Ikke ta med moren vår inn, ba hun, men stemmen hennes skar gjennom den stille kvelden i leiligheten på seks ti meter i Østre Aker.
Hva om begynte Peder usikkert. Hva om vi tar henne med hit?
Hvor, Peder? spurte Anne, mens hun med en hånd trakk den lille brannbilen som fem år gamle Eirik hadde kastet i gangen, av veien. Til barnerommet? Til Eirik og Solveig?
Den liggende kvinnen med trykksår, med endene på tungen i halsen? Er du klar til at barna skal se det? Til at de må puste den stanken?
Familien på fire gjorde seg klar til å legge seg.
Anne tørket den klissete flekken av friskt eplejuice fra kjøkkenbordet, mens den ene foten dultet den store brannbilen til side. I badet bruste vannet mens Peder ga den to år gamle Solveig et bad i boblebadet.
Bak lyden av vann kom hans dype, spøkefulle latter blandet med datterens skrik.
Solveig smilte, og spente skuldrene løst. En god kveld. En helt vanlig kveld.
Det var de øyeblikkene hun verdsatte mest: at lånet ble betalt til riktig tid, at sparekontoen til ferien vokste, at kjøleskapet stod fullt, at mannen og barna var friske.
Telefonen på vinduskarmen vibrerte, gled få centimeter langs benken et ukjent nummer ringte.
Anne hevet øyenbrynene. Reklame for lån eller en ny bankens sikkerhetsavdeling på et så sent tidspunkt? Hun skulle legge den bort, men fingeren fløy automatisk til den grønne knappen.
«Hallo?»
Solveig? stemmen i røret brøt sammen. Det er tante Åse. Lise sin nabo fra Myrdal.
Lilla knuten i Anne sitt indre strammet seg. Myrdal var svigermors hytte, et sted de og Peder hadde krysset av livet for to år siden.
Hei, tante Åse, svarte Anne kjølig, senket stemmen så mannen ikke skulle høre. Hvor har du fått nummeret mitt?
Jeg fant det i Lises notatbok Hun skrev det ned Åh, herregud kvinnen på den andre siden begynte å gråte. Solveig, det er en ulykke Lise har krasjet.
Anne stivnet med vaskekluten i hånden.
Hva mener du med krasjet?
På motorveien. Hun skulle til Oslo, men jeg vet ikke hvorfor, kanskje hun kjørte om natten Hun gikk i feil retning. Fronten
Takk og lov, folkene i bilen overlevde, putene gjorde jobben, men Lise
Bilen brant ned, og papirer alt. De klarte å få henne ut, men det var forferdelig. Hun ligger nå på intensivavdelingen på rådhusets sykehus.
Vannet i badet stilnet. Døren åpnet seg, og Peder kom inn med Solveig innpakket i et håndkle.
Han smilte, fortalte noe til datteren, men stoppet opp da han så Anne.
Solveig? Hva har skjedd?
Anne presset telefonen mot brystet. Tok et dypt åndedrag.
Tante Åse, jeg forstår. Vi vi skal finne en løsning. Takk for at du ringte.
Hun la på, så på mannen.
Peder, sett Solveig i stolen. Jeg må snakke med deg.
***
De satt ved kjøkkenbordet. Barna, som vanlig, la seg raskt til ro både lille Eirik og Solveig, men ansiktene deres avslørte at noe var galt.
Peder satt med hendene knyttet sammen.
Hun er i live, altså mumlet han, og så ut gjennom det mørke vinduet.
Legen sa at tilstanden er alvorlig, men stabil, Anne snurret på telefonen. Hoftebrudd, mange brudd i rygg, ribbeina, halsen. Operasjoner må gjøres, men
Men hva?
Legen sa rett ut: hun vil være sengeliggende. Minimum et halvt år, hvis alt gror som det skal. Med hennes alder og svake helse kan det bli enda lenger.
Peder knipset på leppen.
Bilen brant helt ned?
Alt brant. Dokumentene også. Tante Åse forstod ikke hvordan Lise havnet i motsatt kjørefelt. Kanskje hun ble svimmel, kanskje noe annet.
Peder reiste seg brått, gikk frem og tilbake i den trange leiligheten to skritt frem, to skritt tilbake.
To år, sa han uten å rette seg mot noen. To år har vi levd i ro. Så begynte telefonene å juble, så begynte alt dette.
Hvorfor lot hun deg tråkke på meg? Hvorfor krevde hun leiligheten, forbød oss å eie den? Hun kalte Eirik en «røvetunge»
Anne gikk frem til mannen, smilte trist.
Peder, hvem som helst vil huske det gamle Vi må bestemme oss. Legen venter på svaret vårt. I morgen flytter hun fra intensiv til traumeavdelingen. Det trengs pleie.
Sykepleierne er der gratis én gang om dagen.
Peder løftet hodet.
Hvilken pleie, Solveig? Skal jeg droppe jobben min og bære denne byrden? Eller skal du slutte?
Vi har nettopp kommet på beina. Vi har planer. Vi skulle kjøpe ny bil, betale for barneaktiviteter.
Det finnes en løsning med hjemmehjelp, begynte Anne forsiktig.
Har du sett prisene? avbrøt han. En døgnåpen hjemmehjelp koster sekstitusen kroner, ikke mindre. Leger, medisiner, bleier, mat det er nesten hele lønna mi, Solveig. Eller hele din.
Jeg vet.
Hva skal vi leve av? Bare byggeseler? For hvem? For en kvinne som har gjort meg til en gammel mann, men som har sin egen livsstil?
Stemmen hans bar på den barndomsraseren han hadde gravd ned for mange år. En smerte fra da han ble oppdratt av besteforeldre mens moren søkte seg selv i byen og byttet menn som håndkler.
