Hvordan kunne jeg belaste dere med en slik byrde? Selv min far og Tatiana ville ikke ta imot ham – Marina, kjære datter, kom til sans og samling! Hvem er det du egentlig har tenkt å gifte deg med? – utbrøt mamma mens hun rettet på sløret mitt. – Kan du i det minste forklare hva som er galt med Sergej? – jeg ble helt forvirret av tårene hennes. – Hva mener du? Moren hans jobber i butikk og snakker stygt til folk. Faren hans er forsvunnet – ingen vet hvor, og som ung gjorde han bare én ting: festet og drakk. – Bestefar drakk jo også og plaget bestemor rundt i bygda. Og? – Din bestefar var i det minste en respektert mann, han satt i kommunestyret. – Men bestemor fikk det ikke lettere av den grunn. Jeg var liten og husker hvor redd hun var for ham. Og du, mamma, jeg og Sergej skal nok klare oss. Man dømmer ikke folk ut fra foreldrene deres. – Vent til du får barn selv, da vil du forstå! – sa mamma, og jeg sukket bare tungt. Livet vil bli tøft, hvis ikke mamma endrer synet sitt på Sergej. Likevel arrangerte vi et flott bryllup og startet vårt eget liv. Sergej hadde arvet et hus i bygda etter besteforeldrene – foreldrene hans var det ingen som visste hvor var. Sergej pusset opp huset, og snart fikk vi det fineste moderne hjem. Alt var på stell – og jeg lurte virkelig på hvorfor mamma var så kritisk mot min kjære mann. Ett år etter bryllupet fikk vi lille Ivan, og fire år senere kom Marika til verden. Men straks barna ble syke, eller gjorde noe galt, sto mamma på døra med “Hva var det jeg sa! Små barn – små bekymringer! Bare vent til de blir større, med den arven!” Selvfølgelig prøvde jeg å ikke bry meg om mammas evige innvendinger – hun gjorde det mest av gammel vane. Tross alt hadde jeg gått mot hennes vilje. Mamma er bare sånn. Hun vil bestemme alt selv. Men nå hadde hun faktisk akseptert mitt valg, og innerst inne visste hun at Sergej var god som gull. Men det ville hun aldri si høyt, da måtte hun innrømme at hun tok feil. Og det var uaktuelt! Når det gjaldt barnebarna, snakket hun mest av frykt – i virkeligheten elsket hun dem så høyt at hun ville gjort alt for dem hvis noe skjedde. Likevel begynte jeg noen ganger å frykte disse “store bekymringene” – man vet jo av erfaring at de kommer når barn vokser opp. Barna vokste og vokste. Ivan fullførte videregående og skulle til universitetet i nærmeste by – bare 143 kilometer unna. Men for et morshjerte kjentes det ut som avstanden mellom jorden og Merkur. Altfor langt unna! De første nettene sov jeg ikke, tenkte bare på hvordan han hadde det. Tenk om noen utnytter ham? Har han spist nok? Og hva om byen gir ham dårlige vaner – han er jo min fine, snille gutt. Først bodde Ivan på studenthjem for bygdeungdom, men jeg klarte ikke hjertebankene og overtalte Sergej til å leie en leilighet til ham. Ivan insisterte på å betale litt selv, og begynte å jobbe på nett – han er så smart! Hver helg var jeg i byen for å se til Ivan, hjelpe litt med hus og mat. Jeg ble positivt overrasket – det var ryddig, og han laget god mat selv! Hjemme rotet han alltid, men i byen holdt han orden og spiste som en voksen. Han er virkelig ikke bare en sønn, men en smarting! Etter hvert ble Sergej lei av mine hyppige besøk: – Marina! Nå får det være nok – la Ivan leve sitt eget liv! Du kveler gutten – og jeg får jo ikke tid med deg heller! Kanskje jeg må stikke bort til Laila, postdama – du skjønner vel da! Han spøkte, men jeg ble oppriktig redd – uten Sergej vil jeg ikke klare meg! Han hadde rett, det var tid for å la Ivan stå på egne ben. En stund var jeg fortsatt hønemor, men jeg lærte meg å slippe taket. Men så ringte de fra fakultetet – Ivan var i ferd med å miste studieplassen på grunn av fravær! Det