Jeg forlater deg!
Det var jo sånn Sigrun følte i magefølelsen sin hun hadde jo sett rett på at hun ikke kjente mannen sin så godt likevel.
Greit, så gå! Du kan ikke tvinge noen til å bli glad.
Ikke nok med det! Jeg og Synnøve kommer til å hente jentene hjem til oss! ropte Ola, med en stemme som rystet. De fortjener både pappa og mamma.
Sigrun hadde møtt Ola på en fest hos felles venner, og han så rett ut som en stille, men likevel sjarmerende fyr. Det var noe forvirrende ved ham, og det var sjeldent for henne alle andre menn hun hadde truffet virket helt sikre på livet.
De snakket hele kvelden, og Sigrun syntes alt var spennende. Men så, da Ola gikk på toalettet, lente Lise, som hadde invitert Alexandra til bursdagen sin, seg innpå og hvisket:
Vær forsiktig med ham han har «trekk».
Sigrun så forvirret på henne.
Hva mener du med «trekk»?
Altså, han har to barn!
To barn? undret Sigrun. Hun hadde ikke hørt noe om barn eller en kone i løpet av kvelden.
Det viste seg at «kone» egentlig var en kjæreste de planla å gifte seg som hadde stukket av. Hun hadde forlatt ham med to tvillingjenter, som han nå tok seg av sammen med moren sin.
«For en sjelden kar!» tenkte Sigrun. «Dette er virkelig en sjeldenhet i dag!»
Derfor var han så forvirret: folk blir jo fort forvirret når de plutselig må ordne opp i livene sine.
Hvorfor fortalte du ingenting om jentene? spurte Sigrun mens hun gikk inn i rommet igjen.
Fordi folk blir redde! svarte Ola ærlig etter et lite øyeblikk. Kanskje du også vil løpe bort, men jeg vil ikke at du skal gjøre det.
Jeg løper ikke! lovet Sigrun, og holdt sitt ord.
Ola fulgte henne hjem, og de ble enige om å møtes igjen. Ola likte den søte Alexandra, og hun likte den enslige faren. De treåringene hans skremte henne ikke i det hele tatt.
Mamma kastet meg ut da Lise inviterte meg på bursdag, forklarte Ola. Hun sa jeg snart skulle bli helt vill, for med barn er det ikke så gøy å være fri.
Moren hans kunne man forstå: hans første kone hadde stukket av for et år siden og latt tvillingjentene i skjebnen. De hadde tatt dem inn og oppdratt dem en slags borgerlig heltedåd i disse dager.
Alexandra innså at hun likte den stille, litt rare faren. Hun var 25, og hadde allerede et mislykket ekteskap bak seg: en stormfull studenttid som endte i en brå avslutning. Ekteskapet hadde vært et, men lykkelig liv hadde de ikke fått.
Da de bare så hverandre, var alt topp, som kjæresten pleide å si. De studerte begge på siste året. Men etter at de flyttet sammen etter vielsen, oppdaget de at de hadde helt motsatte livssyn.
Så hva nå? ville mange si, og de har rett: nesten alle par har motsatte meninger. Men så må man kunne gi etter og tilpasse seg!
Sigrun prøvde å gi etter, for Ola ville ikke gjøre det: «Mitt ord er lov!»
Greit, svarte Sigrun, men hun var redd for mannen sin. Alt Ola sa, var ikke det hun hadde forventet.
Etter universitetet fikk hun jobb med en gang, men ingen av Olas jobber passet ham. Den ene krevde feil arbeidstid, den andre hadde en sjef som ikke var særlig smart, og så var det bare stopp og start overalt.
Den skarpe, arbeidsløse Eirik, som tidligere hadde vært så morsom, holdt seg hjemme: Vi har nok, kjære!
Det var nok. De skulle bo i den gamle villaen bestemor hadde etterlatt Alexandra. Men så var ikke det hun hadde forestilt seg som familieliv. I tillegg gjorde ikke Eirik noe i huset det var ikke hans greie.
Da får du anskaffe deg en hushjelp, herre! foreslo Sigrun, lei av å dra rundt i søla. Eller bare betale for renhold!
