13. juli 2025
Kjære dagbok,
I dag våknet jeg i den kalde morgenen i Trondheim, da tåka fortsatt lå som et slør over Nidelven. Jeg hadde pakket bilen en gammel Kia fra 2005 og satt meg bak rattet med et fast grep, som om den kunne kreve en ny retning i siste liten. På passasjerseteet var Synnøve, med en termos kaffe og en pose med grovt brød på fanget. I dashbordet klirret noen blodtrykkspiller, ved siden av dem lå bilens papirarbeid og den ferske EU-kontrollen.
«Er du sikker på at du klarer å kjøre?» spurte Ingrid, mens hun justerte sikkerhetsbeltet. «Om du blir usikker, kan jeg ta over.»
«Jeg holder meg i toppform», svarte Synnøve og tråkket litt på gassen. «Og du, med all din utbrenthet, sa du selv at du burde ta det med ro.»
Ingrid trakk på smilebåndet. «Det er ikke et brudd, men nervesystemet mitt som gjør susen. Psykologen min sa at en ny omgivelse er som en pust i friske luft. Så jeg er offisielt i terapi.»
Ordet «psykolog» hørtes fortsatt litt fremmed i Synnøves ører. Hun hadde akkurat lært seg å si «skilsmisse» uten å snuble. Etter tjue år i ekteskap ble alt knust av et dommerhammer som slo på bordet, og nå kjørte hun på E6 med en venninne hun hadde kjent siden studietiden, mens hun prøvde å ignorere tomrommet hjemme.
«Hvor er vi på vei?» spurte Ingrid. «Har du en plan, eller skal vi la skjebnen styre?»
«En omtrentlig plan», mumlet jeg, mens jeg trakk på skuldrene. «Først Ålesund, så videre til Lillehammer, der vi kan besøke kusinen min. Resten ser vi hvordan vi føler oss.» Jeg pekte på et sammenbrettet kart mellom setene. «Jeg er ikke fanatiker, jeg vil bare»
Jeg fullførte ikke setningen. Ingrid forsto hva «bare» betydde. Å slippe den kjente leiligheten der alt minnet om den eksakte eksmannen, å forsikre seg om at livet ikke endte ved vielsesdagen.
«Jeg trenger luft, en ny pust», avsluttet Ingrid for meg. «Og jeg vil slutte å hoppe til hver arbeidsmail som om den var en livstruende alarm.»
Ingrid hadde sluttet i reklamebyrået for tre måneder siden. Før den gangen sov hun på kontoret, kranglet med krevende kunder og skrev strategier for merker som ikke rørte henne. En dag merket hun at hun knirket i trikken på vei til jobb, og om kvelden gråt uten grunn. Legen kalte det «utbrenthet», ga sykemelding og ba meg om å revurdere livet.
«Er du sikker på at dette ikke er en flukt?» spurte jeg over telefonen en kveld.
«Hva om det er det?», svarte hun. «Kanskje jeg akkurat trenger å rømme.»
Dermed ble ideen om en roadtrip til live. Ingrid ønsket frihet, spontanitet og åpne veier. Jeg foretrakk planlagte stopp, pålitelige bensinstasjoner og rene toaletter. Vi ble enige om å prøve å kombinere begge.
Ute på veien rullet grønnere enger, spredte bygder, skilt med «Hjemmelaget mat» og «Fiskesuppe». Radioen suste mellom gammel viser og nyheter. Jeg merket at jeg faktisk likte å bare kjøre. Veien trakk bort fragmenter av krangler, rettssaker og videomøter med voksne barn.
«Kan vi skru opp musikken?», spurte Ingrid. «Jeg får bare nyhetsoppsummeringer som gjør meg sliten.»
Jeg skiftet til en gammel poplåt fra eksamenstidene våre. Ingrid lo og sang med, og jeg følte at noe i meg begynte å tine.
Til lunsj stoppet vi ved en kantine med slitt skilt «Koselig». Lukten av stekt potet og suppe fylte luften. En dame i forkle tørket glass. Utenfor sto to store lastebiler og noen småbiler.
«Vi vil ha suppe og kjøttkaker», sa Ingrid bestemt. «Og kaffe i kanne.»
«Jeg tar bare salat og suppe», svarte jeg. «Må holde meg fokusert bak rattet.»
Ingrid la fram en bunke med kartutskrifter, en notatbok til å skrive ned inntrykk og en penn.
«La oss gjøre det sånn», foreslo hun. «En dag følger vi min plan med overnatting hos familie. Neste dag går vi på ditt spontane valg. Ser vi et skilt til en innsjø, svinger vi av. Ser vi et skilt om et museum eller en samling, kjører vi dit.»
Jeg rynket pannen. «Jeg liker ikke «tilfeldig». Vi kan ende opp i en øde sti uten overnatting.»