måtte være en misforståelse! Ivan?! Aldri! Men jeg tok fri fra jobb og dro straks avgårde til byen. Ikke engang Sergej klarte å stoppe meg. Ivan ante ikke at jeg kom. Problemet var ikke rot – han hadde ikke rukket å skjule årsaken til fraværet. Grunnen? En jente – Anna. Nydelig, engelaktig. Men i tillegg bodde der en ettåring – en liten gutt. Jeg forsto med én gang – jenta hadde lurt sønnen min til å gifte seg med henne og hennes barn. Jeg vil jo være moderne, men Ivan var ikke klar for familie og bonusbarn! Jenta var ikke mer enn 18. Når rakk hun få barn? Jeg var opprørt, men prøvde å holde roen. Hilste på Anna og tok en prat med Ivan på kjøkkenet. – Ivan, er du forelsket? – spurte jeg med et anstrengt smil. – Veldig, mamma, – smilte Ivan. – Hva skal du gjøre med studiene? – Jeg nærmet meg det egentlige spørsmålet forsiktig. – Jeg skjønner jeg har slurvet, men det ordner seg. Ikke bekymre deg, mamma. – Hva er grunnen – vil du dele? – Jeg kan ikke, mamma, ikke ennå. Kanskje etter hvert, når du og Anna kjenner hverandre bedre. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, det var best å trekke seg tilbake. – Dette er DITT skyld! – ropte jeg til Sergej hjemme – “Gi Ivan frihet! Se hvor det endte! Hva gjør vi nå?” – Hva er problemet egentlig? – svarte han. – Hva er galt med et klart barn? Hvis Ivan elsker ham, er han ikke fremmed. – Er du klar for å bli bestefar til et fremmed barn? – Hvorfor ikke? Med barn visste jeg at en dag blir jeg bestefar. – Men ikke til et fremmed barn! – Marina! Nå snakker jeg ikke med deg! Barn er aldri fremmede. Tenk litt over det. Sergej sov på gjesterommet. Jeg vandret rastløs rundt, først sint på alt. Men roet meg og innså at Sergej som vanlig hadde rett. Ingen barn er skyldige. Anna heller ikke, kun skjebnen var vanskelig. Til morgenen hadde jeg grått fra meg, og sneket meg inn til Sergej. – Unnskyld, Sergej! Jeg ser det nå, jeg elsker dere så mye! – Kom hit, kvinne! – sa han, og jeg la meg tett inntil ham. Der sovnet vi, og på leppene mine krøp det frem et lykkelig smil. Ja, nå ville jeg bli bestemor! Gutten i leiligheten til Ivan var så skjønn – han het Mikhail. Men det var ikke så enkelt. Ivan meldte etter hvert at han skulle bytte til kveldskole og han og Anna ville gifte seg. Denne gangen tok jeg ikke affære med én gang. Først måtte jeg fordøye nyheten, så dro vi til byen for å snakke. Sergej var alltid den kloke når situasjonen krevde det – han kastet aldri bort sjansen til å roe oss ned. Anna møtte oss i gangen med tårer – – Unnskyld! Jeg vil ikke Ivan skal gjøre dette, men han gir seg ikke. Dere vet jo… – Stabeis, ja, men ikke dum – sa Sergej. “Er han fast bestemt, er det viktig. Slapp av, Anna, så ordner vi opp.” Vi gikk på kjøkkenet, Ivan var ikke hjemme. – Ivan har gått for å kjøpe melk, han kommer snart – sa Anna. – Hvorfor unnskylder du deg hele tiden? – lo Sergej. Hun smilte, jeg skjønte Sergej hadde godtatt sønnens valg. Vi fikk te og hjemmebakte kjeks – ikke vanlig for unge jenter. Ivan kom hjem med varer, mer voksen enn før. Jeg forstod at jeg ikke kunne bestemme over ham lenger – han var klart blitt voksen. – Så dere vil gifte dere? – spurte Sergej. – Ja, og det er ikke til diskusjon – svarte Ivan bestemt. – Greit. Men hvorfor hastverket? Venter dere barn? – Nei! – Anna rødmet. Jeg fikk en vill tanke – kanskje Anna og Ivan faktisk ikke hadde vært kjærester så lenge… – Så hvorfor så mye hast? – Ellers havner Misha på barnehjem, – sa Anna stille. – Hvorfor kan det skje? – spurte Sergej alvorlig. – Fordi moren vår døde i fengsel – Anna forklarte, med gråt i stemmen. – Anna, du må ikke forklare, – avbrøt Ivan. – Mamma, pappa, dere må forholde dere til det jeg fortalte – resten er Annas og min sak! – Ivan, vent, – sa Anna. – Hvis vi er familie, er deres familie min familie. Jeg skjuler ingenting. Anna tok en pause. Ivan og Anna holdt hverandre i hendene under bordet – jeg forstod at det verste i historien måtte komme. – Mor var i fengsel. Hjertet var svakt – hun levde lenger enn de fleste med diagnosen. Men hun hadde et temperement. Første gang hun havnet i fengsel var etter en krangel med far – hun kjørte på en gammel dame i fotgjengerfeltet. Det stod i avisene. Da hun sonet, tok far meg til seg, og giftet seg på nytt. Han hadde det vanskelig med mor, men stemor Tatiana var snill, og jeg hadde det fint. Kanskje derfor har jeg hatt et lykkelig liv – takket være valget hans. Anna tok en pause, Ivan strøk hånden hennes. Anna fortsatte: – For tre år siden ble mor forelsket – i en ti år yngre mann, Denis. De fikk Misha. Jeg var glad for broren min – besøkte dem ofte, merket ingen krangler, selv om naboer hevdet det var mye krangling. Så skjedde det noe – mamma skal ha dyttet Denis under en krangel. Han falt og slo hodet mot stuebordet. Han døde på sykehuset etter to dager, mor ble arrestert. Anna snakket raskt, så vi skulle slippe å be henne om mer. – Mamma døde i varetekt – hun fikk ikke oppleve rettssaken. Hjertet stoppet. Ikke døm henne for hardt – hun var bare sånn. Fargerik, rastløs, sær. Men jeg elsket henne. – Nå må du tilgi oss, Anna – sa Sergej, da hun tav. – For at du måtte si alt dette. Men du har rett – vi er familie og må støtte hverandre. Jeg var egentlig nær ved å utbryte: “Hva gjør du, Ivan! Kom til sans og samling! Vi trenger ikke slik slekt! Vi har aldri hatt en fengselsfugl i familien!” Men jeg rakk å stanse meg selv – jeg tenkte på mamma som prøvde å stoppe mitt bryllup med Sergej. Jeg minnet meg selv på: “Mennesker må ikke bedømmes etter foreldrene!” Det skapte et mirakel. Jeg fikk en gal – men flott – idé. Jeg så på Sergej, han smilte – klart han forsto og var enig! Sergej nikket: – Hva om vi – jeg og mamma – tar oss av Mikhail? Så kan dere vente med å stifte familie og fullføre utdanningen? – Hvordan? – Anna så undrende på ham. – Pappa, slutt! – Ivan protesterte. – Misha vil ha det fint på bygda, husker du hvor barndommen ble bra for deg, Ivan? Dere kan alltid ta ham med om dere vil. – Ivan, vi savner deg – det ville vært hyggelig å passe Misha. – Søsteren din tenker mer på gutter enn oss foreldre nå. – Anna, – sa jeg, – det er opp til deg. – Hvordan kan jeg gi dere en sånn byrde? – svarte Anna. – Selv pappa og Tatiana ville ikke ta ham. Da oppdaget vi at lille Misha, midtpunktet i diskusjonen, var våken – han tuslet bort og strakte armene mot Sergej. – Oi, for en tung byrde! – lo Sergej mens han løftet gutten. – Du klarer deg godt, Sergej, du er mer far enn bestefar! – lo jeg. – Vent litt – sa han med et smil og hvisket til meg – skal vise deg bestefar fra i kveld… Barna knurret litt, men endte med å godta at vi tok Misha. Det gikk overraskende lett å få oppnevnt oss som fosterforeldre. Kvinnen på kommunen sa det var vanlig at voksne tar til seg små barn – egne barn flytter ut, og man har masse kjærlighet til overs. Vi kjente oss unge igjen – Sergej og jeg fikk et boost av glede og omsorg for Misha. Når jeg stod opp om natten for ham, kunne jeg gråte av lykke over min uventede gave. Mamma skjelte oss ut som vanlig, men elsket Misha høyest av alle, og det gjorde han med henne også. – Oi, Marina! Hva har dere gjort! – ropte mamma, og straks til Misha: – Hvem er det som gjesper, vil noen sove, kanskje? Og straks igjen: – Marina, hva tenker dere med? Hvem er det som har skitne små fingre? Oi, jeg vet ikke hvordan dere skal klare det! Hvor er Misha blitt av nå?

