«Skal du ta med kofferten nå?» spurte jeg, mens jeg så på den gamle sofaen i gangen.
«Ta den!», ropte hun.
«Hva mener du?» undret den unge kvinnen som nettopp hadde gjort seg klar for en lang opphold. «Alt går så fort»
«Bare sånn Skal du ta med kofferten nå?» foreslo jeg igjen.
«Hva er med en koffert? Ta deres egne!» tenkte Nora, mens hun snublet på dørmatten i entréen og gikk ut. Alt hadde gått greit, men en liten bitterhet satt igjen.
Senere på kvelden brøt det ut en skandale i huset.
«Vi får barn! Vi får barn!» erklærte Nora med en høytidelig stemme og så på meg, Leif Jørgen, i håp om en reaksjon. «Er du ikke glad, kjære?»
Nora Steinsvik kom til vår fagskole på andreåret. Sammen med Vegar Rødberg, som hadde flyttet fra en annen by, fikk de begge studieplass. Vegar sin far, en veteran fra Forsvaret, ble overført til en annen base, og familien måtte flytte. Nora, som hadde et forhold til Vegar, fulgte ham; hun ble en ekte kampvenn.
Vegar derimot, forsvant like lett. Da Nora oppdaget at hun snart skulle bli mor, forsvant kjæresten som en sky: han trakk seg helt fra kartet, forlot foreldrene sine ingen visste hvor han hadde dratt. Han tok med seg dokumentene fra hans siste semester på medisinfagskolen og var utilgjengelig på telefon.
I samme periode fikk Nora øye på den kjekke anatomilæreren, Leif Jørgen. Nora var en skarp jente med krøllete hår, og hun visste at hun ikke kunne gå tilbake til foreldrenes hjem med en graviditet det ville bare bringe mer uro.
For foreldrene hennes var barnet den eneste håpet, og de ville ikke ha noen ekstra byrde i en allerede travel husholdning. Så de så på meg, den tretti år gamle, som en potensiell far. Det var ingen hemmelighet at familien til Lars, min mann, ikke hadde noen barn fra før.
Jeg begynte et forhold med den gifte Leif. Jeg la merke til at han ikke var særlig opptatt av prevensjon, så jeg antok at han ønsket å bli far.
«Vel, Lars jeg skal oppfylle din drøm! Du skal bli en lykkelig far,» tenkte jeg, mens jeg gikk i gang med planene.
Etter halvannen måned kunne jeg fortelle Leif den gledelige nyheten: barnet kom til å bli født etter syv måneder. Jeg skulle later meg tro at alt gikk som planlagt.
Første steg var en enkel middag i en hyggelig leilighet jeg leide av en enslig bestemor, fru Astrid, for en symbolsk sum. Fru Astrid var en livlig eldre dame som ikke hadde noe imot at jeg kom på besøk med kjærester, så lenge hun fikk betalt for strøm og noen søte kaker av og til. Livet som pensjonist er ikke lett, og hun trengte litt ekstra inntekt.
Da Leif tok en glass vin, og jeg tok en liten slurk, overrakte jeg ham en positiv graviditetstest som om det var fra en TV-serie, og sa: «Du får barn! Vi får barn! Er du ikke glad, kjære?»
Han reagerte ikke som jeg hadde forventet: han tok meg ikke i armene, han spurte ikke om å gifte seg med meg. Etter et kort øyeblikk av stillhet sa han:
«Jeg er ikke klar!»
«Klar til hva?», spurte jeg overrasket. For meg var han alltid klar som en pioner.
«Til barnet», svarte han.
«Så du var klar til å få barn, men nå trekker du deg?», svarte jeg med et svakt smil. Han ignorerte meg og gikk ut.
«For en elendig lærer!», ropte jeg etter ham, med den uformelle tonen som mine foreldre hadde brukt hjemme.
Det var ikke fordi han var en ond mann; han var bare infertil. Så barnet kunne ikke være hans. Dessuten husket han at jeg tidligere hadde vært sammen med den forsvunne Vegar Rødberg. Puslespillet falt på plass.
Leif var blitt infertil etter en barndomsinfeksjon kusma eller kusma. Dette hadde gjort spermen hans både sjelden og lite bevegelig. Når du trenger en single, sterk spermie, er det nok én, men når du trenger flere, får du ingen.
