebnen var ikke snill! Gjerdet lå flatt mot bakken.
I ti år hadde Anne stelt gården alene, etter at ektemannen, Per Andressen, gikk bort. Han hadde hender av gull. Så lenge han levde, bekymret hun seg ikke for noe. Per var altmuligmann, snekker og tømrer, kjent for sitt milde vesen og arbeidsomhet. Sammen hadde de delt lykke i 40 år, bare én dag fra å kunne feire jubileum. Det pyntelige huset, den frodige grønnsakshagen og de velstelte dyrene alt dette var resultat av deres felles slit.
De hadde bare én sønn Egil deres glede og stolthet. Egil lærte tidlig å arbeide; ingen trengte å mase for å få ham til å hjelpe. Når Anne kom hjem fra fjøset, utmattet, hadde Egil allerede hentet ved, båret vann, og fyrt opp ovnen.
Per, når han kom hjem fra jobb, vasket hendene og satte seg på trappa for å røyke mens kona laget kveldsmat. Om kvelden samlet familien seg rundt bordet, delte dagens nyheter og lo sammen. Livet var godt.
Men tiden glir stille forbi og etterlater bare minner. Egil ble voksen og forlot hjemmet til fordel for Oslo, tok utdannelse og giftet seg med byjenta Kirsten. Ekteparet bosatte seg i hovedstaden. I starten kom Egil hjem hver sommer, men etter hvert overtalte Kirsten ham til å feriere utenlands, år etter år. Per Andressen ble skuffet, uforstående over sønnens valg.
Hvor i all verden er det Egil er så utslitt fra? Det må være Kirsten som surrer med hodet hans. Hvem trenger slike reiser?
Faren sørget og moren lengtet. Men hva annet hadde de? Levde og ventet på et livste tegn fra sønnen. Til slutt ble Per alvorlig syk. Han avslo mat og ble svak for øynene på Anne. Legene skrev ut medisiner, men sendte ham til slutt hjem for å dø. En vårdag, da trostene sang og bjørka grønnes, gikk Per bort.
Egil kom til begravelsen, gråt og angret at han ikke fikk sett sin far før han døde. Han tilbragte én ukes tid i sitt barndomshjem, før han dro tilbake til Oslo. På ti år hadde han bare skrevet tre brev til sin mor. Anne ble igjen alene. Hun solgte kua og sauene til naboen.
Hva skulle hun med dyrene? Kua sto lenge og så mot porten, mens Anne gråt i den fjerneste stua, med hendene over ørene.
Uten en mann i huset forfalt alt. Taket rant, plankene rotna, og kjelleren flommet over. Anne forsøkte så godt hun kunne. Av pensjonen la hun til side til håndverkere, iblant løste hun det selv hun hadde jo vokst opp på landet, og kunne det meste.
Hun levde sånn, knapt nok, da lykken snudde igjen. Anne Steensdatters syn forverret seg drastisk, uten forvarsel. Hun gikk til butikken, men klarte knapt lese prisene på varene. Etter noen måneder så hun knapt butikkskiltet.
Sykepleieren kom og var bestemt:
Anne Steensdatter, vil du bli blind? Du må til sykehuset! Du får synet tilbake med operasjon!
Men Anne var redd for slike inngrep, og avslo. Etter et år hadde hun nesten helt mistet synet. Det bekymret henne mindre enn forventet.
Hva skal jeg med lys? Jeg ser ikke på TV, bare hører på nyhetene. Alt hjemme gjør jeg etter minne.
Noen ganger uroet hun seg. I bygda var det blitt flere uærlige folk. Tyver snek seg inn på nattestid og plyndret forlatte hus. Anne savnet en god hund en som kunne skremme vekk inntrengerne med barsk bjeffing og snerr.
Hun spurte jegeren Simen:
Vet du om elghunden har valper? Jeg trenger én, selv den minste jeg skal oppdrette den…
Simen, bygdas jeger, så undrende på henne:
Besta Anne, hva skal du med elghundvalper? De er for skogen. Jeg kan hente deg en ordentlig schæfer fra byen.
