Min tidligere svigerdatter dukket opp på julemiddagen, og vi ble alle målløse.
Da døren ringte klokken 20:47 den 24. desember, så hele familien på hverandre, like forskrekket som om vi hadde hørt brannalarmen gå. Mor mistet øsa ned i gryta med ertestuing. Far trykket på pause midt i Deilig er jorden på radioen. Og jeg jeg holdt nesten på å sette julekaken i halsen.
Venter vi på noen flere? spurte mor, mens hun gikk gjennom gjestelisten i hodet.
Broren min, Lars, løftet blikket fra sofaen, der han bygget tårn med klinkekuler sammen med fire år gamle datteren sin, Åse. Ansiktet hans ble flere nyanser blekere.
Det kan ikke være mulig mumlet han.
Men det var det. For da vi åpnet døren, sto der Kristin svigerdatteren vår inntil seks måneder tilbake med en boks med Waldorfsalat i den ene hånden og en flaske rødvin i den andre.
Familie! utbrøt hun, med et blendende smil. God jul!
Det ble så stille at du kunne hørt en barnål falle på gulvet.
Kristin begynte jeg, og lette etter ordene. Du mente vel at…?
At jeg og Lars gikk fra hverandre? Kristin fullførte tanken, idet hun trådte inn som om ingenting var hendt. Joda, det stemmer. Men jeg slo opp med HAM, ikke med dere. Vi feirer vel ikke med Lars? Nei, vi feirer jul med FAMILIEN.
Mor, velsignet være hennes diplomatiske sjel, var den første til å svare.
Jo, det gir jo mening.
Mamma! utbrøt Lars indignert.
Tante Kristin! ropte Åse, løp bort og kastet seg i armene på henne.
Akkurat da forsto vi alle at kvelden ville bli annerledes enn vi hadde tenkt.
Det ble den merkeligste og mest harmoniske, men også mest surrealistiske julemiddagen jeg noen gang har opplevd. Kristin satte seg på den faste plassen sin, hjalp til med å servere ribben og sendte til og med saltet til Lars med en selvfølge som fikk oss alle til å måpe.
Mer surkål? spurte hun broren min.
Ja, takk, svarte han forvirret.
Snorker du fortsatt som en motorsag?
Kristin, vær så snill
Den nye kjæresten din bør vite om det. Det er viktig.
Jeg HAR IKKE noen ny kjæreste!
Da har du ingen hast, da.
Far sparket meg under bordet for ikke å bryte ut i latter. Mor lot som hun konsentrerte seg veldig om vinglasset sitt.
Det mest absurde øyeblikket kom da det var tid til gaver. Kristin hadde med til ALLE. Selv til Lars en bok om meditasjon og å håndtere sinne.
Du blir så opphisset over søppelsortering, sa hun mildt, mens han åpnet gaven med sammenbitte tenner.
Det var likevel da Åse sovnet på sofaen med hodet i morens fang og føttene i farens at noe smeltet hos oss alle. Kristin og Lars vekslet et blikk, den typen blikk som bare folk som har delt noe viktig kan gi hverandre.
Du er fortsatt familie, hvisket mor, og la hånden på Kristins. Skilsmisse eller ikke.
Da vi vasket opp etterpå, tenkte jeg at familien vår var alt annet enn perfekt men den var vår, og den var god nok.
Lars kom innom kjøkkenet med sovende Åse i armene, klar for å gå.
Jeg kan kjøre deg hjem, sa han til Kristin med et oppgitt sukk.
For en gentleman! Ser du nå hvorfor jeg giftet meg med deg?
Ser du hvorfor vi skilte oss?
Men begge smilte. Hvordan denne historien ville ende neste jul, kan jeg fortsatt lure på.
