21. november 2025
Kjære dagbok,
I kveld fikk jeg en av de mest pinlige konfrontasjonene i mitt liv. Jeg lå under dynen og hørte Marit rope: «Du… også med henne! Steinar, har du en kornkorn av samvittighet igjen?». Jeg prøvde å forklare at det ikke teller når det gjelder ekskonen, men hun var sikker på at det var forbudt. Jeg svarte med et slurvete «det er bare en vane», og hun svarte at min vane var en vakker en i et nesten målløst øyeblikk mumlet hun.
Poline, min tidligere kone, kom inn med et silkeklærsett som hun ropte at hun skulle kjøpe en liknende selv. «Ta det, jeg kommer aldri til å bruke det i livet», sa Marit og kastet den i en fei. Poline spurte om hun fikk kle seg på, mens Marit ropte tilbake at hun skulle holde seg unna en annen manns«munn» et uttrykk som lød som en fornærmelse på norsk.
Steinar, som meg selv, krøp opp fra under dynen, dro på meg noen underklær og prøvde å ta Marit med armen ut av soverommet. «Kom, vi skal snakke», sa jeg. Marit nektet å gå bort før Poline hadde ryddet seg fra leiligheten vår. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun truet med å kalle meg bestemor hvis jeg ikke forsvant. Jeg tilbød henne en stav eller en krykke, og advarte at hun risikerte å ende opp på legevakten med krykker eller i en barnevogn.
Da Poline ropte «Steinar! Ta hånd om din kone!», prøvde jeg å dra Marit ut av rommet. Hun fortsatte å bite: «Få den gamle damen til å forsvinne, så snakker vi senere!» Jeg forsøkte å holde Poline unna Marits blodige blikk ved å dekke henne med mine slanke skuldre, mens Poline slæret etter seg i sengetøyet med nye klær.
Etter at døren smalt igjen, brøt Marit ut med en truende rop: «Rydd opp etter henne, og jeg venter på deg på kjøkkenet!» Jeg rakk å svare med et slitsomt «Ja, ja, straks!» og sprang tilbake til soverommet for å ta av meg sengetøyet. På kjøkkenet fant jeg Marit i tårer, stående ved vinduet og knapt kunne holde seg sammen.
Jeg tok henne i hånden og hvisket: «Solveig», men hun svarte gjennom gråten: «Hvordan kunne du? Med henne? Jeg ville forstå hvis det var med en annen, men dette er smertefullt og fornærmende. Hvordan klarte du å tilgi henne etter alt?». Jeg prøvde å forklare at hun hadde ringt fordi sønnen deres hadde problemer, men Marit avbrøt: «Det er ikke en unnskyldning for å trekke henne inn i vårt hjem! Jeg ville aldri ha møtt henne igjen!»
Marit har aldri vært tiltrukket av menn som er mye eldre enn henne. En mann fem eller seks år eldre kan være spennende, men femten år er for mye. Jeg er den eneste mannen i hennes vennekrets som er i min alder, og hun har aldri sett noen som meg før.
Det hele eskalerte da jeg på vei hjem fra jobb i Oslo fikk en totalstopp i bilen. Dashboardet slukket, rattet var kaldt, men bilen fortsatte å rulle ved egen kraft. Panikken var kortvarig, takket være at jeg var på en sidegate med lite trafikk. Jeg klarte å trekke bilen til siden, trakk håndbrekket og steg ut.
Som de fleste bilentusiaster vet, må man sjekke oljen, vindusspylervæsken og kjølevæsken. I opphisset modus åpnet jeg panseret og stirret på motoren: «Hva er galt? Vi var hos verkstedet i går! Hvorfor sier du ingenting?» Bilen svarte ikke. En forbipasserende mann lo, stoppet, og spurte: «Snakker den?» Jeg svarte på autopilot: «Den er stille, som vanlig». Mannen tilbød seg å se, men jeg trakk meg unna. Jeg kunne ikke bare stå der og la ham holde på bilen.