Schæferhund er vel dyrt?
Ikke dyrere enn du fortjener, Anne.
Ja, da får du hente en.
Anne tok frem sine sparekroner og tenkte det skulle holde til en god hund. Men Simen, som ofte sviktet, utsatte lovnaden gang på gang. Anne skjente på ham, men syntes samtidig synd på ham enslig, uten familie, kun venn med en flaske.
Simen var like gammel som Egil, men ble værende i bygda storbyen passet aldri ham. Hans lidenskap var jakt; han ble borte i fjellet flere dager av gangen.
Når jakta var på hell, hjalp Simen til på gårdene. Han gravde, snekket, reparerte maskiner, brukte pengene han fikk av de gamle straks på brennevin.
Etter sprellene dro Simen til skogs sliten, syk og skamfull. Men snart kom han tilbake med fangst: sopp, bær, fisk, nøtter. Han solgte alt billig, og tømte lomma like fort. Den drukkenbolten hjalp også Anne med gjøremål for betaling. Nå, da gjerdet raste, måtte hun spørre ham igjen.
Med hunden får jeg bare vente, sukket Anne Steensdatter. Jeg har knapt nok til å betale Simen for gjerdet.
Simen kom, ikke tomhendt. Fra ryggsekken, blant verktøy, krøp noe levende. Han smilte og ropte på Anne.
Se hvem jeg har med til deg! Han åpnet sekken.
Anne famlet frem og kjente en liten, lodden skalle.
Simen, har du virkelig tatt med valp til meg? utbrøt hun.
Den fineste du får. En ekte schæfer, Anne.
Valpen klynket og kjempet seg ut av sekken. Anne fikk panikk:
Men jeg har jo bare råd til gjerde! Ikke hund!
Kunne vel ikke bare ta den tilbake, Anne! protesterte Simen. Skjønner du hvor mange tusen jeg ga for denne bikkja?
Hva skulle hun gjøre? Anne spratt til butikken, der ekspeditøren ga henne fem flasker sprit på krita og førte navnet hennes inn i gjeldsboka.
Før kvelden var gjerdet ordnet. Anne laget mat og skjenket en dram til Simen. Den lystige karen begynte å forklare, mens han pekte på valpen som lå sammenrullet ved ovnen.
Den skal ha mat to ganger om dagen. Og kjøp en solid kjetting den blir stor og kraftig. Jeg kan det med hunder.
Slik fikk Anne en ny beboer: Bamse. Hun likte valpen umiddelbart, og den ga henne all sin trofasthet. Hver gang Anne gikk ut, spratt Bamse forventningsfull mot henne og ville slikke henne i ansiktet. Bare én ting bekymret henne: Hunden ble enorm, som en kalv, men lærte aldri å bjeffe. Det gjorde Anne Steensdatter trist.
Å, Simen! Din luring! Du har lurt meg til å kjøpe en udugelig bikkje!
Men hva skulle hun gjøre? Man kan ikke jage bort et snilt vesen. Bamse trengte ikke bjeffe. Nabohundene turte ikke engang å åpne gapet mot Bamse, som på tre måneder nærmet seg hennes hofte i høyden.
En dag kom Mads, jegeren, til bygda for å kjøpe mat, salt og fyrstikker før vinterjakta. Da han gikk forbi huset til Anne, stivnet han brått ved synet av Bamse.
Besta Anne! ropte Mads. Hvem har gitt deg lov til å holde ulv i bygda?
Anne la skjelvende hendene mot brystet.
Herregud! For et fjols jeg er! Den luringen Simen lurte meg han sa det var ren schæfer…
Mads rådet:
Du må slippe ham ut i skogen, Anne. Ellers kan det gå riktig galt.
Tårene flommet i de gamle øynene. Det gjorde så vondt å skulle skille seg fra Bamse. Et snilt, mildt dyr, selv om han var ulv. I det siste hadde han vært urolig, trakk i kjettingen, ville ut. Folk i bygda fryktet ham. Det var ikke annet å gjøre.
