Jeg trodde mannen min betalte barnebidrag til sine tre døtre fra det forrige ekteskapet. Men sånn var det altså ikke. Jeg bestemte meg for å dra og finne det ut selv.
I flere måneder gikk jeg rundt og stolte på at ektemannen min tok ansvar for barna sine. Hver eneste gang jeg spurte, svarte han selvsikkert at alt var i skjønneste orden, og at pengene ble overført fast hver måned. Helt frem til magen min begynte å røre på seg, og mistanken grodde fortere enn surdeigsbrød i juli.
En tirsdagsmorgen, mens han var på jobben, fant jeg frem en gammel dom fra skilsmissen hans og skrev ned adressen. Så satte jeg meg i bilen og kjørte til den andre enden av Oslo. Nabolaget var et helt annet enn det vi bodde i slitt, trist, søppeldunker med halvt avkappede lokk, og barn på fortauet som lekte med sparkesykler det manglet hjul på. Ikke akkurat Ullevål Hageby, for å si det sånn.
Da jeg banket på, åpnet en trøtt kvinne døren hans ekskone og mor til de tre jentene.
Ja? spurte hun, mistenksom og med armene i kors.
Hei. Jeg heter Signe, og jeg er gift med eksmannen din. Vi må prate.
Ansiktet hennes ble først hardt, så kom et sukk, og hun slapp meg inn. Hjemmet luktet grønnsåpe og kaffe som hadde kokt for lenge. Alt var rent, men det var få møbler og ingen pynteting. Det var åpenbart at de levde så nøkternt at selv Jotun ville fått tårer i øynene.
Hva vil du? spurte hun, og lente seg mot en kjøkkenbenk som minnet mistenkelig mye om studenttiden min.
Jeg vil vite sannheten. Mannen min påstår han sender dere penger hver måned. Stemmer det?
Hun lo. En sånn latter man helst ikke hører etter klokken ti om kvelden.
Penger? Jeg har ikke sett en krone fra ham på over et år. Vi klarer oss med min deltidslønn fra Kiwi og det moren min bidrar med. Han har kuttet ut alt ansvar.
Det føltes som om gulvet forsvant. Nettopp da kom et lite jenteansikt til syne rundt sju år gammel, med bustete fletter, hull på genseren og blikk som ikke hadde sett en ispinne på flere uker.
Mamma, jeg er sulten, hvisket hun.
Tårene mine presset på. Jeg bodde i en stor villa med alt for mange bad og kjøkkenmaskiner jeg aldri brukte, mens disse barna telte femkroninger for å kjøpe brød.
Hvor er de to andre jentene? spurte jeg lavt.
På skolen. De kommer hjem om en times tid.
Flott, sa jeg bestemt. Hent dem når de er hjemme. Vi skal på shopping.
Hva? Nei jeg kan virkelig ikke ta imot
Dette er ikke et spørsmål, sa jeg, med en ro jeg aldri har eid før. Det er bare rett og rimelig. Dette skulle barna fått for lenge siden.
Vi dro til nærmeste kjøpesenter. Jeg kjøpte klær, sko, jakker og skolesaker til jentene. Ansiktene deres lyste da de prøvde klærne smil som både knuste og lappet hjertet mitt sammen på en gang. Jeg kjøpte også det nødvendigste til moren deres varm jakke, hårkur, såpe og små ting som gir litt verdighet på en regnværsdag.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, hvisket hun med tårer, tusen takk.
Ikke takk meg. Dette er bare starten.
Da jeg kom hjem senere, satt han i sofaen og så på Tippeligaen. Like avslappet som om han ikke hadde tre døtre som spiste knekkebrød til middag.
Hvor har du vært? spurte han, uten å slippe skjermen.
Jeg har vært og møtt døtrene dine. De du sier du støtter.
Han ble hvit i ansiktet, og plutselig var ikke fotballkampen så spennende lenger.
Jeg kan forklare
Nei. Jeg vil ikke ha forklaringer, avbrøt jeg. Det eneste jeg vil, er at du pakker sakene dine. Nå med en gang.
Hva? Dette er jo hjemmet mitt!
Nei. Det er huset MITT. Står i MITT navn. Kjøpt med MINE penger fra arven etter mormor. Nå skal du ut.
Vær så snill, la oss snakke om det
Jeg sa hva jeg skulle. Hvis du ikke pakker selv, gjør jeg det for deg.
Jeg marsjerte opp på soverommet, dro frem koffertene hans og begynte å slenge klærne oppi. Han fulgte etter meg som en skremt katt og tryglet, men jeg var urokkelig. Da jeg var ferdig, satte jeg koffertene på fortauet foran huset. Jeg skalv så mye at jeg nesten mistet balansen.
I morgen ringer jeg advokat, sa jeg fra døren. Og jeg skal sørge for at du betaler alt du skylder hvis jeg så må legge ut for hver eneste krone, og trekke deg på lønn til verdens ende.
Han sto der, midt blant sine gamle T-skjorter og bøker, liten og hjelpesløs.
Jeg lukket døra. Lente meg mot den, så hele kroppen skalv. Det var både det vanskeligste og letteste valget i mitt liv.
Gjorde jeg rett i å hive ham ut på flekken, eller burde jeg latt ham forklare seg?
