Det var to eldre damer som bodde i den samme ene lille hytta på landet, langt ute fra byens larm. De var henholdsvis Marit Haugen, som hadde fylt åttisju år, og Ingrid Solberg, som akkurat hadde rundet åttifire. De var ikke i slekt, men hadde for omtrent femten år siden bestemt seg for å slå seg sammen og dele den hvite, kalde vinteren. Det var lettere å varme med halvert ved, bruken av mat gikk ned, og de hadde endelig noen å slå av en liten prat med ellers hadde ensomheten begynt å kime i hodet deres og de hadde begynt å snakke med seg selv.
De hadde slått seg ned hos Ingrid fordi hennes hytte var solidere; Marits hus med alle påbyggene var revet ned for ved. Så de hadde hatt fem år med varme og lite bekymringer. Tidligere hadde de hatt en liten husbruk med en geit og høner, men år etter år ble det stadig vanskeligere å holde den i live. Til slutt ble det så slitsomt at de ikke engang dyrket hagen det andre sommersesongen, og mot slutten av året var det knapt nok ved til å fyre opp peisen.
En gang i uken kom barnebarnet til Ingrid, Eirik, på trettifem år, innom på motorsykkel. Han hadde med seg en stor pose med brød, rundstykker, te og sukker det var stort sett det de levde av, og av og til kokte de poteter på en liten parafinovn. Når de så Eirik, begynte de å gråte.
«Hvis dere fortsetter å gråte, så drar jeg ikke lenger på besøk,» protesterte han.
«Greit, greit, ingen flere tårer,» ropte de beroligende.
Eirik losset raskt innholdet, hentet vann fra brønnen, la ved på peisen så de bare måtte tenne en fyrstikk, og spurte:
«Hva skal jeg ta med neste gang? Jeg kommer om en uke, så bestem dere nå.»
Deretter hoppet han ut av hytta, sparket i bakken, satte i gang motorsykkelen og suste av gårde.
Selv i de korte sommernettene fikk de lite søvn. De lå stille ved siden av hverandre.
«Sover du, Ingrid?» spurte Marit.
«Nei, jeg har bare slumret litt fra kvelden, men søvnen har flydd bort,» svarte Ingrid.
«Jeg også Hva tenker du på?»
«Alt mulig. Jeg tenker på lyset Hvordan er det der ute? Ingen vet egentlig.»
«Og ingen får det noen gang,» sa Ingrid.
Kroppen ble svakere, men sinnet holdt seg like skarpt som i ungdommen, noen ganger enda klarere, foravstanden gjorde at de så bedre. Noen ganger falt minnene fra hverandre, og de begynte å snuble i samtalene. En natt reiste Marit seg og begynte å kle på seg.
«Hvor skal du?» ropte Ingrid.
«Hjemme.»
«Men hytta er jo her!»
«Nei, jeg mener hjem, hjemme» mumlet Marit, ristet på hodet, tok tak i dørkarmen, snudde seg, rakte seg etter klesplagget, men stoppet opp, la fra seg klærne og la seg ned på sengen igjen.
Ingrid sa ingenting, fordi hun forsto at Marit hadde en kortvarig forvirring. De lot ikke melankolien ta overhånd; Ingrid holdt humøret oppe med en ukuelig livsglede.
«Hør på mitt dumme hode,» begynte hun. «Verden er ikke uten gode mennesker. Eirik kommer, leverer proviant, vi har ved, vi har eget tak og varme. Vi får pensjon fra staten. Hva mer kan vi ønske?»
«Det er fint å synge, du har barnebarn. Jeg har ingen,» protesterte Marit. «Når kroppen svikter, er det ingen huslys igjen.»
«Jeg vil ikke forlate deg, jeg holder deg fast så lenge jeg kan. Selv i et hus for de gamle er det mennesker,» svarte Ingrid. Marits ansikt lyste opp, og Ingrid strålte av ro og kjærlighet.
De snakket om livet. De hadde levd gjennom hele århundrets opp- og nedturer. Barna deres hadde nådd krigsårene: Marit hadde fire sønner, Ingrid to. Marit hadde mistet sin mann; han ble syk med magesmerter under slåttinga, og ble liggende i sengen i flere dager før hun fikk ham i en vogn til sykehuset. Der fikk han påvist en betent blindtarm.
Alle Marits fire sønner døde en etter en. Hvordan kunne hun bære så mye sorg uten å gå til sinnet? Hver gang hun falt i bevisstløshet, fikk andre kvinner hjelpe henne med vann. Hun reiste seg alltid igjen, som om hun var laget av et uknuselig materiale, og nå var hun åttifem år gammel. Det var ingen bitterhet, men en vedvarende sorg i sjelen.
Ingrid mistet sin ektemann og én sønn; den andre kom tilbake, men som en delvis lammet krigsveteran. Han bosatte seg i byen, giftet seg og døde ved trettisju år. Ingrid fikk en svigerdatter som giftet seg på nytt, og Eirik ble boende hos henne. Hun takket Gud for at hennes slektlinje ikke var totalstilt; hun hadde en barnebarn som støttet dem, og han fikk barnebarn selv.
«Ja, kjære,» svarte Ingrid. «Trenger vi mer? Bare en skive brød og en kopp te holder oss mette en hel dag. Hva vil du ha?»
«Ingenting,» ristet Marit på hodet. «Bare at Gud vil at vi skal dø når tiden er inne.»