Mads slapp ulven ut i skogen. Bamse viftet på halen, forsvant mellom trærne. Ingen så ham igjen.
Anne sørget over sin venn, og forbannet Simen. Simen angret selv han hadde bare gode hensikter. Da han var i skogen, hadde han sett spor etter bjørn. Et stykke unna hørtes et klynk. Simen hadde tenkt å gå der bjørnunger er, er mora nær. Men lyden var ikke bjørn.
Han skjøv grenene til side og fant en hule. Ved åpningen lå en død ulvetispe, og valpene var revet ihjel. En bjørn hadde angrepet dem. Bare én overlevde, skjult inni hula.
Simen syntes synd på den lille, tok den med seg, og siden dumpet han den hos Anne så hun kunne ta seg av den. Han tenkte at når ulven ble stor, ville den dra til skogs selv. Og så kunne han skaffe Anne en ordentlig hund. Men så blandet Mads seg inn, og alt endret seg.
Simen gikk i ring rundt huset hennes i flere dager, uten å våge å banke på. Vinteren rullet inn over bygda. Anne fyrte i ovnen for å holde kulda på avstand.
Brått banket det på døra. Anne hastet for å åpne. På trappa sto en mann.
God kveld, besta. Kan jeg få overnatte? Jeg skulle til nabobygda, men gikk meg bort.
Hva heter du, sønn? Jeg ser ikke så godt.
Børre.
Anne rynket pannen.
Det er da ingen Børre her i bygda…
Jeg har nettopp kjøpt hus her i gamle Danilitsj sin stue. Skulle sjekke det, men bilen satt fast, så jeg måtte gå. Vinden har vært hard!
Så du har kjøpt huset til gamle Danilitsj?
Mannen nikket.
Ja, akkurat.
Anne ba ham inn, satte på tevann. Hun merket ikke hvor begjærlig han lot blikket sveipe over den gamle kommoden, der bygdefolk oppbevarer penger og smykker.
Mens Anne kokte suppe, begynte mannen å rote i kommoden. Anne hørte at det knirket.
Hva driver du med der, Børre?
Det er jo pengebytte! Jeg hjelper deg å kvitte deg med gamle sedler.
Anne ble mistenksom.
Sludder. Det har ikke vært noe pengebytte! Hvem er du egentlig?
Mannen rykket fram med kniv, holdt den mot hennes hake.
Hold kjeft, kjerring. Opp med pengene, alt av gull og mat!
Anne stivnet av redsel. En kriminell, på flukt fra politiet, stod foran henne. Hun visste at hun var fortapt…
Men plutselig fór døra opp. En svær ulv kastet seg over mannen. Han skrek, men skjerfet hans hindret at Bamse fikk tak. Tyven dro kniven og skar Bamse i skulderen. Ulven hoppet unna, og mannen flyktet ut døra.
Samtidig kom Simen mot huset for å si unnskyld. Ved porten så han en mann med kniv rase av sted, bannende. Simen styrtet innenfor der lå Bamse på gulvet, blodig. Han skjønte alt, og løp til lensmannen.
Tyven ble fanget og dømt til ny soning.
Bamse ble bygdens helt. Alle kom med mat og hilste på ham. Nå var han fri til å gå hvor han ville, men vendte alltid tilbake til Anne, og fulgte med Simen på jakt.
En dag, ved Anne sitt hus, sto en svart SUV. På tunet hugget noen ved. Egil, sønnen hennes, var hjemme. Da han så Simen, sprang han bort og omfavnet ham.
Om kvelden satt de alle rundt bordet, mens Anne smilte lykkelig. Egil fikk henne med til byen på operasjon, for å få synet tilbake.
Ja, vel sukket Anne. Til sommeren kommer barnebarnet, jeg vil så gjerne se ham. Simen, pass på huset og Bamse, du?
Simen nikket. Bamse la seg ved ovnen, tilfreds og rolig. Her hørte han hjemme, blant vennene.
Vil du ha flere slike særegne drømmer? Følg oss og del dine tanker i kommentarfeltet og trykk gjerne på hjertet.
