Kjære dagbok,
Stopp! Jeg er ikke ferdig! Hvorfor løper du? Snakker jeg med veggen? ropte Vidar, stemmen hans brølte gjennom hele leiligheten, ekkoet fra de høye takene i den gamle blokken fra 70tallet.
Jeg stod i døråpningen til kjøkkenet, et håndkle stramt klemt i begge hender så at fingrene ble hvite. Langsomt vendte jeg meg. De vanlige, rolige øynene mine var nå tynget av en mørk, tung tretthet.
Vidar, jeg er sliten. Vi har pratet om dette i tre timer. Jeg har vakt på sykehuset i morgen, jeg må få sovet.
Vakt igjen! kastet Vidar armene i været, gikk rastløst rundt kjøkkenet og traff nesten bordet med hoften. Det er nettopp dette jeg klager på! Du er fanget i dine slanger, IVposer og de evig klagende eldre. Hva skjer hjemme? Er det kaos? Er du en mann uten mat, skjorter som ikke er strøket?
Middagen står på komfyren, skjortene henger i skapet, svarte jeg rolig, men bestemt. Jeg får gjort alt.
Du kaller det «å få gjort alt»? Vidar stanset brått og pekte mot komfyren. Kjøttboller fra butikken? Ferdigmat? Jeg tjener nok til at min kvinne ikke trenger å mate meg med erstatning. Jeg vil ha hjemmelaget mat. Jeg vil komme hjem til et kjøkken som lukter kake, ikke til medisinsk antiseptisk duft som henger over meg hele dagen!
Jeg sniffet på ermet av den myke arbeidskåpen min. Lukten var kun av tøymykner. Vidar har i det siste blitt besatt av sykehuslukten. Siden han ble forfremmet til stedfortreder for administrerende direktør i et stort byggefirma, har kravene hans vokst eksponentielt.
Vidar, jeg er avdelingssykepleier på kardiologien. Det er mitt yrke, mitt liv. Jeg er nødvendig for pasientene der.
Pasientene? Hva med meg? Hva med familien? han kom nærmere, den tunge kroppen hans kastet skygge over meg. Lukten av dyrt parfyme og konjakk blandet seg med svetten. Kort fortalt, Solveig. Jeg er lei. Jeg skammer meg foran partnerne mine. Alle har de velstelte koner som trener, driver veldedighet, tar vare på hjemmet. Min kone er sykepleier. Husker du hvordan Sjefsen så på meg da han fikk vite at du har nattvakter?
Jeg har ikke nattvakter, jeg organiserer avdelingen
Det spiller ingen rolle! avbrøt han, slo luften med hånden. Du er kun støttepersonell. Jeg er status. Det er uforenlig.
Vidar tok en pause, som om han forberedte en dom.
Jeg gir deg ett betingelse. Streng. Enten lever du av din lille lønn i morgen, blir hjemme og tar vare på min mor, som klager på ensomhet, og gir meg ro og komfort Eller så er vi ferdige. Velg: din smålønn eller et trygt liv med meg. Jeg gir deg frist til fredag.
Han snudde seg og gå ut av kjøkkenet, smalt døren så kraftig at koppene i oppvaskmaskinen klirret.
Jeg ble stående i kjøkkenet, hodet dundret. Tjue år i ekteskap. Vi startet i en liten leilighet på en studentbolig på Blindern. Jeg studerte sykepleie, du på Teknologisk institutt. Jeg jobbet som renholder og vasket gulv om natten så du kunne skrive oppgaven uten avbrudd. Jeg husker hvordan vi delte én pølse, og hvordan det føltes romantisk.
Når ble du den arrogante, fremmedgjorte mannen som så på meg bare som en funksjon, som et ubeleilig brikke i hans perfekte suksessbilde?
Jeg hengte håndkleet på kroken, slukket lyset og gikk inn på soverommet. Vidar snorket allerede i den store kingsize-sengen. Jeg la meg på kanten, krøllet meg som de siste seks månedene, og prøvde å unngå å berøre ham. Søvn kom ikke. Ordene «familie eller jobb» drev rundt i hodet.
Morgenen etter sto jeg opp før ham, laget kaffe, smurte brødskiver med røkelaks på grovt brød, akkurat som han liker. Jeg drakk ikke selv, klarte ikke få smaken ned.
Arbeidsdagen var som alltid kaotisk. En pasient med hjerteinfarkt, en inspeksjon fra Helsedirektoratet, rapporter. Jeg svirret som en ekorn i et hjul, men i dette miljøet, med lukten av sprit og klor, med monitorenes pip, følte jeg meg levende. Her ble jeg respektert. «Solveig, se på elektrokardiogrammet», «Takk, Solveig, faren min blir bedre». Jeg var en person.
På lunsj kom Lena, en gammel venninne og kollega, inn i avdelingskontoret.
Solveig, du ser blek ut. Blodtrykket igjen? Eller er sjefen din i dårlig humør?
Jeg smilte bittert mens jeg rørte i den avkjølte teen.
Sjefen har gitt meg et ultimatum: slutt, bli hjemme og lage suppe, eller gå fra hverandre.