Da våren kom, kledde de seg i vinterkåper og skaller, gikk ut på taket, solte seg og lyttet til jordens lukt. Våren hadde vært mange år i deres liv. De frøs selv i sterk sol, men våren vekket dem fortsatt. Den tidlige vårluften pleide å bety gjenfødelse, men nå minnet den om aldring.
De satt i samme posisjon i timevis hendene på en stokk, blikket mot solen. Når de trengte å snakke, ble ansiktene livlige, leppene knapt lukket.
«Vi burde dø nå,» sa Marit en dag. «Været er varmt, blomstene blomstrer, gresset er grønt, fuglene synger.»
«Ja,» svarte Ingrid. «Jorden er så myk som fjær; den er lett å grave i.»
En morgen ble Marit rastløst. Hun satt en stund på en vedbenk, reiste seg så og gikk mot hytta. Hver trapp på verandaen var en kamp; hendene hennes, som fugleklør, skalv. Hun støtte seg på veggen, gikk sakte gjennom tømmergulvet og la seg sidelengs på sengen. Av og til kom en svak, knapt hørbar stønning fra henne.
Ingrid merket straks at noe var galt, og fulgte etter. Marits ansikt ble enda mer blekt og sløve. Ingrid forsto at Marits tid var kort, og holdt vakt over henne.
Marit prøvde å reise seg, men falt tilbake på samme side. Hun snudde seg på ryggen, men det var ubehagelig, og hun begynte å bevege hodet mot puten mens hun stønnet svakt.
Ingrid kom flere ganger for å hjelpe, men innså at hun var maktesløs. Hun satte seg ved siden av sengen og betraktet Marit i stillhet.
Kvelden kom, og plutselig var Marit rolig. Hun åpnet øynene, så sliten ut, men så ikke lenger noen smerte. Hjertet hennes slo svakt. Ingrid trakk seg tilbake for ikke å forstyrre freden. Marit våknet aldri igjen.
Ingrid hørte den siste pustingen i hytta. Hun hadde aldri trodd hun skulle kunne bære Marits kropp, men hun løftet henne forsiktig fra sengen og la henne på madrassen. Hjertet slo tre til fire ganger og stilnet for alltid.
«Forbanna!» ropte Ingrid i hele hytta. «Hvem har jeg blitt igjen?»
Hun skrøt:
«Hva skal jeg gjøre uten deg, min søster!»
«Når kommer Eirik? Skal jeg straffe noen men hvem?» tenkte hun mens natten gikk over i daggry med sangen fra nattergalene.
Morgenen etter brølte motorsykkelen utenfor, og Ingrid, som følte seg yngre enn før, gikk ut på verandaen.
«Englene har brakt ham hit i dag, Eirik,» sa hun. «Marit har gått bort.»
Eiriks ansikt ble blekt.
«Hva skal jeg nå gjøre alene?» spurte Ingrid og falt i tårevåte søvn på trappen.
«Du, gamle dame, ikke tenk på det. Jeg forlater deg ikke. Jeg tar deg med meg til vinteren,» svarte han.
«Gud må ha gitt meg en siste sommer for å dø,» mumlet Ingrid.
«Igjen den samme historien!» klaget Eirik.
«Hva skal jeg si da? Jeg er din tante, du er min svigerinne, og jeg vil være som en stubbe i familien deres, en hindring.»
«Det finnes ingenting å diskutere.»
De to dagene etter ble Ingrid opptatt med husarbeid, men hun oppførte seg som om hun hadde fått ny kraft kanskje Marits ånd hadde tatt over henne.
Ingrid ble alene, og en dyp lengsel tok tak i henne. Det var en sorg over tapet av en person. I femten år hadde de to gamle damene blitt nærere enn søsken; hver så på den andre som sitt andre jeg. Aldri hadde de kranglet så mye at de såiret hverandre. Begge forsto at de levde fordi de hadde hverandre, og begge fryktet å stå alene.
«Du har det bra! Du er ryddig!» misunte Ingrid Marit. «Hva med meg?»
Eirik besøkte ofte, nesten hver dag, noen ganger overnattet. Han kom med rundstykker og tørkede frukter som Ingrid dyppet i teen. Men selv de favorittgodbitene trøstet ikke mer.
En sommerdag, mens Ingrid ryddet i hytta, hørte hun plutselig Marits stemme:
«Hei, gamle dame! Du sitter her for lenge!»
Hun åpnet døren til stuen ingen var der. Hun gikk rundt hytta, rørte ved løvetannene i hagen, men ingen gjemte seg. Likevel var hun sikker på at hun hørte Marits stemme. Kanskje hun så for seg Marit så klart at stemmen ble ekte i ørene?
«Det er hun som kom for meg. Hun savner meg også,» tenkte Ingrid, og kroppen hennes ble tung og lemmene slapp.
Hun krabbet til hytta, åpnet kisten, tok ut et lite pakkesett med ferdig syltetøyklær, la dem på bordet og la seg på sengen.
Uansett om det var dag eller natt, så visste hun ikke, og hun lå der flere timer, kanskje dager. Livskraften hennes svant, men smerte var borte; kun ro var igjen. I hodet flommet korte, lyse bilder fra livet: en tre år gammel jente på en blomstrende eng med bestemor, en ung mann i hvit skjorte, egne barn. Hun så seg selv kløyve korn, høste, slå tak i en gammel vogn, høre duften av halm, seile på havet. Livet hennes var både evig langt og plutselig kort.
Eirik kom på motorsykkelen, så barnebarnet ligge livløst, falt på kneet ved siden av kisten og brøt sammen i tårer.
