Søsteren
IngerLarsen har kommet hjem, sier mamma mens hun skjenker grønn lapskaus i en bolle. De sier de så henne i går på kirkegården Blomsterkranser dekorerte Romes grav, og gamle Ragnhild fikk sin del av minnet. De snakker om et nytt monument til Rom.
Sverre dytter en skje i skålen og lytter til hvert ord mamma bruker. Hjertet hans verker som om det var i brann. Ville han gjenkjenne henne, om han bare så? Det ryktes at hun ankom i går. Nyheter om ham spredes lynhurtig på den lille verkstedet hans. Så snart en fremmed bil ruller inn i bygda, hopper den lokale dumskapte Kåre frem, klar for å tjene penger.
«Jeg gir deg en kunde, SverreHansen, og du gir meg en øl,» spyr Kåre. «Jeg skal punktere hjulet nå Hvem kommer? Deg, SverreHansen?»
«Ikke våg!» svarer Sverre, rasende. «Jeg trenger ikke sånne svindlere.»
«Du har din verksted, jeg har min og der styrer «baba» en bil, og hun jager penger. Datteren til den avdøde Rom er IngridVik.»
«Ikke tenk på det! Jeg ser ikke hvilke problemer du har i hodet. Gå til avdelingen»
Sverre kjenner en knagende smerte i brystet, som om hver puls drar ham ned. Hvor mange ganger har han sett henne? Siden de var sammen, har han båret ordene som brente i sjelen.
Den kvelden, så snart han hørte at hun var kommet, kjørte han mot portene til hennes foreldres gård. En rød bil stod og glødet i gårdsplassen, lys blinket i vinduene. Sverre sto og stirret, en tung sorg senket seg i tankene. Han visste knapt noe om henne. Siden siste gang han så henne, hadde hun forsvunnet i årevis.
Hvorfor spiser du ikke, gutt? Alt er kaldt nå spurte mamma og så ham i øynene.
Jeg orker ikke Jeg må videre til verkstedet, gutta trenger biler til frontlinjen Jeg blir sen
Natten ble lang, fylt av tanker som låste seg fast. Kollegaene Hans og Peder ble rasende. «Sverre, tiden er inne. Vi må hjem i morgen,» ropte de.
«Gå videre,» svarede Sverre. «Jeg må nok jobbe litt til.»
De hvisket: «Han kan klare seg en hel natt alene. Har han noen hjemme? Ingen kone, ingen barn en ulv på egen hånd.»
Sverre hørte alt. Han visste at han var en ensom ulv, uten familie, uten ektefelle, uten barn. Ingen hadde kommet inn i den kalde hjertekløften hans bortsett fra Inger.
Nærmere elveklokken satte han seg i bilen igjen, kjørte de smale, jordete veiene mot hytta ved skogkanten. Lyset i vinduet brant fortsatt. Han tente en sigarett, røken som grå skyer blandet seg med minnene. Selv om han hadde mistet en lunge etter en skade, trakk han dampen dypt inn, som om det kunne lindre sjelen.
Sverre, gå til Rom med øksa, sa faren mens han tørket svetten med en smurt hånd. Hvor er alle verktøyene mine? Hvor har du gjemt dem?
Sverre kastet bort ugresset «ikke en mannsjobb» som moren hadde kritisert ham for å ha lest to sider av «Den forheksede tann» og sprang på den trofaste, rustne hest. Han suste gjennom bygda, opp mot skogen, mot Rom, Rom som bror til faren, den yngre onkelen.
Han raste som en virvelvind, støv fra bakken steg opp. Der ved porten stod Inger i en lett sommerkjole med blomsterprint. Håret var flettet i to rosafarvede fletter.
Kommer du? spurte hun, rynket pannen i det sterke sollyset.
Ja, jeg kom med øksa til faren din. Hvor skal du?
Jeg skal til Ragnhild for melk. Vil du bli med?
Ja, svarte Sverre, la øksa stå ved porten. Ingers stråle var som solen, blendende, og minnene ble visket bort. Det var ikke viktig om faren ventet med øksa; Inger hadde kallet Ragnhild, og det var viktigere.
Ragnhild farens mor og Roms onkel bodde på den andre siden av bygda. De løp gjennom jordene, en sildrende bekk sang, smale partier som slanger, brede damper som glitret i skogsgroen. En gammel bro knirket over vannet, plankene var dekket av mørkegrønn tåke.
Skal vi gå over brua? spurte Sverre.
Ikke vær redd, svarte Sverre og viste at brua var solid på sine gamle bjelker. Inger holdt hans hånd, tråkket forsiktig og undersøkte hver planke.
Jeg er redd Skal vi heller gå rundt? spurte hun.
Ikke vær en feiging, lo Sverre. Den brua kan bære en elefant.
Inger lo med, og grep fast i Sverres fingre, gikk forsiktig over.
De var begge ti år gamle, men forholdet deres var merkelig. Sverre forsto ikke helt hva som vaklet i hans unge sjel når han var med Inger. Det var ikke brorskap eller lojalitet; det var noe dypere.