Lena lo så hun nesten kastet kaken på gulvet.
Du er den beste i avdelingen! Du kan ikke bare forsvinne. Du vil bli gal i fire vegger!
Han er flau over å ha en kone som er sykepleier. Ikke prestisjefull.
Flau?! ropte Lena, slåssende med koppen mot bordet. Da du dro ham hjem fra fest, drakk han, og du holdt ham i armene hele natten så han våknet frisk? Da du jobbet to jobber mens han bygget firmaet, var han ikke flau. Du er hans parasitt! Hva tenker du?
Jeg så ut gjennom vinduet på den grå høstregnet som vasket asfalten.
Jeg vet ikke, Lena. Jeg er 43. Leiligheten er hans, han skrev under på den da jeg var dum nok til å stole på ham. Jeg har kun lønn og mamma i bygda. Hvor skal jeg gå?
Til mamma, hvis du må. Eller lei en hybel. Lønna di holder. Men å tåle sånn ydmykelse han vil svelge deg. Du sitter hjemme, og snart skal du be om penger til strømper. Vi kjenner slike «livsholdere».
Etter jobb gikk jeg hjem som om jeg gikk til en gallestol. Vidar satt i stuen foran den store TVen, så på nyhetene.
Hva tenker du på? spurte han uten å snu seg. Fredag er om to dager.
Vidar, kan vi snakke rolig? Jeg vil ikke gi opp jobben, men jeg kan gå ned i stilling
Han slo av TVen og kastet fjernkontrollen på sofaen.
Ingen halvveis! Jeg sa hjemme. Punktum. Jeg vil ha en kone som møter meg med et smil og tre retters middag, ikke en sliten hest. Moren min trenger omsorg, jeg vil ha henne hos oss om en måned, i rommet ditt med bøker og symaskinen din. Alt rotet skal rykkes, vi skal sette inn en seng til moren. Du skal passe på henne. Du har erfaring, så bruk den til familien, ikke fremmede.
En kald bølge skyllet over meg. Svigermoren, Anette, var en dominerende, skeiv kvinne som aldri likte meg, så på meg som en «bygdepige». Å bo under samme tak, og enda mer som hushjelp, var et mareritt som Vidar presenterte som «trygt liv».
Du vil ha meg som gratis omsorgsperson for moren din? spurte jeg lavt.
Gratis? Vidar så overrasket ut. Jeg vil gi deg penger til husholdningen, et ekstra kort. Du kjøper mat, medisiner, kosmetikk. Hva er problemet? Du skal bo i en luksusleilighet, leve som en konge. Alle andre i din situasjon ville hoppe av glede!
Jeg er ikke noen, Vidar. Jeg er et menneske.
Ikke begynn med den filosofien! trakk han på skuldrene. Sånn er det. Jeg vil ha arbeidskontrakten på bordet i kveld. Hvis ikke, pakker du sakene dine på lørdag.
Onsdag og torsdag fløt som tåke. Jeg gikk på jobb, smilte til pasientene, men en hul tomhet summet i meg. Jeg så på livet mitt og følte meg presset inn i et hjørne.
Torsdag kveld tok Vidar med gjester to partnere og deres koner. Jeg fikk kun én time varsel: «Dekk bordet, bestill fra en restaurant, og gjør deg pen. Hold kjeft om nålene dine.»
Kvelden var en tortur. Partnernes koner, velstelte kvinner med brillanter og drømmer om Maldivene, snakket om spa og hushjelper.
Hva gjør du, Solveig? spurte en av dem, mens hun spiste en salat med ruccola og reker.
Jeg ville åpne munnen, men Vidar kuttet meg av:
Solveig vår husmor. Hun tar seg av hjemmet, innredning og forbereder rommet for min mor. Hun er vår livslinje.
Han la sin tunge hånd på skulderen min, så hardt at jeg nesten skrek. Han løy lett, uten en gnist av skam.
Hvor beundringsverdig! jublede en av gjestene. Det er sjelden å finne en kvinne som gir seg selv til familien. Alle vil bare karriere og business. En mann trenger en støtte.
Det er akkurat det jeg sier! smilte Vidar, skjenket vin.
Jeg senket blikket, følte meg som en støvpartikkel på hans dyre dressjakke, klar til å bli feiet bort.
Da gjestene dro, var Vidar fornøyd.
Sånn, se. Alt gikk bra. Du ødela ingenting med ditt stille. I morgen er fredag, husk? Jeg venter ditt svar. Du har ingen ekte valg. Hvem trenger du egentlig i dine førti år uten bolig?
Han slo meg på ryggen «belønning», så gikk han inn i dusjen, nynnet en liten melodi.
Jeg fortsatte å vaske glasset, og plutselig ble alt klart: «Ingen valg». Han trodde han eide meg, som et lett skopar som alltid står ved døren.
Jeg tørket hendene, så meg i det dunkle vinduet en sliten kvinne med triste øyne. Er dette alt som er igjen? Å leve under en tyrannisk mann og en kravstor svigermor?
