GJEMME ELLER GÅ TILBAKE?
Solveig, du skal bli den viktigste fisk i akvariet mitt, sa han selvsikkert.
Mine øyne ble store:
Er du seriøs, Einar? Jeg vil være din eneste fisk, ikke bare én i flokken Er du gift? Hvorfor får jeg vite dette nå, når jeg skal besøke hjemstedet ditt?
Nei, jeg er ikke gift, men nølte Einar.
Kom i gang, la meg høre hele sannheten om norske menn.
Forstår du, Solveig, har foreldrene mine allerede valgt en brud. Jeg kan ikke gå imot dem. Vi kan inngå et midlertidig ekteskapsløp, og du må bli muslim. Hvis ikke han snudde seg mot flyvinduet.
Jeg var i fjerde måned av svangerskapet, og ble blek av hans ord. Hvorfor måtte han si dette i lufta, når han hadde all tid til å forklare før avreise? Jeg lukket øynene, prøvde å roe meg. Jeg skulle jo ikke hoppe ut av flyet, tross alt. Familien og kollegene mine hadde advart:
Ikke kast deg inn i noe du ikke kjenner, Solveig. Der er en annen tro, en annen mentalitet, en annen holdning til kvinner. Du vil bli bitt i albuen
Jeg lyttet ikke, visste ingenting. Jeg er lærer ved språkakademiet, underviser utlendinger i norsk. Jeg har hjulpet mange studenter med å klare seg i et fremmed land. Jeg behandler alle som vanlige elever.
På høsten startet en ny studiegruppe, og blant studentene var iraneren Einar. Han var en spesiell ung mann som fanget min oppmerksomhet med en gang: slank, pen, leken kort sagt en arabisk hopper.
Einar bodde på hybel, var flittig i studiene og høflig på en diskret måte. En dag kom han til meg med en uvanlig forespørsel:
Lærer Solveig, hvor mye koster ekstraundervisning?
Ingenting. Hvorfor spør du? Du gjør det greit i klassen, svarte jeg, uten å merke at jeg nå var i hans netting.
Solveig, kan jeg invitere deg til en konsultasjon? spurte han med glimt i øyet.
Ja, hvis du insisterer. Hva skal konsultasjonen handle om? svarte jeg, intetanende.
«Forhold», svarte han kort.
Senere den kvelden gikk jeg inn i hybelens lille rom hvor Einar ventet. Jeg så meg omkring og ble forferdet: skadet møbler, skitne vinduer, ingen varmtvann. Likevel stod en vase med en frisk rose på bordet, frukt på en ren tallerken og en flaske vin. Jeg tenkte: «Han har forberedt seg, ikke for ingenting».
Vi snakket om livet, studiene og hans foreldre. Alt virket anstendig. Men den kvelden
De påfølgende nettene og dagene fløt som ville hester på sletten. Vi falt i avgrunnen, steg mot himmelen. Vi forsvant fra jorden. Ti år senere vil jeg aldri ønske å gjenoppleve dette.
Konsekvensene av den brennende lidenskapen ble for tunge. Jeg burde ikke ha blitt så innvevd. Hele fakultetet kjente til vårt forhold. Kollegene snudde på hodet, studentene hvisket om vårt krusede forhold.
Solveig, ikke gå til grensen, stopp før det er for sent. Hvorfor vil du ha Einar? Han har mange unge bruder hjemme. I Iran kan man gifte seg fra tretten år. Du er tjuesju. Er du ikke lei av våre menn? Kom ned fra skyene, advarte en kollega, gift med en alkoholiker.
Jenter, jeg ville også ha opplevd så mange lidenskaper! Hvor mange liv drømte en annen ugift kollega.
Jeg mistet meg selv. Jeg var klar til å løpe etter Einar til verdens ende, ikke bare til Iran.
På sommerferien bestemte vi oss for å besøke Einars slekt. På flyet begynte Einar å snakke merkelig for meg. Han ville gjøre meg til «hovedfisk», altså hovedkone i hans harem. Ikke en eneste, men en av flere. Det skremte og stresset meg.
Flyet landet i Norge. Vi ble møtt av Einars venner brune, solbrente, smilende. De førte oss til foreldrehus. Jeg ble tatt imot varmt. Einar måtte jobbe som oversetter.
Foreldrene hans forsto ikke norsk, jeg kommuniserte med Einar på engelsk. I et hjørne satt en ung jente på femten år, bare øynene var synlige bak tunge klær.
Møt Elin, vår sønns kommende kone, introduserte faren uten videre.
Jeg ville falle gjennom bakken. Elin var ikke vakker. Jeg selv var høy, brunet, med timeglass-midje og plettfri hud. Jeg var tjuesju, Elin femten.
Etter reisen kom jeg hjem, nedforbrutt og trist. Ingen vei tilbake, snart kom barnet. Jeg måtte bytte min fargerike garderobe mot grå, svarte hijab, niqab, chador. Jeg beholdt bare mascara og blyant, fokuserte på øyne og bryn.
Jeg gikk med på et midlertidig ekteskap, konverterte til islam. For min mann gjorde jeg alt. Jeg elsket Einar, ville underordne meg ham.
Syv år gikk. Vi flyttet til England med Elin og barna. Jeg har tre sønner, Elin har to døtre. Einar forsørger oss alle, men jeg føler meg som en gammel elsker, en fremmed.
Misunnelse overfor unge Elin brøt ut. Når Einar så på Elin, brant det i mitt hjerte. Jeg kunne ikke akseptere dette. Jeg ville rømme fra dette oppdiktede paradiset, men visste at en skilsmisse kunne frata meg barna.
Til slutt tok jeg et desperat skritt. Jeg snakket med Einar om å vende hjem.
Solveig, hva mangler du?
Unnskyld, Einar, du forstår ikke min sjel. Slipp meg, vær så snill, tårene presset meg.
Greit, du kan bo hos foreldrene dine. Barna og jeg vil savne deg. Kom tilbake snart, strøk han meg på skulderen.
En måned senere fløy jeg hjem.
To år har gått siden den gang. Jeg snakker med barna og Einar på telefon. Elin har fått en sønn. Mine gutter vokser, husker meg. Jeg er forvirret, savner, gråter og flyr ingen vei.
Livet har lært meg at ekte frihet kommer fra å kjenne seg selv, ikke fra andres forventninger. Å velge sin egen vei, selv om den er vanskelig, gir en indre ro som ingen ytre omstendigheter kan erstatte.
