« Jeg går aldri mer til Marte! La Boligkontoret bestille håndverkere selv!»
« Hva har skjedd?» spurte Solveig. «Er alt i orden?»
« Ja, alt er i uorden!» røpte Eirik rødmende. «Hun vel, du vet»
« Hva mener du?» protesterte Solveig mens Eirik strevde med å formulere seg.
« Hvorfor tok du ikke med mannen din?» spurte Anna Litlesen. «Vi har betalt for to personer.»
« Det spiller ingen rolle, jeg er ikke på diett,» smilte Solveig. «Jeg har råd!»
« Ikke på den måten,» sa Anna mens hun så over brillene. «Man forventer at folk kommer sammen som familier!»
« Hun skjuler mannen sin fra oss, Solveig!» kommenterte Ingrid med en smule latter.
« Det gjør jeg ikke,» svarte Solveig. «Han er blitt syk!»
« Har dere begynt å feire nyttår i forveien?» lo Ingrid. «Vi kunne ha gitt ham en kilo med kanel, så hadde han blitt frisk på et blunk!»
« Eller så hadde du blitt en enke,» ristet Gunn på hodet.
« Så hadde vi blitt kastet ut!» avfeide Ingrid. «Vi har jo en slik blomsterhage her hvem som helst kan stå opp igjen!»
« Ja, og hoppe i dansen!» smilte Gunn.
« Solveig, er du sikker på at du har en mann, eller er det bare en myte?» spøkte Ingrid. «Kanskje du bruker ringa på fingeren for å holde de eldre kollegaene unna?»
« Jeg har en ekte mann,» svarte Solveig kort.
« Ja, jeg har sett ekteskapsattesten din fra personalavdelingen. Eirik Pettersen, om jeg husker rett,» bekreftet Gunn.
« Solveig, holder du mannen din skjult for oss? Det virker mistenkelig,» spurte Ingrid.
To måneder siden hadde avdelingen vår hatt en tur, men du var bare med sønnen! Nå er det fest på kontoret, og du er alene. Arbeidet tar deg ikke med hjem, du blir ikke møtt eller sett før du drar.
« Jeg jobber,» svarte Solveig kortfattet.
« Så hvorfor hoper dere seg på Solveig?» vinket Anna Litlesen med armene. «Hun har en mann! Hun er fornøyd! Ingen ber dere om å blande dere inn!»
Anna Litlesen var hovedregnskapsfører og representerte ledelsen på festen. Sjefen hadde, som lovet, trukket seg tilbake til et rolig liv. Da andre kolleger nådde sin andre skål, var stemningen allerede i full sving.
« Jeg tror Solveig holder mannen sin for oss,» sa Kirsti ettertenksomt. «Vi jobber så tett sammen, så vi kjenner hverandre godt. Jeg har vært hjemme hos henne!»
« Å ja!» utbrøt Ingrid, og så nøye på Solveig.
« Og så?», spurte Solveig.
« Jo,» mumlet Kirsti, «jeg har aldri sett Eirik hjemme hos Solveig, selv om jeg har vært på besøk mange ganger. Jeg kan love at han har vært der minst to ganger!»
« Han er enten på toalettet eller på balkongen!» svarte Solveig. «Han blander seg ikke i mine saker!»
Forklaringen kunne ha vært akseptabel for alle, men Solveigs nervøse stemme og skjelvende tone fikk de andre til å mistenke noe.
« Å lyve er stygt,» bemerket Gunn. Som leder for personalavdelingen oppdaget hun straks en løgn.
« Herregud! Hvorfor har dere tatt ham inn i dette?» ropte Solveig.
« Vi vil vite hvem han er! Hvilken type mann og far han er! Kanskje han trenger veiledning eller opplæring!» foreslo Anna. «Vi kan sammen bidra til å forme Eirik Pettersen!»
« Jeg trenger ikke noen opplæring,» protesterte Solveig. «Jeg kan klare meg selv!»
« Fortell oss da hvordan han er!» ba Ingrid. «Han er ny på avdelingen, bare seks måneder, og vi vet knapt noe om ham!»
« Eirik er en vanlig fyr, helt normal. Han jobber, akkurat som alle andre,» trakk Solveig på skuldrene. «Det er mange som ham!»
« Du skjuler noe!» sa Gunn lurt. «Du stoler ikke på oss, så du holder mannen skjult fra oss, fra venninnene og kollegene! Det er ikke bra, Solveig!»
« Men har jeg objektive grunner?» spurte Solveig.
« Del dem med oss, så kan vi vurdere om de er rimelige,» svarte Ingrid, klar til å lytte.
« Ja, ja, Solveig,» støttet Anna Litlesen. «Vår sjef holder på å ta en pause, så programmet er i ventemodus. Vi bruker tiden til å dele livshistorier!»
« Ikke så mye interessant,» mumlet Solveig usikkert.
« Men vi vil høre!» oppmuntret Ingrid, og heiet på Solveig.
***
Den tidligere delen av Solveigs liv, før hun flyttet, foregikk i en liten by to tusen kilometer unna. Alle de viktigste hendelsene i livet hadde skjedd der, mens den nye tilværelsen var rolig, stille og jevn. Livet hadde allerede lært henne mange leksjoner, så den nye tilværelsen kunne nytes i fredelig lykke. Fortiden kunne likevel ikke beskrives som rolig, spesielt ikke slutten. Men la oss gå i rekkefølge.
Solveig møtte Eirik på jobben etter videregående. Han var noen år eldre og hadde høyere rang i lønnssystemet, men det hindret ikke en flamme fra å oppstå. Den utviklet seg til et solid ekteskap. Kollegene var glade på vegne av de unge, men gleden var delvis forvridd.
