«Kan du be henne om det?» ropte svigermoren fra kjøkkenet.
Lene, er det virkelig greit? Alle jentene drømmer om å forlate bygda, studere i Oslo, og du
Polas lave latter gled gjennom den tåkete stuen. Hun visste at Lene var sta som en fjellgeit, og at det var umulig å snu henne. Trengte hun egentlig å prøve?
Pola, si det til henne! svirret svigermoren, fortvilet over å ikke kunne overbevise barnebarnet selv.
Hva skal jeg si? At hun må dras med tvang til en ukjent storby bare fordi bestemor ønsker en pen diplom?
Det er hennes liv, ikke vårt, og ikke mitt å bestemme hvor hun skal studere eller om hun skal studere i det hele tatt.
Hva mener du med «om hun skal studere i det hele tatt»? Polle, kan du si to ord?
Alle har sin egen oppfatning av hva det vil si å «slutte seg til livet». Noen måler suksess i antall barn, andre i pengene de tjener, mens noen ser verdi i å ikke ha noe materielt mål, men tror livet er vellykket kun for de som har født helst flere. Ingenting er galt med å ha ulike forestillinger om lykke, så lenge ingen pålegger sine egne visjoner på andre og krever at de skal bøye seg etter dem. Når dette skjer, får situasjonen en ubehagelig tvist.
Vibeke Oline, Polas svigermor, var besatt av høyere utdanning. Hun ville ha en anerkjent grad, ikke noen tilfeldig folkehøyskole!
Polas forhold til Vibeke hadde aldri vært konfronterende; den kommende svigerdatteren, som i tjuefem år levde sammen med faren i Oslo, hadde studert ved Universitetet i Oslo på stipend. Ingen krav, ingen ekstra fordringer. Vibekes besettelse med «diplomet» hadde Pola lagt merke til allerede ved første møte, men uten noen gnagende årsak til en direkte konflikt, så hun det bare som et søtt, litt sprøtt trekk.
Noen syr kosedyr, andre står på jordet og vanner agurker på timen, mens noen som Vibeke elsker å snakke om viktigheten av høyere utdanning.
Alt endret seg da de to barna vokste. Den eldre, Alma, rullet med øynene når bestemor talte om studier, og avfeide det som tenåringsprat.
Stormen brøt først ut da Alma etter niende klasse gikk på det regionale medisinkollegiet, fullførte flere kurs og, med diplom i hånden, kastet seg inn i skjønnhetsbransjen.
Det var da den første alvorlige krangelen mellom Pola og Vibeke startet.
Hva betyr det at hun ikke vil ha utdanning? Et diplom er alltid nyttig, et bevis på kompetanse og intellektuell kapasitet.
Ja? Hvor har du brukt ditt eget diplom? Påminn meg, er du en varekjenner?
Du ser ikke dine talenter, du kan ikke engang velge riktig sko, og du roper alltid på meg.
Pål, sønn, hvorfor roper hun på meg? Hva har jeg sagt?
Kan man i dag klare seg uten utdanning? Jeg vil bare det beste for barnebarnet, men hun hjelper henne bare med å ødelegge fremtiden. begynte svigermoren å gråte da hun forsto at hun ikke kunne tvinge.
Pål stilte seg på konas og datterens side og argumenterte fra sitt perspektiv.
Alma hadde nesten ikke bestått medisinkollegiet. Hun måtte ta to fag tre ganger, husk jeg har fortalt deg. Hva er da høyere utdanning for henne?
Hvorfor slite med noen som tydelig ikke takler den lange streken? På stipend får hun ikke plass på et bra universitet, og på betalt er budsjettet vårt ikke uendelig.
Forresten, om et år skal Lena gå på skole, og Børre skal begynne på ungdomsskolen. Hvorfor skal jeg bruke penger på et unødvendig «prestisje» for Alma?
Om hun hadde ønsket det, hadde hun kanskje gått tilbake med et diplom, festet med venninner i en uke, og så begynt å jobbe i en salong forme bryn og lepper på eldre damer som vil se vakre ut. Hun tjener anstendige penger, så du tar feil, mamma. Tiden da utdanning måtte være universitetsnivå er forbi.
Enten Pål overbeviste svigermoren om at en universitetsgrad ville være en for tung byrde for Alma, eller hans argumenter bare fikk henne til å stille seg rolig, så ble temaet aldri tatt opp igjen helt til Lene, nyutdannet fra videregående, bestemte seg for å studere på deltid ved et fjernt universitet som lå to skritt fra huset, og som, med et glimt, stod ved siden av Universitetet i Oslo.
Hva gjør det av forskjell hvor jeg studerer? Jeg har ingen planer om å erobre hovedstaden. Jeg har vært der noen få ganger, og det var nok til å forstå at jeg ikke vil bo der.
Vi bor i regionens sentrum, alt vi trenger er her, og vi har ingen lyst til å flytte til en storby med bare eksos i nesen. Jeg vil kanskje en dag gå på fjernarbeid og bosette meg i en liten kystby. sa Lene åpent om sine drømmer.
Dette knuste svigermoren fullstendig.
Pola, du må påvirke henne. På grunn av din tillatelse vil det ikke bli noen kloke i familien.
Den eldre datteren er en «klump», og Lene avviser henne som en hindring.
Før Lene fikk sagt de ordene hun hadde forberedt for å kritisere svigermoren, lød den eldre datterens stemme.
Så du ser meg som en hindring, bestemor? Som en klump? Hvorfor kaller du meg en hindring hver gang du må rydde eller kjøpe mat?
Hvordan kan du holde ut med meg, den klumpen du er, og hvordan er det så ydmykende for deg å ta imot penger og ting jeg gir deg?
Hvilke ting? undret Pola.
Hun hadde aldri blandet seg i Almas økonomi, så selv den lille hjelpen hun ga bestemor med, ble en overraskelse.
Bare småting. Noen ganger kjøper jeg en vannkoker, andre ganger en mikrobølgeovn. Jeg har ingen skam, pengene er ikke mange, men hun har en pensjon.
Jeg trodde ikke at jeg hjalp en bestemor som ikke likte meg, men en person som ser på meg som en hindring. Jeg håper i det minste at jeg gir en flaske, ikke en annen.
Alma, forstå meg riktig, uten høyere utdanning er man
Din høyere utdanning, bestemor, du kan løpe til butikken og kjøpe mat, ropte Alma.
Polas svar var at svigermoren måtte forlate huset med en gang og aldri komme tilbake.
Pål, da han hørte hva moren sa, støttet fullt ut konas beslutning og brøt all kontakt med henne. Han sa at én ting er en viss innstillingsangst, men en annen er når den forstanden fører til at man fornærmer sine egne barnebarn.
Svigermoren prøvde noen ganger å reparere forholdet til sønnens familie, men ga snart opp. Alma og Lene svarer ikke på telefonen til bestemor, og Pola gjør det samme.
Børre og Pål møtes fortsatt i nøytrale omganger, men har ennå ikke diskutert noen fremtidig utdanning for barnebarnet.
Kanskje lærer kvinnen av sine feil, og ved å miste to barnebarn kan hun fortsatt beholde forholdet til sønnens tredje barn.
Tiden vil vise.
