Du, du, du skal høre på dette jeg har hørt en skikkelig rar julehistorie fra en venninne i Oslo, og jeg tenkte jeg skulle fortelle den til deg på en avslappet måte, akkurat som om vi sitter med gløgg i sofaen.
Det hele startet med en skikkelig dum feil som en dame gjorde i juletiden. Hun trodde hun hadde alt på stell, men tenkte feil. Hun tok på seg støvletter som så ut som soldatens, en tykk vinterkåpe og en lue med dusk. Så satte hun seg bak rattet på sin røde Toyota RAV4 og kjørte mot en liten landsby i Telemark, til en gal jente som hun hadde hørt rykter om. En skikkelig lusket type, tenkte hun.
Damen het Marte Larsen. Hun hadde én eneste sønn, en gutt hun hadde fått litt sene i livet. De hadde levd sammen i tretti år, og hun elsket ham mer enn noe annet. Alt hun gjorde, jobbet hun, tjente penger, og bygde opp en formue for ham. Så møtte sønnen hennes en jente fra studenthytta på NTNU, en jente som het Synnøve, og sammen hadde de også en liten sønn.
Marte visste at denne Synnøve, sånn hun kalte henne, ville prøve å ta sønnen hennes og livsgrunnlaget hans. Så Marte bestemte seg for å finne fram til Synnøve, og hun fant ut hvor hun bodde. Så tenkte hun: Jeg skal enten skremme henne eller bestikke henne, sånn at hun gir fra seg den lille gutten som har sluttet å lytte til mamma og snakker om bryllup.
Marte hadde et ansikt som en bulldog, tungt med rynker og en liten hake. Øynene hennes glødet av sinne, som om det var en bjørn som var på jakt. Hun var en stor dame, nesten som et minnesmerke fra Ibsens skuespill Gengangere. På veien kjøpte hun noen epler, pærer og et lite bjellelek for barnet tross alt var det jul, og man må jo starte samtalen på en hyggelig måte, liksom.
Hun ringte på døra og gikk inn som en klumpete kjempe, tok av seg støvlene og kåpen. Hun ønsket Synnøve en god jul, men da hun så inn i barnerommet, møtte hun en blek liten gutt. Gutten het Mikkel, som Synnøve forsiktig hadde sagt navnet på. Marte ble redd, for hun skjønte at hun kunne skremme barnet så godt som ingen annen.
Marte gikk bort til barnesengen og rakte frem bjelleleken. På et øyeblikk brast lille Mikkel ut i så høy latter at Marte nesten mistet balansen. Han grep leken med lille hånd, og begynte å danse i sokkene sine, støttet seg med en hånd på kanten av sengene, som om han gjorde en liten ballett. Samtidig viftet han med bjellen og holdt blikket festet på Marte, og ropte av ren begeistring. Det var som om Marte på en eller annen måte fikk gutten til å bli helt oppslukt av glede.
Mikkel trakk i hendene til Marte, lo og kikket med øyne som slemme små spreke slitere, og munnen hans spratt så langt han kunne. Da oppsto den store feilen: Marte tok babyen opp i armene sine, helt instinktivt. Mikkel klemte henne så hardt han kunne, og begynte å klappe med en liten hånd på ansiktet hennes, og klirke lett med bjellen mot pannen. Han begynte å pipe og kvirke, og Marte begynte å snakke med en hjertevarm stemme, Hvem er denne lille tassen? Hvem er denne søte sukkerklossen?, og så videre, som en gal mamma. Hjertet hennes smeltet, og hun følte en så varm, søt lykke i brystet at hun begynte å gråte av røre.
Mikkel så på henne med forelskede øyne og klamret seg fast, som om han ikke ville gå bort fra mamma. Det luktet av ren lykke, som om englene hadde en duft av små barn. Marte ble selv så forelsket i lille Mikkel at hun tenkte at hun ville gi alt for ham. Hun hadde plutselig funnet kjærligheten til den minste i livet. Tårene trillet nedover de dype rynkene i ansiktet hennes.
Alt dette førte til at Marte beordret sønnen sin til å gifte seg selv om han egentlig ikke hørte så mye på henne. Til slutt giftet han seg likevel, for han elsket både Synnøve og lille Mikkel. Marte brukte triks og løfter for å få de unge til å flytte inn i den store villaen sin på Østlandet.
Selv om hun ikke rotet for mye inn i deres liv, levde de rolig sammen. Alt Marte hadde fokus på nå var Mikkel. De kunne ikke være fra hverandre, for kjærligheten deres var dyp og ekte. Så ja, den ene kvinnen gjorde en skikkelig dum feil eller kanskje ikke? men hun oppdaget uventet sin egen julegave: helt spesielle følelser i juletiden. Jul er tross alt en spesiell dag, og gavene er ekstra magiske. Håper du likte den rare historien, så kan vi prate mer om den over en kopp gløgg neste gang!
