Under morens tyranni
I en alder av trettifem var Ingrid en stillferdig og som man sier, «kneblet» ung kvinne. Hun hadde aldri hatt kjæreste, selv om hun hadde jobbet i mange år som regnskapsfører i Oslo, på samme kontor hun begynte på etter videregående.
Hun tok ikke særlig vare på seg selv, gikk i løse klær, var litt rund i kroppen, alltid med et trist blikk og nedovervendte munnviker. Moren, Liv, hadde fått Ingrid da hun var atten, med en far ingen snakket om Ingrid visste aldri hvem han var. Hun vokste opp hos mormoren på landet utenfor Lillehammer. Der fullførte hun skolen, og først da hun begynte på regnskapslinjen, flyttet hun inn hos moren i byen.
Mens Ingrid vokste opp på bygda, levde Liv et festlig liv i byen det var aldri ro i sjelen, alltid på byen og jakt etter eventyr, hun jobbet riktignok. Byttet menn og var vakker og uansvarlig. Hun dukket opp i bygda bare hver måned om så kom med en leke og forsvant igjen. Mormoren var veldig streng og Ingrid kjente aldri på verken kjærlighet eller nærhet, verken derfra eller fra moren.
Fortsatt bodde Ingrid i den lille leiligheten sammen med moren. Liv var over femti og så strålende ut, ungdommelig og slank, brukte dyr sminke, gikk på skjønnhetssalong og traff menn iblant. Datteren var en rake motsetning.
Endelig, ved arbeidsdagens slutt, ga Ingrid papirene videre til kollegaen som skulle ta over ferievikariatet hennes, og gikk ut fra kontoret med vesken på skulderen.
Ja, da var det ferie igjen, tenkte hun stille, feriepengene trygt i vesken. Synd, moren kommer sikkert til å kreve dem av meg. Nok en ferie jeg må tilbringe hjemme… Jeg er så lei av dette. Hvorfor klarer jeg ikke å stå opp for meg selv? Jeg er jo ikke barn lenger, men moren holder meg fast ved seg. Ber alltid om penger, rubbel og bit. Jeg får aldri disponere min egen lønn. Ikke noe lys i livet mitt…
Hun låste opp døren til leiligheten. Moren stod allerede i gangen, ventet på henne.
Endelig hjemme, sa Liv, Fikk du feriepengene? Kom med dem.
Ja, jeg fikk dem, svarte Ingrid. Skal bare ta av meg jakken først…
Ja, du rekker det…
Ingrid åpnet vesken og rotet etter lommeboken.
Herregud, den skammelige vesken du går rundt med, ser ut som ei gammel kjerring har du ikke skam i livet? sa moren spisst.
Ingrid ble helt satt ut, tårene presset på.
Har jeg penger til ny veske, da? Du tømmer jo alt jeg har, freste hun ut, og ble overrasket over seg selv at hun turte svare tilbake.
Det er ikke bare vesken, du ser ut som ei slurvete, overvektig handlevogn. Slank deg og fiks deg opp! spottet moren. Flau av å vise meg sammen med deg.
Flau? skrek Ingrid, men å ta alle pengene mine, er ikke det flaut? Jeg går ikke uansett steder sammen med deg! Hun ropte, snudde på hælen og stormet ut av leiligheten.
Tårene rant da hun løp ned trappen, ut hoveddøren og satte seg på en benk foran blokken, ansiktet begravet i hendene. Tiden gikk i en slags tåke, før hun hørte en stemme.
Ingrid, hvorfor sitter du her? Hun løftet blikket og så Anne, en eldre dame som bodde i oppgangen ved siden av. Gråter du? Anne satte seg ved siden av og holdt henne i hånden. Men kjære deg, hva har skjedd som får deg til å gråte slik?
Ingrid klarte ikke holde igjen, og åpnet seg oppriktig for Anne.
Mamma tar alle pengene mine, kjøper fine kremer og klær til seg selv, jeg går i gamle filler. Jeg er selv skyldig, har alltid vært så myk og underdanig, kunne ikke si imot mormor og nå heller ikke mamma. Hun er så kontrollerende og hard… Anne ristet på hodet, og Ingrid ble plutselig flau.
Nå sitter jeg bare her og snakker stygt om moren min… Du synes vel jeg er bitter, og det er jeg også, innrømte hun lavt.
Anne hadde kjent Liv lenge og aldri likt henne, syntes alltid synd på Ingrid. Hun forsto at datteren levde under morens tyranni.
Ingrid, slutt å tenke slik og slutte å gråte, du er voksen og må ta vare på deg selv.
Voksen? Jeg har da aldri blitt likt av noen, og jeg liker ikke meg selv heller, tilhører ingen…
Hør, du må flytte fra moren din NÅ, sa Anne bestemt. Ingrid stirret forskrekket på henne.
Men hvor skulle jeg gå? På den magre månedslønnen min kan jeg ikke leie noe. Moren blir rasende, jeg skulle jo gi henne feriepengene, bare at jeg ble såret av alt hun sa…
Du sier du har pengene ennå, hun rakk ikke ta dem? Ikke bekymre deg for Liv, hun klarer seg hun har alltid penger. Tenk på deg selv. Jeg har en hytte på landet, du kan bo der. Huset er solid, min avdøde mann bygget det, trodde han skulle leve der lenge… Du har ferie, så bo der, jeg skal ikke ha noe betaling.
Anne, tør du virkelig la meg bo hos deg? spurte Ingrid forsiktig.
Snakk da ikke slikt, jeg kjenner deg jo. Sitt her, jeg henter nøklene og skriver opp adressen og mobilnummeret mitt.