Hvordan kunne jeg pålegge dere et slikt ansvar? Selv pappa og Inger ville ikke ta på seg å ta ham.

Marit, datter, skjerp deg nå! Hvem er det du har tenkt å gifte deg med egentlig? gråt mamma mens hun rettet sløret mitt før vielsen.

Forklar meg bare, hvorfor passer ikke Kristian deg? jeg var nærmest fortvilet over hennes tårer.

Hvordan kan du spørre! Moren hans jobber på Rema og bjeffer til alle. Faren hans vet ingen hvor er, og han gjorde ikke annet enn å feste og drikke i ungdommen.

Bestefar var jo ikke noe bedre, det husker du? Han drakk og ga bestemor grå hår. Hva så?

Din bestefar var respektert i bygda, han satt i styret og alt.

Det hjalp ikke bestemor, jeg var liten og husker hvordan hun var redd ham. Men mamma, Kristian og jeg har det bra. Du kan ikke dømme folk ut fra foreldrene deres.

Når du får egne barn, skjønner du alt! sa mamma oppgitt, og jeg bare sukket.

Det var ikke enkelt å leve når mamma ikke kunne akseptere Kristian.

Likevel giftet Kristian og jeg oss. Bryllupet var lystig, og livet begynte vårt. Heldigvis arvet Kristian et hus i utkanten av bygda fra sine besteforeldre de samme foreldrene som forsvant og festet vilt.

Kristian bygde opp huset, pusset opp, og snart hadde vi vårt lille palass med alt vi kunne drømme om. Jeg undret på hvorfor mamma mislikte ham så mye den tiden.

Et år etter bryllupet kom sønnen vår, Tobias. Fire år senere fikk vi jenta vår, Ragnhild. Men hver gang de var syke eller fant på noe ugang, dukket mamma opp med sitt: “Hva sa jeg! Små barn små bekymringer, store barn store sorger, med den arven får du trøbbel senere!”

Jeg prøvde å ikke bry meg om hennes stadige bemerkninger. Tross alt gikk jeg mot hennes vilje da jeg giftet meg uten hennes velsignelse.

Mamma er nok bare slik: Alt skal være som hun vil. Men dypt inne, tror jeg, innrømmet hun at Kristian var gull verdt men aldri høyt. Da måtte hun jo innrømme at hun kunne ta feil, og det gikk bare ikke.

Om barnebarna snakket hun ofte bare av uro for dem, men hun elsket dem over alt på jord. Var det noe galt, ville hun ofret seg uten å nøle.

Iblant fryktet jeg mammas advarsler om “store sorger”, slik tidligere generasjoner hadde erfart når barna ble voksne.

Barna ble voksen, fort. Tobias fullførte videregående og skulle ut i verden, nærmere bestemt til universitetet i Bergen 143 km unna.