Bedriften der den nye familien ble til, hadde mange kvinner, mens menn var i mangel, særlig ingeniører i KIPavdelingen, som Eirik. Mange menn drømte om ham, og rundt ham svirret mange interesserte både på kontoret og i verkstedet. Da han ble offisiell ektemann, syntes kvinnene å ha mistet en potensiell partner, og mange begynte å mislike Solveig fordi hun hadde “stjålet” dem fra andre. Men de visste også at bare hun kunne velge ham.
Kollegene spurte ofte: «Er Solveig flink til å lage mat? Ryddig? Er hun god på den delen?» Det var ment som spøk, men den inneholdt sannhet som gjorde latteren vanskelig.
Da barnet deres ble født, strømmet flere kvinner inn igjen, fortsatt misunnelige på at Eirik nå ikke var tilgjengelig. De holdt fortsatt fast ved tanken om at han skulle bli fri igjen. Dette ble holdt hemmelig.
Solveig ble foredere til lagleder før fødsel, og etter permisjon ble hun fagarbeider. Senere ble hun utnevnt til assisterende avdelingsleder. Å være venn med henne var både nødvendig og vanskelig; misunnelse forsvant ikke.
Konkurransen om å skille henne fra Eirik ble videreført av Marita, en annen fagarbeider som også var fra arbeidsstokken. Marita forsøkte å bli venner med Solveig, men Solveig holdt seg ærlig og åpen. Hun hjalp Marita når hun kunne, både økonomisk, med kunnskap og ved å sende mannen til små reparasjoner hjemme hos Marita.
En hendelse endret alt. Eirik kom hjem fra Marita etter å ha byttet strømuttak. Han var urolig og sa:
« Jeg går aldri mer til Marte! La Boligkontoret bestille håndverkere selv!»
« Hva har skjedd?» spurte Solveig.
« Alt er galt!» røpte Eirik, rød i ansiktet. «Hun jeg kan ikke forklare!»
« Hva er det?» spurte Solveig mens Eirik søkte etter ordene.
« Hun presset på meg! Jeg ble nesten fanget! Jeg klarte så vidt å komme meg unna! På skulderen min har jeg blåmerker!» sukket han.
« Er du alvorlig?» svarte Solveig forbløffet.
« Jeg sverger på min sønns helse! Jeg møtte henne i en kappe, tenkte det var hjemme. Hun kastet seg på meg som en flue, jeg rakk nettopp å vri meg unna!»
Neste dag gikk ryktet på kontoret: Eirik hadde hatt en uforglemmelig kveld med Marita. Marita viste til og med et stykke av skjorten hans som hun hadde revet av i opphisselse.
Marita ble isolert på toalettet, hvor hun ble gjort klar over at videre løgner ville få konsekvenser. Hun fikk en kraftig reprimande og ble sendt bort for å sminke seg igjen, mens Solveig trodde alt var over.
På firmafesten var mange med sine partnere. Mens festen pågikk, oppdaget Solveig at Eirik manglet. Han var ikke i nærheten av de mannlige kollegene. Hun hadde gått på toalettet en kort stund.
Etter en halvtimes leting i de mørke korridorene, fant hun ham. Tre av hans kolleger hadde omringet ham og rykket ham ned fra en stol. Eirik virket helt ute av seg; han slikket seg og var sløv.
Solveig stormet inn, rev kollegene i håret og kastet dem ut av rommet. Eirik var så forvirret at han nesten ikke kunne stå opp. Hun så en videokamera på et stativ.
Deretter innså hun at de tre kollegene, Marita og to av hennes venner, hadde planlagt å lage en video av ham i en pinlig situasjon. Hadde hun sett filmen, ville hun aldri tilgi ham.
Etter festen leverte Solveig og Eirik oppsigelse. Å ta hevn var fristende, men å skrive oppsigelse i den kalde vinteren var for sent. Alt var allerede forsvunnet. Det var mest smertefullt at Marita og de to venninnene hun stolte på, hadde gått på kompromiss med henne.
« Ikke ha venner!» konkluderte Solveig.
Etter en grundig samtale med Eirik bestemte de seg for å holde hans tilværelse skjult for kolleger og venner.
« Hvis ingen ser ham, kan de ikke blande seg inn!» sa Eirik. «Jeg vil heller holde meg hjemme med min kjære, vår sønn og våre venner.»
Livet på den nye arbeidsplassen ble delt i en klar grense mellom privat og offentlig. På den måten ble ikke Eirks tilstedeværelse kjent for noen av kollegene eller venninnene.
« Forutsigbar forsiktighet!» bemerket Anna Litlesen beundrende. «Et kaldt regnestykke! Hvis ingen vet om ham, kan ingen friste seg å ta ham fra deg!»
« Det er sant,» nikket Ingrid. «Se på Natashas ektemann, også han ble tatt. Hvem? Den beste venninnen!»
« Så kanskje det er best å ikke ha venner i det hele tatt,» sa Gunn.
« Jeg tenkte på det også,» svarte Solveig. «Men i en ny by med nye mennesker må man likevel finne måter å omgås på. Eirik foreslo at ingen skulle vite om ham. Da blir det mindre konflikt.»
« Interessant,» sa Kirsti. «Jeg vil ikke kaste meg inn i det!»
« Ikke kast deg inn!», foreslo Anna Litlesen med et smil. «Jo færre kvinner vet om dine menn, jo mindre sjanse er det for at de blir bortført.»
Historien ender med innsikten om at å holde privatlivet adskilt fra arbeidsplassen beskytter både forhold og sinnsro. Å sette klare grenser er nøkkelen til et balansert liv.
