Jeg var seksten år da jeg oppdaget at jeg var gravid med gutten jeg elsket. Jeg og Marius hadde gått sammen i ett år på ungdomsskolen i en liten by utenfor Oslo, og så ble jeg gravid. Vi var begge helt overveldet da nyheten kom, og vi holdt den skjult for foreldrene. Da de til slutt fikk vite det, ble de rasende.
Familien vår ble alltid sett på som en modellfamilie. Jeg var eneste datter, og både jeg og Marius toppet klassene. Foreldrene våre drømte om at vi skulle komme inn på de beste universitetene i Norge og bygge solide karrierer. Et barn ville ha revet opp den drømmen.
Derfor tvang moren meg til å ta abort. Det var fortsatt lovlig, og alt gikk som planlagt. Etterpå gikk livet vårt tilbake til det vanlige: vi møttes i hemmelighet, tok videregående, begynte på universitetet og, et år senere, giftet vi oss i en stillferdig kirke i Hamar. Foreldrene våre holdt seg unna.
Etter noen år ble jeg gravid igjen, og gleden var enorm. Men i sjette måned begynte jeg å blø kraftig. Gutten ble født så liten at han veide bare ett og et halvt kilo. Tre timer etter fødselen var han borte.
Legene klarte ikke å stoppe blødningene, og de måtte fjerne livmoren min. Jeg vil aldri kunne bli mor igjen. Moren min kom på sykehuset, tårene rant, og hun gjentok gang på gang at hun angret på at hun presset meg til aborten for så mange år siden. Ingen ord kan lindre smerten.
Fortiden kan ikke skrus tilbake, og feilene kan ikke rettes. Nå er jeg tapt muligheten til å få barn. Jeg vet ikke om Marius og jeg kan holde ekteskapet vårt sammen, for barn er hjertet i en vanlig familie.