Ragnhild helte kald kefir i mugger. Sverre fikk en stor skål, Inger en liten. Hun smurte brød med søt plommesyltetøy, duften steg som en bønn.
Ikke spill med melken, Sverre, du søler den, sa Ragnhild.
Greit, jeg skal være forsiktig, svarte han, og lo sammen med Inger.
Læreren ToneBerg, med strenge øyne, ropte: «Vargatsky, sett dere! Dere forstyrrer timen!». Hun dikterte sakte, ordet for ord. Sverre, som hypnotisert, fulgte Ingers bevegelser: håret hennes glitret i sollyset som gull. Hun noterte, berørte kinnet med pennen, så på Sverre og hvisket: «Hva?».
Sverre våknet fra den hvisken, begynte å skrive, men innså at han hadde mistet poengene. Hun lo, og han så henne le mot MichaelTorkelson, som han hadde sett med en annen. Hans hjerte fyltes av en uforklarlig sorg når han så Inger smile til Michael i friminuttet, le høyt, trekke håret på seg.
Etter skolen gikk Michael hjem med Inger, mens Sverre fulgte fra avstand, forestilte seg Michael falle i gjørma eller bli angrepet av en vill hund. Dette ga ham en kort lettelse, men virkeligheten kom tilbake: Inger holdt hånden til Michael.
Jeg er klar for å bli voksen, hvisker Inger mens hun plukker bringebær i tette busker. Hun legger en søt bær i munnen, hvisker: «Det er en følelse jeg ikke kan beskrive».
Kjærlighet er forkynt, mumlet Sverre trist.
Ikke alltid, du har aldri kysset noen, du er redd for jenter vil du lære? spurte Inger, kom nær. Hennes røde hår var flettet i to fletter, øynene dype som innsjøer, ung, ren, hellig.
Sverre klemte hennes ansikt, kysset med en brann som om han prøvde å drikke honning.
Tåpelig! ropte Inger. Du er så tåpelig!
Hun sprang fra bæret som et redd hjort, nesten tråkket på Ragnhild.
Arbeiderne de ler eller krangler hvem skal plukke bærene? spurte Ragnhild.
«Klipp de grenene ved låven, så skal ikke kirsebærtreet falle på meg», sa Ragnhild. Sverre hogget de unge treene hardt, så Ragnhild ble redd.
«Hva er galt med deg, gutt?», spurte hun.
«Alt er greit», svarte Sverre og ropte høyt.
«Hvorfor kom du uten Inger? Som tvillinger er dere»
«Hun er allerede med en annen»
Ragnhild satte seg på en benk, trakk av seg skjerfet, kammet det sølvgrå hår, og bandt det igjen.
«Kom hit, Sverre», sa hun.
Sverre forlot arbeidet, satte seg ved henne.
«Jeg har et tungt hjerte, jeg forstår at Inger er min søster, men kan ikke kontrollere følelsene. Hva gjør jeg?»
«Ungdom, ungdom», svarte Ragnhild. «Du har forelsket deg»
«Men hun er min søster»
«Det er ingen blodsbånd mellom oss, hun er ikke vår»
Sverre ble forvirret. Ragnhild fortsatte: «Onkel Rom, etter militærtjeneste, bragte en brud fra Oslo med ett barn. Familien tok inn Valentina og datteren. Vi lovet å tie, fordi barnet ikke var Roms. Inger var ikke født da»
«Hvis hun ikke var, så er hun fortsatt din søster. Kjenner du kjærligheten? Den vil brenne ut i deg.»
«Ikke tenk på Inger, det er så mange jenter i bygda. En er bedre enn den andre»
«Det finnes ingen som Inger», svarte hun.
Klassens avslutningsball svingte i en lett vals. Sverre kunne ikke ta øynene fra Inger som danset som en fjær i et hvitt kjole, lykkelig og vakker. Festen varte til langt på natt, og ved daggry spredte elevene seg hjem. Michael førte Inger hjem. Sverre hadde allerede møtt opp ved hennes hus for å snakke om følelsene sine. Hele kvelden hadde han prøvd å trekke henne ut av dansen, men hun bare lo.
«Fryser du?», spurte Michael og la jakken over Inger. Han prøvde å kysse henne, men hun trakk seg fra ham og sa: «Vi sees, ha det.»
Sverre sto på benken ved huset.
Jeg ville snakke sa han, og reiste seg da hun kom nær.
Sverre Jeg er så sliten, vil bare legge meg Hvorfor dette?
Jeg elsker deg hvisket han, nesten utydelig. Jeg har elsket deg hele livet
Du er gal, Sverre du kan ikke elske meg Jeg er din søster Blodet i våre årer er det samme
Blodet i dine årer er helt annet
Hva mener du? ropte Inger. Onkel Rom er ikke din far
Du er syk! Du må søke hjelp! skrek hun og gikk inn på verandaen.