For mitt morshjerte var det nesten som om han skulle til en annen planet. Alt for langt!

De fire første nettene sov jeg ikke. Tenk om noen var frekk mot ham! Eller han spiste dårlig! Eller byen ødela gutten min, Tobias var jo alltid så ordentlig.

Først bodde han i studentbolig sammen med andre bygdeungdommer, men jeg holdt ikke ut, så Kristian og jeg ordnet leilighet til ham i byen. Tobias ville betale litt av husleien selv og fant seg ekstrajobb på nettet smart gutt!

Jeg dro til Bergen hver helg. Så til ham, rydde, lage mat. Rart nok var det så ryddig i leiligheten hans, mye renere enn barnerommet hjemme, og han hadde alltid laget god mat; dampede karbonader, gryteretter han er virkelig en kløpper!

Etter hvert begynte Kristian å irritere seg over mine stadige helgebesøk.

Marit, nå må du slippe Tobias! Han får jo ikke puste med deg rundt. Og du ser meg knapt lenger! Jeg går til postdama, Anna, hun hilser på alle!

Han spøkte, men jeg ble redd hvordan skulle jeg klare meg uten Kristian, hvis han dro til Anna? Og han hadde rett; tiden var kommet til å slippe sønnen ut i livet.

Jeg var litt hønemor en stund til, men lærte langsomt å gi slipp. Jeg ga Tobias friheten han trengte trodde jeg.

Så ringte fakultetet og sa at min sønn droppet forelesninger og holdt på å bli utvist! Hvordan? Tobias? Det kunne ikke stemme! Jeg tok ut noen feriedager og suste til Bergen, og ingenting kunne stoppe meg nå.

Tobias hadde ikke ventet meg. Og ikke bare rakk han ikke å rydde han fikk heller ikke skjult årsaken til fraværet.

Årsaken var jenta Ingrid. Vakker og mild, som en engel.

Alt vel og bra, men i tillegg til jenta var det en liten gutt der! Ett år var han, og bare så skjønn.

Jeg skjønte straks sammenhengen. Jenta med spedbarnet hadde altså bestemt seg for å kapre min sønn og få ham til å gifte seg med henne.

Jeg er moderne, altså, jeg vet hvordan slike ting skjer nå til dags. Men Tobias var jo ikke klar for å ta på seg ansvar for eget og andres barn. Ingrid var neppe mer enn 18 år! Hvor rakk hun å få barn?

Det kokte inni meg, men jeg holdt meg i skinnet. Hilste vennlig på Ingrid, og tok Tobias til side på kjøkkenet.

Tobias, er du hodestups forelsket? spurte jeg, med et anstrengt smil.

Veldig, mamma, han smilte tilbake.

Hva tenker du om studiene? spurte jeg forsiktig, som en feltløper.

Jeg vet, mamma, jeg har slurvet med studiene, men skal ta meg sammen.

Men hvorfor? Tør du dele det?

Kan ikke, mamma, det er ikke min hemmelighet. Kanskje senere, når du blir bedre kjent med Ingrid.

Jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre uten å støte Tobias fra meg. Så jeg dro hjem igjen, tok en pause.

Alt er din feil! skjelte jeg til Kristian, du sa frihet for sønnen vår! Bare se hva som skjer nå! Hva gjør vi?

Hva er egentlig problemet? svarte Kristian optimistisk. Hva er galt med ferdige barn? Om Tobias elsker barnet, er han ikke fremmed.

Klar for å bli bestefar?

Hvorfor ikke? Når man får barn, vet man jo det kan ende med barnebarn.

Men ikke for andres barn!

Marit, det føles nesten rart å snakke med deg akkurat nå. Barn er aldri fremmed. Tenk på det.

Han gikk for å sove på gjesterommet, jeg vandret rastløst rundt. Først vred jeg meg over hele situasjonen på livet, på Ingrid, på Tobias, og på Kristian som tok deres parti. Etter hvert roet jeg meg. Kristian hadde alltid rett, innerst inne.