«Da får vi finne den beste paien i øya», smilte hun. «Kanskje den er den mest minneverdige.»
Vi ble forstyrret av maten, så jeg la diskusjonen til side. Jeg tenkte på at det egentlig handlet om to forskjellige livsfilosofier. Ingrid hadde alltid fulgt sin nysgjerrighet, byttet jobb, by og kjæreste. Jeg hadde bygget et hus, spart til oppussing og holdt meg til stabilitet.
Etter lunsj fortsatte vi på veien. Solen steg høyere, bilen ble varm. Jeg åpnet vinduet litt, kjente den milde vinden på kinnet. Veien var jevn, med sporadiske forbikjøringer og færre trafikkontroller.
«Se», ropte Ingrid plutselig, «der er et skilt til elvebredden ved Romsdalsfjordet. «Badeplass Romsdalsfjord». Skal vi ta en liten svømmetur?»
«Vi har to timer til Ålesund», svarte jeg. «Jeg lovet kusinen at jeg skulle være der før kvelden.»
«Ring og si at vi blir forsinket. Vi er ikke på jobb, men på ferie», sa hun med et glimt i øyet.
Jeg strammet grepet om rattet, irritert over den avslappede holdningen til planene.
«Folk venter på oss. Det er uanstendig å være sen.»
«Er det anstendig å følge en plan som ikke lenger passer for deg?», spurte hun rolig.
Ordene traff meg. Jeg var stille. Skiltet forble bak oss.
Et halvtime senere begynte veiarbeid. Kun én kjørebane var åpen, og asfalten var brutt opp i mange groper.
«Senk farten», sa Ingrid. «Det er hull her.»
«Skjønner», svarede jeg.
Jeg så hullene, men tankene mine kretset fortsatt rundt Ingrids ord: «En plan som ikke passer». Hva passer for meg nå? Bo i egen leilighet på tre rom? Flytte til en mindre hybel? Gå tilbake til regnskapsjobben eller prøve noe nytt?
En lastebil med grus kom i nærheten, steinene sprutet på taket. Jeg prøvde å passere den, men så et dypt hull foran.
«Ikke nå», advarte Ingrid da jeg skrudde på blinklys. «Det er ingen linje.»
«Han går på 40 km/t, vi rekker ikke å komme oss til kvelden.»
Jeg svingte inn i motsatt kjørefelt. På avstand ble lysene fra en annen bil tydelig, men avstanden virket tilstrekkelig. Jeg tråkket på gassen, passerte lastebilen, men høyre side av bilen traff hullet.
Et hardt smell rystet kjøretøyet. Kiaen skled litt, men jeg klarte å holde den på veien. Hjertet mitt hamret i brystet. Lastebilen var nå bak meg, og en motsatt bil bremset og blinket.
Vi stoppet på veikanten. Et øyeblikk satt vi stille og pustet tungt.
«Er vi i live?», spurte jeg med en hes stemme.
«Ser ut som det», svarte Ingrid og løsnet beltet. «La oss se hva som er galt.»
Vi klatret ut. Solen slo på den bløte asfalten. På høyre side var hjulet sprukket nesten ned til felgen.
«Flatt, har du et reservehjul?»
«Ja», svarte jeg, åpnet bagasjen, tok ut jekk, mutternøkkel og reservehjul. Hendene skalv.
«La meg hjelpe», sa Ingrid. «Jeg har gjort dette før.»
«Jeg gjør det selv», insisterte jeg.
Jeg løftet bilen med jekken, men den ujevne veien gjorde at jekken gled. Jeg bannet, svetten rant nedover ryggen.
Ingrid så på meg i stillhet, så kom hun nærmere.
«Nå, Nina, la meg ta over. Du er allerede på kanten.»
«Du forstyrrer meg med praten din», svarte jeg i frustrasjon. ««La oss ta en avstikker, la oss ringe, la oss ikke tenke på hva som er høflig».»
«Jeg presset deg ikke til å passere», sa hun rolig. «Det var ditt eget valg.»
«Alt er mitt skilsmissen, det flate hjulet, livet jeg selv ødela.»
Ordene kom uten forvarsel, høyere enn jeg hadde tenkt. Bilene som kjørte forbi snudde blikket. Ingrid presset leppene sammen.
«Du trenger ikke bære alt alene», sa hun. «Verken hjulet eller livet ditt.»
«Det er lett for deg som alltid har levd på egen hånd», ristet jeg på hodet. «Du kunne sagt opp jobben fordi du visste du skulle finne en annen. Du kunne forlate mannen fordi du visste du ville finne en ny. Jeg»
Jeg stanset opp. Foran meg danset min exmanns ansikt, hans trøtte blikk da han pakket kofferten. Mine løfter om å endre seg, som aldri skjedde.