Sverre stod igjen i noen minutter, så gikk han hjem.
To uker så han ikke Inger. De møttes ved skolen, men Inger var med jenter og ga ham ingen blikk. Hun virket trist, uten glød i øynene, uten latter.
I midten av juli dro Inger og moren sin til Oslo for å begynne på medisinstudiet. Sommeren gikk dag for dag. Inger og moren kom aldri tilbake. Ragnhild sa at Valentina, Ingers mor, bare ville flykte til Oslo.
En dag hørte Sverre foreldrene snakke om at Onkel Rom vandrer som en skygge. Han reiste til Oslo for å hente sin kone, men hun nektet å komme hjem. Ingen visste sannheten.
Hun introduserte Inger for faren Hvordan? Jeg oppdro en datter Jeg fulgte henne da hun var syk Jeg gråt Onkel Rom mens han satt i vinterskjulet til broren, drakk glass for glass. Faren helte mer.
I august fikk Sverre et innkallingsbrev fra militæret. Fra 5. oktober startet innkalling til verneplikt. På slutten av oktober ble han sendt til tjeneste i Kristiansand.
Jeg kjenner deg ikke, barnebarn grep Ragnhild tak i ansiktet, lo så tårene fløt. Å, du er så sterk
Etter hjemkomsten fant Sverre seg uten noe å gjøre. Han tok jobb som sjåfør for et byggefirma i nærmiljøet. En kjenning fra bygda foreslo at han skulle reise til Polen for arbeid.
Han visste kun at Inger studerte medisin, hadde kommet til Onkel Rom for å be om tilgivelse fra moren, og at han alltid skulle være faren hennes. Onkel Rom hadde drukket seg i hjel etter at konen rømte. Han tilbrakte dagene på den lokale «kjellern».
Han tok over en liten gård med birøykting, tjente litt penger og kjøpte sin første bil fra Polen. Han pusset den og solgte den videre. Så startet han sitt eget verksted, tok imot importerte biler og kastet seg inn i arbeidet med full kraft.
Han dro til Oslo for å lete etter Inger, men adressen Onkel Rom hadde gitt, var tom. Gjennom en krigsveteran fant han tante Valentina, som fortalte at Inger hadde en god kjæreste, var i ferd med å gifte seg, og akkurat nå var på ferie i Montenegro.
Hjertet hans rev seg i to. Smerten trengte inn i hver celle. År gikk som en flammende vind, brente alt i hans sjel.
Plutselig døde Onkel Rom. Inger kom med moren til begravelsen, men samme kveld dro de tilbake til Oslo, for Ragnhild ropte i raseri at Valentina hadde drept Rom. Hun holdt på med hatet til slutten av livet. Sverre gikk mot Inger, men hun var en fremmed kald og fjern.
Tiden fortsatte som utemmede hester. Mamma pleide å be om sine barnebarn. Hun ba Sverre tenke på familien. Faren døde ti år etter, samme dag og samme tid som Onkel Rom.
Sverre klarte aldri å finne kjærligheten i kvinner. Han søkte overalt etter et speilbilde av den ideen han hadde fra barndommen.
En sommer, 2012, kjørte Sverre en bil til en venns fødsel. Vennen hans fikk tvillinger, og vennen Guro ga dem en bil i takknemlighet. En rød bil ble levert til fødeavdelingen. Der så han Inger, nå AnastasiaRom, en lege som assisterte ved fødselen. En blanding av glede og uforklarlig lykke fylte ham. Inger skjulte sin glede over gjenforeningen.
Sverre ventet til hun var ferdig med turnusen, inviterte henne på restaurant, og hun takket ja. De snakket hele kvelden, vandret langs bryggen til langt på natt. Inger fortalte om sitt gifte liv, at hun ennå ikke hadde barn, at jobben tok all sin tid.
«Jeg hjelper til med å bringe små liv inn i verden, men jeg er selv fortsatt uten barn», sa Inger. Sverre trøstet henne med at fremtiden fortsatt lå foran dem.
De satt lenge på bryggen. Sverre klarte å overtale Inger til å bade i den kalde sjøen om natten, for hun klagde at jobben hindret henne i å se havet. De badet, og det føltes som barndommen kom tilbake et øyeblikk i deres forlatte sjeler. Så kysset han hennes våte lepper, og hun svarte med å komme nærmere. De tilbrakte natten på et hotell, med lidenskapen som flommet.
«Jeg elsker deg, Inger. Jeg har elsket deg hele livet», hvisket han.
Om morgenen, i hverandres armer, hastet Inger hjem.
«Dette er feil», sa hun med en tung stemme. «Det var en stor feil Gi meg et løfte om at vi glemmer alt som skjedde i natten, og aldri snakker om det igjen.»
Flere forsøk på å møSverre sto alene ved bryggekanten, så på den falmende horisonten og innså at han aldri ville låse seg fast i fortiden, men måtte gå videre med et hjerte som fortsatt bar både smerte og håp.