Alexandra skjønte at hun hadde satt seg på feil hest. Ikke bare nådde hun ikke målet, hun rullet seg ikke engang fremover. Den skarpe, morsomme Eirik viste seg å være en knasete kake.
Den sårede mannen dro hjem til moren, og Sigrun så ingen menn i tre år: hun hadde spist opp alle sine sorger!
Så kom Ola inn i livet hennes igjen. Ikke bare kom han, han foreslo også å gifte seg og introduserte seg for familien de søte tvillingjentene og moren Zofia!
Alexandra forsto at hun ville være med dem, hun var allerede hodet over hælene forelsket.
Hjemmet var fullt av kaos, men det var forståelig: en ambisiøs jente hadde kastet hodet i en brønn. Hun gjorde det ikke under tvang, men helt frivillig!
Jeg hadde aldri trodd du var så ! ropte moren. Hvorfor løper du rundt? Det finnes gode menn, hvorfor velger du denne sykdommen?
Mamma, Ola er helt normal! protesterte Alexandra halvhjertet.
Selvfølgelig er han normal! svarte faren. Denne normalen vil snart ta på seg sine egne problemer! Vet du hva som venter deg?
Hva venter meg? undret Sigrun. Hva om jeg fikk født tvillingene, hva ville skjedd? Det samme gjelder her!
Ingenting sånt! ropte faren. Det er én ting å ha sine egne barn, men en annen å ha andres! Moren løp, men genene kan du ikke slette! De vil vokse med ? Hva skal du gjøre?
«Hvorfor vil de vokse slik? tenkte Alexandra. De med Ola får en vanlig familie med kjærlige foreldre. Personlig utvikling handler ikke bare om genetikk, men også om hva man får i barndommen!»
På bryllupet kom ingen av brudens foreldre. Brudgommens mor ble igjen hjemme med barnebarna.
Bryllupet ble enkelt: de satt med vitnene på en kafé og alt.
Etter vielsen flyttet «mannen med trekk» inn i den gamle villaen.
Snart i familien Novik hadde de «tre gutter»: Alexandra og Ola fikk en felles datter.
Etter hvert tøsset moren og faren seg litt, og ble enige om å holde kontakten. De delte ikke barna, men forstod at å splitte dem ville bare skape konflikt. Så de lever i fred, takk Gud!
De eldre jentene gikk i barnehage, og den minste ble hjulpet av bestemor. Svigermødrene ble gode venner!
Den første konen til Ola mistet foreldreansvaret svigermoren ropte: Jeg skal ta ham! men hun fikk ikke barnebidrag, for Synnøve hadde forsvunnet for godt. Kanskje var det like greit.
Jentene visste at Sigrun var en adoptivmor: de husket spor fra tidlig barndom en glimt av «en annen mamma». Så å skjule det var meningsløst.
Tiden gikk, jentene vokste og gledet foreldrene. Alexandra og Ola jobbet sammen: en helt vanlig, normal familie.
Den første konen dukket opp da jentene ble fjorten år. Plutselig, som ingenting hadde skjedd på tolv år!
Ola kom hjem fra butikken med en tom pose, helt på viten om at han hadde møtt Synnøve!
Hvilken Synnøve? spurte Alexandra, de hadde glemt den tidligere mammaen.
Min Synnøve! svarte Ola.
Ordet «min» slo som en kniv: hvem var hun nå? Sigrun følte en uro, som om alt var både som før og ikke.
Hvor møtte du henne?
Ved vår butikk!
Og hva gjorde hun? Gikk hun også inn?
Hun stod bare der
«Stod bare der? Ventet hun på… noe? Hva skal skje med henne?» tenkte Sigrun høyt.
Og hva sa hun? Fortalte hun deg noe?
Jo, hun sa noe! mumlet Ola motvillig.
Hva? Hvorfor skal jeg trekke alle knagene dine?
Fordi han igjen hadde møtt sin største kjærlighet: Synnøve, som fortsatt var den samme søte Synnøve han alltid hadde elsket.
Synnøve sa også at hun hadde gjort opp med seg selv. Hun var ferdig med den gamle mannen sin, hadde funnet en yngre. Ingen barn kom ut av det.