«Hva med deg?», spurte Ingrid mildt. «Du tenker alltid på hva som er greit for alle barna, eksen, sjefen. Nå er alle spredt, og jeg vet ikke hva jeg vil, bortsett fra å nå Ålesund som planlagt.»
«Jeg vil bare ha en seng og et varmt bad hos kusinen», fortsatte jeg. «Jeg er sliten.»
«Da drar vi til kusinen», nikket Ingrid. «Det er ditt valg.»
«Hva med deg? Du ville ta alle avkjørsler.»
«Jeg ville bare slippe å leve etter andres manus. Men jeg er her med deg. Hvis din plan i dag er en rolig seng og samtaler med kusinen, følger jeg.»
Jeg følte en knute løsne i halsen.
«I morgen kan vi gjøre etter din plan, hvis det dukker opp noe spennende.»
«Avtale», svarte hun. «Morgendagens dag er min tilfeldighetsdag.»
Vi drakk opp teen, betalte, og gikk tilbake til bilen. Mekanikeren viste oss hvordan vi skulle kjøre rundt reparasjonsområdet, pekte på små sprekker i de andre dekkene. Jeg stilte spørsmål, mens Ingrid sto ved siden av og holdt seg i bakgrunnen.
«Skal du kjøre?», spurte hun da vi stod alene ved bilen.
Jeg så på veien, på rattet, på hendene mine.
«Ja, men hvis panikken melder seg, bytter vi plass. Avtale?»
«Avtale», nikket hun.
De første kilometerne etter verkstedet kjørte jeg sakte, nesten altfor forsiktig. Hver lyd virket mistenkelig, hver ujevnhet en trussel. Ingrid kommenterte ikke, bare kastet et blikk mot meg av og til.
Gradvis roet frykten seg. Veien ble kjent, bilene bare biler, ikke farer. Jeg lot radioen spille igjen.
«Vet du,», begynte jeg, «jeg har aldri lært meg å be om hjelp. Jeg trodde jeg ville bli sett på som svak.»
«Jeg har alltid vært redd for at noen skulle si nei når jeg spør», svarte Ingrid. «Så jeg gjorde alt selv for å unngå avvisning.»
«Morsomt», lo jeg. «Vi har båret mer enn vi kunne håndtere.»
«Men nå kan vi i det minste snakke om det.»
Solen senket seg, himmelen ble rosa. En rolig aksept vokste i meg. Ikke helt med hele situasjonen vi var fortsatt langt fra Ålesund men i øyeblikket, med motoren som summet, følte jeg en indre fred.
Vi nærmet oss Ålesund i skumring. Byen lyste opp med brosteinsbelagte gater og få fotgjengere. Kusinen min bodde i en blokk på utkanten. Vi fant leiligheten, steg opp til fjerde etasje.
Kusinen møtte oss med glade rop, lukten av stekt kylling og nysgjerrige spørsmål. Jeg introduserte Ingrid, satte fra meg bagasjen, og vi satte oss til bords. Samtalen dreide seg om barn, jobb, priser på mat i butikkene. Ingrid delte morsomme hendelser fra reklamebyrået, alle lo.
Senere, da vi var alene på kjøkkenet, spurte Ingrid: «Hvordan har du det?»
«Utmattet, men rolig», svarte jeg ærlig. «Det er mer fred enn jeg har hatt på lenge.»
«Jeg ble også redd i dag», innrømte hun. «Ikke bare på grunn av hjulet, men for at vi skulle krangle så hardt at vi ikke kunne snakke igjen.»
Jeg tenkte på mine egne harske ord om «livet jeg selv ødela» og kjente skam.
«Jeg vil ikke krangle med deg», sa jeg. «Noen ganger føler jeg at du drar meg inn i ting jeg ennå ikke er klar for.»
«Da sier du fra», ba hun. «Jeg kan lett gå for langt. Jeg har alltid dratt alle med meg. Du kan holde bremsene.»
Jeg nikket.
«I morgen, når det er din dag med tilfeldigheter, la oss sette grenser. Ikke mer enn hundre kilometer fra hovedveien, og overnatting med skikkelig seng», foreslo hun. «Og jeg lover å godta ett av dine valg, selv om det er skummelt.»
«Enig», svarte jeg. «Jeg vil også prøve å si ja til et av dine uventede avstikkere, selv om det er skummelt.»
Vi drakk siste te, skiltes, og jeg la meg på sofaen i kusinens gjesterom. Tankene mine gikk fortsatt rundt veien, bilen, hjulet, men også rundt den nye forståelsen jeg hadde fått.
Morgenen etter spiste vi røykteJeg innser nå at livet handler mindre om å følge en fast rute og mer om å akseptere både kurvene og de stille stoppene på veien.