Barnet var uskyldig, og Ingrid hadde sikkert også bare fått livet kastet på seg. I grålysningen, etter mange tårer, la jeg meg til Kristian på sofaen.

Unnskyld, Kristian! Jeg har innsett det. Jeg elsker jo dere alle så høyt!

Kom hit, din rare kvinne, lo han, dro meg inn under teppet.

Vi sovnet lykkelige, og jeg, ja, jeg skulle bli bestemor! Hva så? Det lille gutten på leiligheten; nydelig han! Heter Mikkel.

Men alt ble ikke så lett som jeg trodde. Litt senere fikk vi vite at Tobias skulle bytte til kveldskurs og gifte seg med Ingrid.

Denne gangen tok jeg det med ro, tygde på alt, så reiste vi til byen. Kristian er en god problemløser, og jeg var sikker på at han skulle hjelpe oss å stå støtt. Selv om jeg kjente fristelsen til å trå til jeg kunne ha hogget ved for en hel vinter av ren frustrasjon!

Ingrid møtte oss i gangen, tørket bort en tåre og sa:

Beklager alt, jeg vil ikke at Tobias skal gjøre dette, men han er så sta. Det vet dere vel.

“Sta” er bare fornavnet, sa Kristian og lo mens han sparket av seg skoene. Men gutten vår er også klok. Har han bestemt seg, er det nødvendig. Sett deg, Ingrid, så snakker vi.

Vi gikk på kjøkkenet. Tobias var borte han hentet melk, sa Ingrid.

Hvorfor sier du unnskyld hele tiden? spurte Kristian, du har ikke engang fått forklart deg ennå! La oss ta en kopp te; jeg har kjørt 143 km for dette.

Beklager, sa Ingrid fort.

Kristian himlet litt med øynene, men Ingrid smilte og jeg merket at han allerede hadde akseptert henne.

Da vi satt med te og hjemmebakte småkaker som jeg vet ikke var Tobias sitt verk kom han inn fra butikken.

Tobias så alvorlig ut der han satte matvarene på bordet. Men i øynene hans glødet det noe nytt, voksent så mye at jeg forstod: jeg kunne ikke lenger bestemme over ham, han var blitt voksen.

Så dere skal gifte dere? spurte Kristian da vi satt rundt bordet.

Ja. Punktum, svarte Tobias bestemt.

Ok, men hvorfor så brått? Venter dere barn?

Nei, nei! svarte Ingrid og rødmet.

En vill tanke slo meg: Kanskje de ikke engang hadde vært intime ennå? Det var utrolig, men

Hvorfor da denne hasten?

Ellers tar barnevernet Mikkel, svarte Ingrid stille.

Hvorfor skal han tas fra deg? spurte Kristian alvorlig.

Fordi moren hans forlot verden, hvisket Ingrid, hun skalv på leppene.

Ingrid, du trenger ikke forklare! avbrøt Tobias. Mamma, pappa, ta bare det jeg har sagt til dere. Mer er vår private sak!

Tobias, vent litt, sa Ingrid. Hvis vi er sammen, er dine foreldre min familie også. Jeg vil ikke holde hemmeligheter for dere.

Ingrid nølte, vi byttet blikk, Kristian og jeg.

Men, Ingrid, er ikke Mikkel din sønn? spurte jeg forsiktig.

Nei, han er min lillebror, på mors side. Vi har ulike fedre.

Jeg var så glad at jeg kunne ha kysset verden! Men jeg viste ingenting, Ingrid fortsatte:

Mamma døde i fengsel, hun hadde hjertesykdom fra hun var liten. Hun levde egentlig lenge med diagnosen. Livet hennes var vanskelig. Hun var temperamentsfull, det kan man si.

Ingrid tok en slurk te, sukket tungt. Det var tydelig at hun slet, men likevel snakket hun videre:

Første gang kom hun i fengsel etter en krangel med min far, hun kjørte over en gammel dame ved fotgjengerfeltet. Det stod i lokalavisen.

