Lillepusen er en liten grå kattunge som Synnøve får av en venninne. Den lille skjønnheten gjør den unge kvinnen glad.
Jeg skal kalle deg Lillepus, bestemmer Synnøve, og hun klapper katten på hodet.
Katten nikker, for hun liker det nye navnet, selv om hun tidligere bare ble kalt “pus”. Lillepusen går sakte rundt i sitt nye hjem og synes alt er fint, men
Hver morgen møter hun på kjøkkenet den sinte mannen, som tydelig ikke er glad i Lillepusen. Han mumler til katten og jager den vekk fra stolen hun har gjort til sitt favorittsted.
Når mannen går på jobb, jubler Lillepusen, leker med Synnøve og med lekene hun har fått. Av og til lurer hun på hvorfor den snille, flotte kvinnen ikke har noen små gutter eller jenter. Livet ville vært morsommere med barn, og da kunne hun lekt med dem, men det finnes ingen. Så forstår hun hvorfor: med en så sint mann er det vanskelig å få barn, for han tenker bare på seg selv.
Synnøve, den katten din har ligget på buksen min igjen, nå er alt dekket av hår! Rengjør den, ellers blir jeg flau på jobben, roper Kjell irritert.
Greit, sier Synnøve mens hun ruller buksen med en vaskekluter, men ikke la den ligge på stolen, sett den i skapet.
Våren kommer. En dag forteller Synnøve Lillepusen at de skal på hytta.
Der vil du trives. Du får ligge i gresset, høre fuglene synge og spise modne jordbær hver dag.
Synnøve venter spent på noe hyggelig. På hytta er alt virkelig vakkert. Lillepusen løper gjennom blomsterbedene, snuser på de første vårblomstene, som lukter så herlig! Hun nyser et par ganger, ruller i gresset og løper etter en spurv som plutselig dukker opp. Den hopper fra grein til grein, som om den vil erte katten. Lillepusen hopper etter den, men klarer aldri å fange den.
Lillepus, kom og spis, roper Synnøve.
På verandaen står en kopp med melk og en pølsebit. Før Lillepusen får spist opp alt, dukker den sinte mannen opp på verandaen.
Flytt deg, ikke stå i veien, sier han nervøst og dytter katten av verandaen.
Lillepusen blir ikke såret; hun har blitt vant til hans brutale holdning, for han er mannen til den snille kvinnen hun elsker. Ikke langt borte er det en lysthytte, så hun går dit og legger seg på benken. Synnøve ser henne, tar med seg en gammel, varm genser og legger den over katten.
Nå er den din, legg deg på den, så holder du deg varm, sier hun og går bort.
Den dagen har Synnøve mye å gjøre, og Lillepusen tilbringer mesteparten av dagen alene. Ikke helt alene: spurven som møtte henne tidligere kommer tilbake. Selv om han har en stor familie, foretrekker han å holde selskap med katten.
Tiden på hytta flyr. Før de vet ordet av det, er august her høstmåned med rikelig høst. Lillepusen får hver dag servert friske, saftige bær av Synnøve (ja, sånn går det noen ganger), og hun elsker også de grønne agurkene fra hagen.
Ett er imidlertid plagsomt: mannen bråker hele tiden og kaller Lillepusen en lat høne.
Musene kommer til å marsjere gjennom huset, men du gjør ingenting. Gå og fang dem! sier han.
Lillepusen drar, selv om hun fortsatt er en liten kattunge og aldri har fanget mus før. På én dag fanger hun to mus og legger dem på verandaen, så mannen endelig ser at hun ikke er en lat høne.
Etter hvert nærmer høsten seg, og en dag blir Synnøve syk og sendt på sykehus i Oslo. Lillepusen blir igjen på hytta alene, og hun blir veldig trist. Hun vet ikke hva som har skjedd med Synnøve.
Ingen tar seg av katten lenger, så hun må finne mat selv. Kjell kommer noen ganger, henter den siste avlingen, legger tørrfôr i lysthytta og drar. Dårlige dager følger for Lillepusen, og bare spurven holder henne med selskap.