Ingrid tok bussen til Oslo S, kjøpte billett til Gjøvikbanen, og satt snart i setet og så ut på folkene som hastet forbi på perrongen. Hun hadde aldri reist bort fra Oslo bare hjem og kontor. Ingen la merke til henne, hun slappet av og lot landskapene suse forbi. Hun gikk av ved den lille stasjonen, fant veien til hytta og låste seg inn.
Den rungende stillheten fylte henne, hun satte seg i en slitt lenestol og stirret rundt.
Herregud, denne stillheten så fantastisk å være alene, et helt nytt, fritt univers, tenkte hun.
Moren var ikke der, hånet henne ikke. Hun så fjernkontrollen på bordet og slo på TV det var et talkshow, moren ville aldri latt henne se det, hun skrudde alltid over på sine egne favoritter og ignorerte Ingrids ønsker.
Du er like ulykkelig som TV-smaken din! pleide Liv å le og slenge stygge ord.
Ingrid hadde aldri turt svare tilbake, bøyde alltid hodet lavt for alle harselaser. Det falt henne aldri inn å sette moren på plass.
Hun tok runden i huset, slo på kjøleskapet og la inn pølser, en pakke ost og yoghurt, kjøpt på butikken ved stasjonen.
Ingrid kokte pølsene, spiste seg mett og følte roen senke seg.
Det er godt å være alene, tenkte hun med lettelse.
Etter en stund ringte telefonen det var moren.
Så du stakk! Jeg så deg og Anne på benken i stad. Greit, bo alene du kommer krypende tilbake. Har du begynt å høre på fremmede nå? Ingen hjelper deg, du er hjelpeløs og ubrukelig. Du klarer deg aldri uten meg…
Ingrid la på hun visste at alt som fulgte bare var sårende ord. Rart nok ble hun ikke lei seg. Anne ringte senere på kvelden.
Ingrid, hvordan har du det? Falt du til ro?
Ja, Anne, takk.
I morgen kommer nevøen min, Steinar, og har med tingene dine.
Tingene mine?
Liv kom med en stor bag med klær til meg sa: Nå har du tatt med deg datteren min, ta med sakene hennes også!
Ok, Anne. Hvordan kjenner jeg igjen Steinar?
Han kommer med bil og vet hvor hytta er høyt, med briller…
Er det greit?
Ingrid, slutt å spørre rart du må komme i gang med ditt eget liv! Ta vare på deg, kjøp deg nye klær, du er egentlig vakker, bare har latt alt gå. Sånn, nå har du adresser og nøkler…
Ute glinset morgendugg på gresset, en hund bjeffet langt borte, fuglene sang. Ingrid tenkte på Annes ord og gikk bort til speilet.
Jeg har virkelig latt alt gro igjen… Men egentlig har jeg fine øyne, bare så triste. Tjukt hår men jeg samler det alltid i en knute akkurat som mormor. Jeg må slanke meg, moren har faktisk rett.
Hun sov tungt på hytta hele natten uten oppvåkning. Da hun åpnet øynene, slapp sollyset inn gjennom gardinen. Hun åpnet vinduet dugg på gresset, hørtes en hund, fuglene sang.
For et nydelig morgenliv, tenkte hun og trakk pusten dypt frihet.
Snart satt hun på verandaen med kaffe hun fant i skapet, så på TV og lot tanken streife: Kanskje bytte jobb, leie egen leilighet i Oslo? Det er langt å pendle fra hytta Hun tenkte ikke på moren. Hjertet sprudlet av forventning til et nytt liv.
Endelig skal jeg leve selv, uten morens klamme grep! Da banket det forsiktig på døra.
Hvem kan det være? Hun skvatt, åpnet forsiktig.
Utenfor stod en høy mann med briller, stor bag over skulderen.
God dag, hilste han varmt. Jeg er Steinar. Er du Ingrid?
Ja, kom inn, svarte hun og slapp ham inn.
Tante Anne ba meg levere tingene dine og hjelpe deg. Trenger du skyss? Bilen står klar. Ikke vær sjenert, Ingrid, tante sier du er forsiktig av deg. Jeg kjenner til historien din, beklager… bare fra tante.
Der og da møtte Ingrid sin fremtidige ektemann. Steinar falt hjertelig for henne, hans første ekteskap hadde vært mislykket. Da hun ble forelsket, forandret Ingrid seg radikalt, den forsiktige gangen og flakkende blikket var borte. Hun gikk ned i vekt, ville være vakker for ham, fikk makeover på skjønnhetssalong forvandlingen var så stor at hun knapt kjente seg selv.
Er det virkelig meg? Hun smilte med åpen glede øynene strålende.
Steinar tok henne med til leiligheten sin i Oslo.
Ingrid, du er akkurat den kvinnen jeg har drømt om omsorgsfull, ærlig og god. La oss ikke gå omveier, vi er voksne gift deg med meg!
Ingrid sa ja, visste hun var heldig med Steinar; de lignet hverandre i følsomhet. Bryllupet var stille og enkelt, men Liv ble invitert. Hun begynte straks å kommandere og spydde ut sarkasmer Anne satte henne på plass, og Liv dro tidlig. Ingen bemerket det, og Ingrid brydde seg ikke.
Steinars familie tok Ingrid imot med åpne armer. Han så på henne med varme øyne og tenkte:
Snart eller sent, så kommer lykken. Den fant oss til slutt, Ingrid og meg.
Snart ventet Ingrid barn. Lykkeligere enn noensinne, selv om det kom sent, så hadde hun funnet lykken. Hun hadde glemt alt om det gamle, kontrollerte livet. Hun fant styrken til å forandre alt. Hun fikk ikke bare et nytt utseende, men blomstret innvendig, og endelig elsket hun både seg selv og Steinar.
Takk for at du leste, og for din støtte. Alt godt til deg!
