Ekskjæresten min dukket plutselig opp en lørdag ettermiddag med en stor bukett blomster, sjokolade, en pose med gaver og det smilet jeg ikke hadde sett på flere måneder. Jeg trodde han kom for å si unnskyld eller for å endelig snakke ut om alt uavklart mellom oss. Det var merkelig, for etter bruddet var han iskald og oppførte seg som om jeg var en fremmed for ham. Så fort han kom inn, begynte han å fortelle hvor mye han hadde tenkt, at han savnet meg, at jeg var «kvinnen i hans liv» og at han hadde innsett sine feil. Han snakket så fort at det hørtes ut som en innøvd tale. Jeg sto stille og lyttet—skjønte ikke hvor all denne varmen kom fra etter måneder med stillhet. Men han kom nærmere, ga meg en klem og sa vi måtte «ta tilbake det som er vårt». Mens han pratet, tryllet han frem en parfyme, et armbånd og en eske med et brev. Alt sammen—veldig romantisk. Han begynte å forklare at vi måtte gi forholdet en ny sjanse, at han hadde forandret seg, at han med meg ville gjøre alt riktig. Jeg begynte å føle meg ukomfortabel—det var for godt til å være sant. Aldri hadde han vært så oppmerksom da vi faktisk var sammen. Sannheten kom frem da jeg ba ham sette seg og spurte rett ut hva han egentlig ville. Da begynte han å surre seg inn. Sa han hadde et «lite bankproblem», trengte et lån til «en forretningsidé som ville være bra for oss begge», og at alt som manglet, var én signatur: min. Da skjønte jeg hvorfor han hadde kommet så kjærlig og med alle gavene. Jeg sa at jeg ikke kom til å signere noe. Da skiftet ansiktet hans på et blunk. Smilet forsvant, han slengte blomstene på bordet og begynte å rope, hvordan kunne jeg ikke stole på ham, dette var «livets sjanse». Han pratet til meg som om jeg skyldte ham noe. Han hadde til og med frekkhet nok til å si at «hvis jeg fortsatt ville ha ham», måtte jeg hjelpe ham. Alt raste sammen like fort som det hadde kommet. Da han skjønte at han ikke fikk viljen sin, prøvde han seg med en ny taktikk. Begynte å si at uten dette lånet var han «fortapt», at hvis jeg hjalp ham, skulle han «offisielt komme tilbake til meg» og at vi kunne «begynne på nytt». Han sa det uten skam, blandet forsoning med økonomisk interesse. Da forsto jeg endelig at hele denne scenen—gavene, blomstene, de fine ordene—bare var et spill for å få meg til å signere. Til slutt, da jeg gjentok at jeg ikke kom til å signere noe som helst, samlet han sammen nesten alle gavene: tok med seg sjokoladen, parfymen og til og med armbåndet. Lot bare blomstene ligge slengt på gulvet. Han gikk, kalte meg utakknemlig, og sa at jeg ikke måtte komme senere og si at «han ikke prøvde å redde forholdet». Han lukket døren som om det var jeg som skyldte ham noe. Slik varte deres «forsoning» nøyaktig i femten minutter.

Lørdag ettermiddag stod plutselig eksen min utenfor døra mi med et voldsomt stort blomsterbukett, en eske sjokolade, en bærepose med gaver og det smilet jeg ikke hadde sett på flere måneder. Jeg trodde først han kom for å si unnskyld, eller kanskje for å snakke ut om det som fortsatt stod usagt mellom oss. Det føltes merkelig, for etter bruddet hadde han vært kald og fjern nesten som en helt fremmed.

Med en gang han kom inn, begynte han å prate fort om hvor mye han hadde tenkt, hvor mye han savnet meg, at jeg visstnok var «kvinnen i hans liv» og at han hadde forstått hvor mye feil han hadde gjort. Han snakket så raskt at det hørtes mer ut som en tale han hadde pugget på forhånd. Jeg stod der og lyttet mens jeg lurte på hvordan det plutselig kunne være så mye ømhet etter måneder med taushet. Han la armen rundt meg, klemte meg og sa han ville «ta tilbake det som var vårt».

Mens han snakket, trakk han frem en parfyme, et armbånd og en eske med et brev i. Alt var så romantisk laget til. Så begynte han å forklare at vi måtte gi oss selv en ny sjanse, at han hadde endret seg, og at han ville gjøre alt riktig med meg. Jeg opplevde det hele som ganske ubehagelig det var altfor fint til å være sant. Han hadde aldri vært så oppmerksom, ikke engang da vi faktisk var sammen.

Sannheten kom frem da jeg ba ham sette seg og spurte rett ut hva han faktisk ville. Da begynte han å surre litt med ordene. Han fortalte at han hadde «et lite bankproblem», at han trengte et lån til «en forretningsidé som skulle bli bra for oss begge», og alt som manglet var et underskrift min.

Da forstod jeg endelig hvorfor han plutselig var blitt så kjærlig og gavmild med alt det han hadde tatt med.

Jeg sa rett ut at jeg ikke kom til å skrive under. Akkurat da fikk ansiktsuttrykket hans en helomvending. Smilet var borte, han slang blomstene på bordet og begynte å rope og spørre hvordan jeg kunne la være å stole på ham, at dette var «muligheten i livet hans». Han snakket til meg som om jeg skyldte ham noe. Til og med hadde han frekkhet nok til å si at «hvis jeg fortsatt ville ha ham», burde jeg hjelpe.

Alt raste sammen like fort som det hadde blitt dårlig tullet sammen i løpet av de minuttene han hadde vært der.

Da han så at jeg ikke ga etter, endret han strategi igjen. Plutselig var han den stakkarslige hvis han ikke fikk lånet, var han «fortapt», og hvis jeg hjalp ham ville han «offisielt komme tilbake til meg» og vi skulle «begynne på nytt». Alt dette sa han uten snev av skam og blandet sammen løfter om kjærlighet med åpenbar økonomisk gevinst.

Da forstod jeg ordentlig at hele denne forestillingen gavene, blomstene, de milde ordene hadde vært en maske for å få meg til å skrive under.

Til slutt, da jeg igjen sa at jeg ikke ville skrive under på noe som helst, pakket han sammen så godt som alt han hadde tatt med: han tok med seg sjokoladen, parfymen, til og med armbåndet. Blomstene lå igjen, slengt på gulvet. Han dro, kalte meg utakknemlig og sa jeg ikke måtte komme og si senere at han «ikke prøvde å redde forholdet». Han smalt døra igjen som om jeg virkelig skyldte ham noe som helst.

Og slik var vår «forsoning»: det hele tok akkurat femten minutter.

Nå vet jeg at noen mennesker kun kommer tilbake når de trenger deg ikke fordi de savner deg, men fordi du passer inn i planene deres der og da. Det var en dyrkjøpt, men nødvendig påminnelse for min egen del.