Jeg husket for en uke siden da jeg reddet en ung mann med hjertestans i akuttavdelingen. Jeg trykket på defibrillatoren, ropte «Gi meg strøm!», og da rytmen kom tilbake, gråt moren hans og kysset meg. Kan jeg bytte den følelsen mot å stryke skjorter og høre Anettes kritikk?
Fredag morgen sto jeg opp som vanlig. Vidar sov fortsatt. Jeg lagde ingen kaffe. Jeg tok en gammel koffert fra boden den samme vi brukte på vår første ferie til Kristiansand.
Bare nødvendigheter: klær, undertøy, favorittbøkene, symaskinen og papirer. Jeg tok ikke med sjokoladen han ga meg på bursdagen, eller smykkene.
Mens jeg pakket, våknet Vidar. Han gned magen, stod i døråpningen og spurte:
Hva er dette for en forestilling? Skal du på hytta? Eller flytte mamma? Flott initiativ.
Jeg lukket glidelåsen på kofferten, rettet ryggen, så ham rett i øynene. For første gang på lenge var blikket mitt rolig og fast.
Jeg drar, Vidar.
Han lo, en høy, hul latter.
Hvor? Til kjøleskapet? Kom igjen, Solveig, pakk kofferten og lag frokost. Jeg er sen. Ikke glem å skrive oppsigelsen, i dag er siste dag.
Jeg har skrevet den, svarte jeg.
Han stoppet opp, så overrasket ut.
Vis.
Jeg har levert skilsmissepapirene via Altinn for en halvtime siden, og jeg har også søkt permisjon fra jobben for flytting. Jeg skal ikke si opp. Jeg har funnet et rom hos en venninne, en eldre dame i nærheten av sykehuset. Det er nok.
Ansiktet hans ble rødt som en rød paprika.
Du tuller? Du blir stående uten noe! Ingen penger, ingen bil, ingen leilighet! Du vil dø på gaten! Jeg gir deg ikke en krone! Jeg tar bilen! Leiligheten er min! Du vil dø ved veggen!
Jeg trenger ingen bil, jeg tar t-banen. Leiligheten er din, lev der så godt du kan. Når du sier «dø», vet du at jeg er sykepleier, jeg kan overleve. Jeg har en romkamerat i nærheten av sykehuset, det er nok.
Jeg grep kofferten.
Du kommer ikke ut av denne leiligheten! ropte han, gikk mot meg. Jeg låser deg inne! Du er min, du må adlyde!
Ikke kom nærmere, sa jeg stille. Hvis du slår meg, vil jeg anmelde deg. Alle kollegaene mine er mine venner. Du vil ha en skandale? «Stedfortrederen i byggefirmaen slår sin kone»? Vil du at Sjefsen skal høre om det?
Vidar stanset. Henvisning til hans omdømme og til Sjefsen fikk ham til å fryse. Han var en kujon, jeg så ham så klart. Bare de svake blir truet.
Stikk av, mumlet han, spyttet. Men prøv å komme tilbake, så skal du krype på knærne, jeg vil ikke la deg gå. Du skal ligge ved døren til moren min, du vil bli forlatt! Du har byttet et godt liv for andunge!
Jeg valgte meg selv, svarte jeg.
Jeg gikk forbi ham, passet ham med skulderen. På korridoren tok jeg på meg en kappe, trakk på skoene. Hjertet hamret som en tromme, men hendene var rolige.
Jeg åpnet hoveddøren. Trappen lukter av stekt potet og fuktig luft, men for meg var det duften av frihet.
Legg igjen nøklene! ropte han bak meg.
Jeg tok nøkkelknippet og la det forsiktig på kommoden.
Farvel, Vidar. Suppe i kjøleskapet holder i to dager. Resten får du selv. Eller ta med moren din.
Jeg slo døren i, kuttet hans rop. Jeg trykket på knappene i heisen. Mens heisen sank ned, pep telefonen. En melding fra banken: «Kortet ditt er blokkert av kontoinnehaveren».
Et lite smil spratt over ansiktet mitt. Jeg hadde forventet dette. Kortet mitt med lønn hadde noen måneder med sparing jeg sluttet å bruke lønnen på unødvendige ting, så jeg hadde nok til første husleie og mat.
Ute fortsatte regnet, men det føltes som en rensende dusj. Jeg inhalerte dypt. Ukjent fremtid lå foran meg et lite rom hos en snill eldre dame, lange vakter på sykehuset, ensomhet, men ingen frykt mer. Ikke lenger nødvendig å bøye meg for noen.
Uken etter kom Vidar til sykehuset, beruset, fylt av svette. Sikkerhetsvaktene lot ham ikke inn, han skapte drama i venterommet og ba om å få «den dumme».
Jeg møtte ham i hvit uniform, rolig og sikker.
Hva vil du? spurte jeg, uten å kjenne ham.
Vidar, nok er nok, stønnet han, endret tone. Moren min er her, men det er rot. Skjortene er tomme. Kom hjem. Jeg tilgir deg. Jeg kan la deg jobbe deltid. Hva sier du?
Rundt oss samletJeg tok et siste fast blikk på ham, nikket rolig og gikk ut, vel vitende om at mitt eget liv nå lå i mine egne hender.