Peder, hun er på sykehuset. Hun kan ikke engang snu seg selv.
Og hva? han ropte. Dette er hennes skjebne, Solveig! Hvorfor skal vi, du og barna, betale for det?
Fordi hvis vi ikke gjør det, spiser du deg selv fra innsiden.
Peder ble stille.
Jeg elsker henne ikke, Solveig, sa han lavt. Det er stygt å si, men jeg føler bare hat.
Jeg vet. Jeg elsker henne ikke heller. Etter alt hun sa om mine foreldre om oss Kjærlighet finnes ikke der.
Så hvorfor?
Fordi vi er mennesker, Peder. Ikke dyr. Rettferdigheten krever at vi tar vare på henne
Han smilte bittert og skjevt.
Rettferdighet? Hvor var den da jeg gikk i dress på skolen, og hun kom en gang i måneden med en pose godteri og spilte den snille moren for naboene? Hvor var den da hun krevde pengene vi hadde spart til fødselen?
Rettferdigheten finnes ikke, sa Anne bestemt. Den kommer aldri. Vi snakker ikke om henne nå, men om oss. Om hva vi må leve med videre.
Peder strammet nesebroen.
Greit. La oss regne. Hva har vi i sparegrisen?
På bilen har vi tre hundre tusen. På ferien to hundre.
En halv million. Peder ristet på hodet. Operasjonen er gratis gjennom Folketrygden.
Men implantatene kan kreve importerte deler. Medisinene er dyre. Hjemmehjelp
Han tok opp telefonen, åpnet kalkulatoren.
En hjemmehjelp koster totrem tusen kroner per dag. På en måned blir det omtrent hundre tusen. På et halvt år seks hundre tusen.
Han så på Anne med store øyne.
Solveig, dette er alt vi har. Vi vil ende opp med null.
Anne holdt pusten. Tallene skremte, men de var deres egne, tjent med svette og tårer.
Hva om Peder begynte igjen, usikker. Hva om vi tar henne med hjem?
Hvor, Peder? Anne pekte på den lille leiligheten. Til barnerommet? Til Eirik og Solveig?
Den liggende kvinnen med trykksår og nattlige smerter? Er du klar til at barna må se det?
Nei, svarte han raskt. Nei, selvfølgelig ikke.
Til soverommet vårt? Så vi må sove på sofaen i kjøkkenet? Når skal du jobbe? Hun vil kreve oppmerksomhet hver eneste sekund. Du kjenner henne, hun vil knuse oss.
Det vil bli manipulasjon, medlidskall, skrik. Vi vil skilles om et år. Jeg kan ikke klare det!
Peder senket hodet. Han visste at hun hadde rett. Hans egen mor hadde en evne til å skape helvete rundt seg. I en liten leilighet, maktesløs og sint, ville hun gjøre livet deres til et mareritt.
Så ingen valg, sa han. Vi mister pengene, eller eller hva? Lar vi henne bli der?
Sosialtjenesten, foreslo Anne. Vi kan prøve å få henne inn på et offentlig pleiehjem for langtidssyke.
Har du vært i sånne steder? Peder grimtet. Det er en hospice, en enveisbillett. På totre måneder er hun der.
Men det er nesten gratis Pensjonistene tar seg av henne.
Peder målte rommet med føttene igjen.
Jeg kan ikke, sa han til slutt. Jeg hater henne, men jeg kan ikke sende henne til helvete. Da mister jeg respekten for meg selv.
Anne pustet ut.
Greit. Da er planen.
Hun tok notatblokken fra kjøleskapet og begynte å skrive.
Vi skal ikke bruke alle sparepengene. Vi hyrer en privat hjemmehjelp, uten byrå. Vi betaler fyrtiofem tusen i måneden.
Fortsatt dyrt.
Det er dyrt, men vi kan klare det hvis vi kutter på alt annet. Ingen restaurantbesøk, ingen kino, ingen nye klær de neste seks månedene.
Bilen hun stanset. Vi kjøper ingen ny bil nå.
Pengene i sparegrisen går til medisiner og uforutsette kostnader.
Peder så på henne skrive tallene, og kunne ikke annet enn å beundre hennes ro. Det var den grunnen han en gang hadde forelsket seg i henne.
Når blir hun utskrevet? spurte han. Om en eller to måneder? Hvor skal vi ta henne? Til bygda?
I bygda er det et lite hus uten fasiliteter. Hun vil kvele der. Vi må leie en liten studio leilighet med de nødvendige fasilitetene, og flytte hjemmehjelpen dit.
Det blir i tillegg femtentjue tusen.
Ja.
Vi må jobbe bare for henne ett år, kanskje to, til hun kan stå opp igjen. Eller kanskje aldri.
Peder, Anne la fra seg pennen. Hør på meg. Vi tar ikke henne med hjem. Det er mitt ultimatum. Jeg vil bevare familien vår, vår psykiske helse, barnas barndom. For den komforten betaler vi med penger.
Vi betaler for å holde avstand. La oss være ærlige.
Peder var stille lenge.
Betale for å holde avstand, gjentok han. Det høres kynisk ut.
Men det er ærlig. Vi gir henne den beste omsorgen som er mulig, betaler legene, maten, hygenien. Vi kommer på besøk hver andre uke, leverer mat.
Peder klemte henne. Hva skulle han gjort uten henne?
***
De fulgte Annes plan. Første møte var ladet med spenning: moren anklaget sønnen for at hun ble funksjonshemmet.
Solveig fikk også en byrde svigermoren sa at det var på grunn av henne at Peder gav opp sin egen mor.
De fant hjemmehjelp, kjøpte alt legene ba om. Parret lette etter et lite sted for moren og svigermoren, og tok daglig imot telefonens kritikk. De holdt ut, for de er jo ikke dyr.