Deretter tok pappa meg med seg og vi levde for oss. Før mamma ble løslatt, hadde pappa giftet seg igjen. Jeg klandrer ham ikke for at han forlot henne. Mamma var krevende, og pappa måtte tenke på seg selv og meg. Stemor Inger var snill, og vi har det godt sammen.

Ingrid fortsatte:

For tre år siden ble mamma forelsket i Dennis, ti år yngre. De fikk Mikkel. Jeg ble glad for lillebror, og besøkte dem stadig. Jeg opplevde ikke krangler, men naboene sa de hørte mye bråk.

En dag, etter krangel og sjalusi, skal mamma ha dyttet Dennis så han falt og slo hodet. Han døde noen dager senere på sykehus. Mamma ble arrestert.

Hun døde før rettssaken, av hjertesvikt. Jeg ber bare om én ting ikke døm henne hardt. Hun var som en kolibri, livlig og uregjerlig. Men jeg elsket henne.

Nå må du tilgi oss, Ingrid, sa Kristian, da hun ble stille. For at du måtte fortelle alt. Men du har rett, vi er familie nå og skal støtte hverandre.

Jeg må innrømme, jeg følte for å skrike: “Tobias! Våkne! Vi trenger ikke slik slekt! Ingen kriminelle her!”

Men jeg bet meg i leppa, for jeg husket bildet av mamma som gråt i bryllupet mitt, ville stoppe meg fra å gifte meg med Kristian.

Jeg skjelte meg ut i hodet, minnet meg om: “Du må ikke dømme folk etter foreldrene! Det burde du vite!”

Denne lille “indre strekking” gjorde underverker. Raskt fikk jeg en vill, men genial idé. Jeg så på Kristian, han smilte. Han skjønte det godkjent!

Kristian nikket og sa:

Hva med dette: Marit og jeg kan være fosterforeldre for Mikkel, så kan dere vente med å gifte dere og fullføre studiene.

Hvordan da? sa Ingrid.

Pappa, slutt nå! utbrøt Tobias.

Mikkel vil trives hos oss på landet, vet du. Hvis dere vil, kan dere hente ham tilbake når dere vil.

Våre egne barn har blitt voksne, Ragnhild leker mer med gutter enn snakker med oss.

Ingrid, det er ditt valg, vet du.

Jeg kan knapt be dere ta ansvaret Til og med pappa og Inger sa nei.

Vi merket ikke engang at Mikkel selv kom tuslende til kjøkkenet, rakte armene opp mot Kristian!

Tøft ansvar, lo Kristian og løftet Mikkel opp.

Kristian, du kunne nesten vært pappa ikke bestefar, lo jeg.

Vent, ristet han en knyttneve skal nok vise deg “bestefar” i natt!

Barna protesterte litt, men godtok at Mikkel ble med oss. Merkelig nok skapte fosterpapirene ingen problemer.

Kvinnen på kontoret sa det er vanlig nå at familier i vår alder gir små barn et nytt hjem. Egne barn er voksne, men kjærligheten har vi jo massevis av.

Omsorgen for Mikkel gjorde oss begge yngre. Jeg gråt gledestårer når jeg stod opp til ham om natten for min overraskende lykke.

Mamma var som vanlig uenig med vår avgjørelse. Hun skjelte ut og skjelte ut, men elsket Mikkel aller høyest. Han elsket henne også.

Å, Marit! Hva holder dere på med! ropte mamma, og snudde seg til Mikkel og kose-snakket: Hvem er det som lukker øynene, vil sove nå da?

Og så igjen:

Hva tenker du på, Marit! Hvem har griset til de små fingrene?! Vet ikke hvordan dere skal klare dette, hvor er min Mikkel nå da?!

Min lærdom? At man aldri skal dømme et menneske ut fra slekten. Livet gir oss mye rart og mange omveier, men det viktigste er hvordan vi møter det med hjerte og vilje. Og at familien ikke alltid bare er slekt, men de du velger å elske.