Han spurte om jeg alltid bruker samme verksted. Jeg svarte ja, tre hundre meter fra hjemmet mitt, så jeg kunne levere den om morgenen og hente den igjen. Han bemerket at verkstedet sannsynligvis hadde glemt å koble til batteriklemmen, noe som hadde gjort at bilen stod stille. Med en skiftenøkkel fikk han klemmen på plass, og motoren startet.
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg», sa jeg. Han vinket bare bort og svarte: «Ingen årsak». Jeg spurte hvorfor han så så trist. «Jeg har mistet hesten», mumlet han tungt. Jeg spurte om han kunne kjøre meg hjem, for jeg var nervøs av å stå alene på veien. Til slutt spurte jeg om jeg kunne invitere ham på middag, siden jeg hadde gjort meg klar til å lage mat.
Middagen ble en overraskende samtale. Han fortalte at han også heter Steinar, og at hans tidligere kone Poline hadde forlatt ham med en datter. Jeg fikk vite at han hadde vært gift i nesten tjue år med Poline, men at hun hadde begynt å kreve mer oppmerksomhet og hadde til slutt forlatt ham for en annen mann. De to av oss hadde begge gjeld på to millioner kroner, og betalte nesten sytti prosent av lønnen vår i avdrag.
Jeg fortalte Marit om dette, og hun nikket forståelsesfullt. Hun hadde sett hvordan mange kvinner ender opp i lignende situasjoner, og visste hvorfor menn som oss ender opp med å miste alt. Når jeg og Poline delte eiendelene våre, ble det en kamp om hvem som fikk beholde bilen, leiligheten og lånet for oppussing. Til slutt fikk Poline bilen, da lånet var hennes navn, mens jeg ble igjen med en gjeld på oppussingskostnader.
Marit foreslo at sønnen vår skulle flytte tilbake til leiligheten for å unngå at han ble tvunget ut på gaten. Poline avviste dette tre ganger og nektet å gi tilbake leiligheten. Jeg endte opp med å sitte igjen med en gjeld på to millioner kroner og ingen bolig. Jeg måtte bo hos venner, og tenkte på å erklære konkurs eller flytte til en billigere leilighet.
I mellomtiden bestemte jeg meg for å hjelpe Marit med å betale ned lånet hennes på to måneder. Hun er en dyktig entreprenør, og vi hadde planlagt å utvide virksomheten vår. Jeg har aldri angret på å ha inngått dette uvanlige ekteskapet, for pengene kan tjene seg selv, men omsorg, trygghet og kjærlighet er uvurderlige.
Men så oppdaget jeg fremmede kvinnelige klær på kleshengeren i gangen, og da jeg så Polines bilder på nettet, fylte en bølge av sjalusi og smerte meg. Jeg holdt tilbake tårene, men så, på et tidspunkt, brøt Marit sammen.
Jeg prøvde å forklare: «Det var tjue år sammen, både med oppturer og nedturer. Vi fikk en datter, en sønn, kjøpte en hytte, reiste til Bergen om sommeren, og prøvde å holde vår vanlige livsstil». Men Marit var ikke tilgitt.
Etter en stund ropte hun: «Steinar, du er en forræder! Du har sviktet både meg og deg selv! Jeg ga deg bilen, betalte lånet, kjøpte leiligheten, og du gjør dette med henne!». Jeg svarte: «Jeg forstår, men vi er begge slitne. Vi trengte en pause fra ekteskapet». Hun krevde nøklene til leiligheten, bilen og kortet på bordet og ba meg forlate.
Jeg forlot hjemmet med en følelse av tomhet, men også med vissheten om at jeg hadde betalt min del av gjelden. Nå sitter jeg her, skriver dette i dagboken, og innser at livet er som en skiferflate: du kan snuble, men du kan også lære deg å stå opp igjen.
Lærdom: Når man bygger et liv på lånt penger og løfter uten respekt, vil krisen komme uunngåelig. Åpenhet, lojalitet og ekte omsorg er de eneste grunnpilarene som kan holde et forhold i stormen. Jeg må huske dette fremover, for ingen penger kan erstatte et ærlig hjerte.