Så, skal vi starte på nytt, Olek? spurte Synnøve og strøk forsiktig hans hånd.
Olek eller Ola, som hun kalte ham i de mest intime øyeblikkene nikket og la seg ned som om ingenting hadde skjedd.
Husker jentene meg? spurte Synnøve.
Jentene husket ham ikke lenger: de hadde en annen mamma Sigrun.
Jo, selvfølgelig! løy han: i kjærlighet er alt lov.
Da er det bare å gå videre: mamma er mamma! fortsatte den vakre kvinnen. Jeg vet du er gift! Skil deg, ta jentene, så kan vi leve som før!
De byttet telefonnumre: Ring meg, jeg venter! og Ola dro hjem. Men hvordan skulle han fortelle kona om alt dette? Om skilsmissen, og om at de skulle ta jentene? Mannen hadde mistet forstanden og var fast bestemt på å gjøre det.
Han tenkte ikke på den trofaste Alexandra eller de to jentene som allerede var vant til ham. Alt han så var hormoner som styrte ham.
Ola tok et dypt pust og ropte:
Jeg forlater deg!
Sigruns magefølelse ble bekreftet: hun kjente virkelig ikke mannen så godt! En kort møte med ekskone var nok til å slette alt.
Alexandra stoppet et øyeblikk, samlet seg, og sa:
Greit, så gå! Du kan ikke tvinge noen til å bli glad.
Men det er ikke alt! Vi med Synnøve kommer til å hente jentene! ropte Ola. Jentene trenger både pappa og mamma!
Ja? spurte Alexandra rolig. Hvem tror du skal gi dem dem?
Hvordan skulle noen gi dem? Vi er de biologiske foreldrene, loven er på vår side! protesterte han. Enhver domstol vil støtte oss!
Sånn er det, sånn er det! svarte Alexandra, uten å endre tone. Og hva om moren er fraskrevet foreldreansvar? Har du glemt loven?
Vi skal ordne alt! sa Ola. Også med omsorg! Du må bare advare jentene!
Nei, jeg nekter. svarte Alexandra. Den som tenker opp, den styrer.
Det var en søndag, alle var hjemme. Den kjære pappaen kom med den overraskende nyheten: Vi skal snart bo alle sammen!
Jo, vi bor jo allerede sammen! ropte de to søte jentene, Anja og Tania.
Nei, jeg mener den ekte mammaen deres! forklarte faren.
Jentene så på hverandre, så sa Anja:
Hvem snakker du om? Det er jo vår mamma! og pekte på bleke Sigrun.
Nei, dere har en annen, biologisk mamma!
Den som forsvant for hundre år siden? Den som Zofia alltid ville straffe? Snakker du om henne? spøkte Tania.
Hun har forandret seg og innsett sine feil!
Vi er glade på hennes vegne, sa Anja. La henne bli til igjen! Men hva har dette med oss å gjøre?
Hvordan så? Vi skal være en familie!
Alexandra holdt seg stille og lot jentene tenke selv. Hun ville akseptere uansett hva de bestemte.
Pappa, er du seriøs? spurte Anja. Tror du virkelig at vi og den fremmede tanten skal bo sammen?
Ikke snakk så om moren din! ropte faren plutselig, tydelig irritert. Dere vil vi med Synnøve dra dem til retten!
Deretter gikk han: han måtte nok til sin store kjærlighet han hadde ingen annen vei. Senere leverte han inn for skilsmisse.
Han holdt også sitt trusseldikt: han saksøkte om å få jentene tilbake. Men domstolen støttet Alexandra og tvillingene: etter ti år skal barnas beste veie, og de var allerede fjorten år. Deres interesser sto i mot farens.
Hvem skulle gi barna til en mor uten foreldreansvar? Sigrun hadde forberedt alt, og hadde faktisk adoptert jentene lenge før.
Synnøve og jentene så hverandre for første gang på lenge i retten. Den kjærlige mammaen, som kjempet for å gjenforene familien, kom ikke engang for å omfavne dem.
Dette er urett, vi lar det ikke gå! ropte Ola.
Lykke til, pappa! ønsket Tania, og de tre dro på en kafé for å feire seieren. Ja, med mamma! Ikke med den fremmede tante
