Det tok meg femten år å skjønne at ekteskapet mitt lignet litt på det treningssenteret du melder deg inn på i januar fullt av gode intensjoner i starten, men etter hvert like tomt som garderoben en søndag morgen.
Alt startet en helt vanlig tirsdag. Jeg kom hjem fra jobben, og fant ham utstrakt på sofaen med hånda dypt nedi en pose potetgull, for tredje gang i gang med å se på samme gamle krimserie fra NRK.
Hva blir det til middag? spurte han, uten å ta blikket fra skjermen.
Noe inni meg klikket, som når du tilbakestiller mobilen til fabrikkinnstillinger.
Det vet jeg ikke, kjære. Hva med middagen? svarte jeg, mens jeg la fra meg vesken.
Han så forvirret ut, som om jeg akkurat hadde snakket samisk til ham.
Hva mener du? Du lager jo alltid mat.
Jaså? For en observasjon. Vi snakkes senere, jeg skal ut og spise med venninner.
Ansiktet hans ble som et dikt. Kanskje et kort haikudikt kort, men fullt av mening.
Den kvelden spiste jeg grillet laks, drakk hvitvin og lo så jeg fikk vondt i magen. Jeg kom hjem litt over elleve. Han hadde bestilt pizza hjem, og ungene var i ekstase.
Mamma, hvorfor kan vi ikke spise sånn oftere? spurte den yngste, med ketchup på nesa.
Uka etter gikk jeg enda lenger. Bokstavelig talt.
Jeg drar til Hellas på fredag, erklærte jeg under frokosten.
Han holdt på å sette kaffekoppen i halsen.
Til Hellas? Men barna da?
De er hos deg. Du er jo pappaen deres? Jeg stoler på deg.
Men jeg har møter! Viktige ting på jobben!
Jeg møtte blikket hans.
Morsomt, jeg har også hatt viktige ting de siste femten årene. Og på et vis har jeg alltid fått det til. Jeg er sikker på at du, med den «gode hjernen» du ofte snakker om, klarer deg fint.
Så jeg dro. Alene. Eller, teknisk sett sammen med en kusine, men det er en bagatell.
Første dagen fikk jeg sytten meldinger:
«Hvor ligger treningstøyet?»
«Hvordan slår man på vaskemaskinen?»
«Koker man pasta i kaldt eller varmt vann?»
«Kan barna spise frokostblanding til middag?»
Jeg svarte bare på én:
«Google er vennen din.»
På dag tre endret tonene seg:
«Ungene vil bare ha fiskepinner.»
«Har de alltid så mye lekser?»
«Hvorfor er det så mange foreldremøter?»
Jeg svarte ikke. Jeg hadde det altfor godt med kald frappé ved sjøen og endelig en bok jeg fikk lese uten å bli avbrutt hvert femte minutt.
Da jeg kom hjem, var huset som etter et uvær. Sokker hang på lampene ennå vet jeg ikke hvordan de kom dit hunden hadde en sokk på hodet som om det var lue, og datteren min hadde malt hele rommet lilla med leppestiftene mine.
Han satt på sofaen, sammenkrøpet i fosterstilling.
Du er hjemme, hvisket han hest. Takk og lov.
Hvordan gikk det? spurte jeg, brun og rolig.
Jeg skjønner ikke… Hvordan får du til alt dette hver eneste dag? Det føles… umulig.
Litt som en fulltidsjobb, ikke sant?
Han var stille. Zombiene på TV stønnet. Det gjorde han også.
Unnskyld, sa han til slutt. Jeg mener det virkelig.
Siden den gang har ting vært annerledes. Han har lært seg å lage tre brukbare retter. Vel, to og en halv pastaen er fortsatt noen ganger litt hard. Han vet nå hvor vaskerommet er, hvordan foreldremøtene fungerer, og at spørsmålet «Hva skal vi ha til middag?» ikke gjelder hvis det er han som skal finne svaret.
Jeg begynte å reise hver tredje måned. Noen ganger alene, noen ganger med venninner. Uten dårlig samvittighet.
Forrige uke så naboen på meg med store øyne:
Du lar barna være igjen hos mannen din og bare drar?
Jepp, svarte jeg. Han er jo pappaen deres, ikke barnevakten.
Men… hva om noe går galt?
Da lærer han seg det. Akkurat som jeg gjorde, da han lot meg stå alene med alt fordi han skulle på «viktige møter» som endte på puben.
Hun ble stille. Jeg så henne på Gardermoen en måned senere. Hun skulle til Italia.
Karma, skjønner jeg, er ikke alltid nådeløs. Noen ganger er den en tålmodig lærer, som gir deg leksene du burde ha fått for lengst. Nekter du å lære dem frivillig, får du et intenst kurs i virkeligheten.
Nå skryter han til og med til kompisene av at han kan flette hår på datteren vår. Det ligner mer på sjømannsknuter, men innsatsen teller.
I går spurte han:
Har du planer om å reise snart? Bare… så jeg vet det på forhånd.
Jeg tenker å dra til Portugal på bursdagen min.
Han sukket resignert.
Hvor lenge tenker du?
Ti dager.
Jaja. Jeg vet i hvert fall hvor medisinboksen er nå.
Jeg kysset ham på pannen, som en småtøff unge som skal ta vaksine.
Er det bare jeg som synes det burde være obligatorisk med faget «Huslig overlevelse 101» før ekteskapet, eller er dere andre også litt sånn?