I begynnelsen av november faller snøen, og kulden setter inn. Lillepusen sitter stadig mer i lysthytten og sukker: maten er nesten borte. Hun har blitt tynn og håper ikke lenger på bedre tider.
En dag kommer Kjell tilbake, men ikke alene. En ukjent mann har fulgt med. De går rundt på tomten, ser på hytta og kikker inn i lysthytten. Den nye mannen oppdager Lillepusen.
Hva gjør denne lille katten her? spør han den sinte mannen. Den vil dø av sult og kulde.
Jeg har ingen steder å ta den. Kona er på sykehuset, og jeg jobber fra morgen til kveld svarer Kjell.
Mannen rynker pannen.
Hva med den stakkars skapningen? Er du ikke lei deg? spør han.
Hun blir her. Hvis du vil, kan du ta den med deg, sier Kjell mens han gir nøklene til hytta til den nye eieren.
De drar, og Lillepusen blir igjen alene. Kjell etterlater et stykke tørrpølse og litt brød. Så lever hun noen dager på dette. Spurven kommer og kvitrer for å trøste henne, men hun har mistet lysten på livet.
I mellomtiden planlegger den nye eieren, Markus, en helgstur med ski til hytta. Han tenker på den hjelpeløse katten som er etterlatt i lysthytten. «Hvordan har hun det? Må bare vente på meg», tenker han.
Veien til hytteleiren er dårlig ryddet, ingen bor her om vinteren. Markus parkerer bilen ved veikanten, tar på seg ski og drar mot hytta. Etter en lang kjøretur ser han den snødekte hytta, helt dekket av snø, og lysthytten ved siden av.
Han graver seg frem til hyttens dør, skyver den opp og roper:
Katt, hvor er du? Er du i live, min lille venn?
På benken ligger en gammel ullgenser, og fra den stikker en grå kattetass. Markus drar opp genseren og finner den slappe, utslitte katten. Lillepusen er stille, uten krefter til å snakke. Plutselig hører hun spurvens kvitrende sang ved den åpne døren.
Hun åpner øynene.
Du er i live, min lille perle, sier Markus og får tårer i øynene. Jeg kom akkurat i tide.
Han legger forsiktig en liten kjøttkake foran henne og heller vann i et lite beger. Lillepusen spenner seg opp, lokket av den deilige lukten.
Spis, min kjære, så skal vi dra hjem. Du vil få det bra, bare bli frisk.
Hun kjenner varmen fra Markus’ stemme, som om den omfavner henne. Hun snuser på kjøttkaken, tar en forsiktig bit og begynner å spise. Spurven sitter ved døren og kvitrer av og til, som en god venn.
Markus tar et stykke brød han hadde tatt med, knuser det i en liten skål for spurven.
Kom, kompis, få deg noe, roper han.
Spurven flyr ut, setter seg på benken og begynner å hakkes på brødet. Når måltidet er over, pakker Markus Lillepusen inn i et lite, mykt håndkle han hadde tatt med fra hytta, og holder henne tett inntil seg.
Farvel for nå, venn, sier han og vinker til spurven, som får noen brødsmuler på benken. Dette er bare starten.
Markus drar straks til veterinæren i byen. Legen undersøker Lillepusen, ser at hun er svært svekket, og sender henne inn på sykehus.
En hel uke får hun pleie, og i helgen tar Markus henne med hjem. Markus’ kone, Ingrid, har kjøpt en koselig kattekasse og flere leker til den nye katten. Lillepusen får endelig en familie som elsker henne.
En uke etter flyttingen ringer Synnøve, den tidligere eieren, og spør om katten er i live. Hun har nettopp hørt om den grusomme mannen som kastet bort den kjære katten. Markus forteller historien om den forlatte katten og den lykkelige redningsaksjonen. Synnøve blir glad, men ber ikke om å få katten tilbake. Hun er fornøyd med at Lillepusen har fått nye, gode eiere.
Selv i de mørkeste tider finnes alltid mennesker med et godt hjerte som er villige til å hjelpe de som trenger det. Denne historien minner om at ekte godhet alltid finner sin vei.
Tror du på det?