Vi holdt dette hemmelig for alle, og forega som om vi jobbet hardt med å løse problemet. En dag tenkte vi kanskje å adoptere fra et barnehjem men for nå levde vi vårt eget liv, og det var fint.
Ingen i familien visste om Leifs infertilitet, ikke engang hans far, som allerede var syk med kreft og ble skånet for mer bekymring. De håpet på en barnebarn som snart skulle komme. Da sykdommen ble verre, bestemte Leif og jeg at faren skulle få sin siste glede før han gikk bort.
Alt gikk bra i vårt ekteskap: Leif elsket fru Siv, og hun elsket ham og stolte fullt på ham. En liten affære fra min side styrket bare båndet vårt, for sann kjærlighet holder sammen.
Etter at jeg fortalte Leif om min graviditet, avtok hans interesse for meg betydelig. Jeg spurte meg selv: «Hva skal vi gjøre nå?»
Leif begynte å ignorere studentinnen Ingrid Steinsvik, som til slutt bestemte seg for å banke på døren hans, selv om han ikke var hjemme. Hun ville fortelle sannheten til hans kone: at hun hadde blitt gravid av ham.
Siv, som var en rolig og fornuftig kvinne, svarte på min uventede anmodning om å ta med kofferten:
«Ta den!»
«Hva mener du?» spurte jeg, overrasket over hennes raske svar.
«Bare sånn Skal du ta med kofferten nå?» foreslo hun igjen.
«Hva med en koffert? Ta deres egne!» tenkte jeg, mens jeg snublet på dørmatten og gikk ut. Alt hadde gått greit, men en svak bitterhet satt igjen.
Om kvelden brøt det ut en ny skandale i huset.
«Hvem tror du, Siv?», spurte Leif oppriktig irritert. «Det er ingen plass for prøver på deg! Vet du ikke at jeg er en ordentlig familiemann?»
Ja, Leif var virkelig en ordentlig familiemann, uten noen skjulte affærer. Eller kanskje han bare var usett?
Siv stolte fullt på sin mann og trodde på ham igjen. Ingen kom med kofferter, og ingen besøk kom.
Studentinnen Steinsvik, uten å vente på sin kjære, dro ikke til avdelingskontoret for å anklage learen for trakassering. Hun forsto at tiden for «lokalpolitikk» var over.
«Vi vil gå en annen vei», sa den berømte lederen Ilya tidligere. Så Nora benyttet seg av hans ord.
Hun kontaktet Yuri Sergeev, en potensiell svigerfar, Leifs far, via internett. Farens helsetilstand var dårlig på grunn av medikamenter, og han ble glad da han møtte den gravide Nora med sin store hjerte. «Endelig skal jeg få barnebarn!» ropte han.
Uten å nøle tilbød han henne en økonomisk støtte på tretti tusen kroner i måneden. «La ham bestemme i sitt eget tempo», tenkte han, og lovet å hjelpe så lenge han kunne.
Dessuten likte faren til Siv, Yuri, henne så godt at han ikke ville skape problemer for henne. Han holdt alt skjult så lenge som mulig.
Nora, fylt av stolthet, fortsatte studiene, selv om hun kunne ha blitt hjemme i fødselstiden. Men hun tenkte: hvorfor slite når jeg får en fast inntekt hver måned? For henne var dette en livsendrende sum.
Gravide ble hun i god form, nesten uten kvalme. Hun handlet i butikkene og kjøpte rosa småting til den lille jenta, for ultralyden viste at det skulle bli en jente.
Hun besøkte ofte bestefar Yuri, som gledet seg over å få en barnebarn og ga henne frukt han selv ikke hadde råd til å kjøpe.
Da fødselen nærmet seg, kom han for å hente henne fra sykehuset, sammen med en aldershjelper som hadde blitt for sliten til å gå selv.
«Selvfølgelig skal jeg ikke forlate deg», tenkte Nora mens hun tygget på kirsebær. «Og den irriterende Lars vil bare gråte!»
Yuri døde da datteren var et halvt år gammel: sykdommen tok ham, som så ofte skjer. Nora deltok på begravelsen, og en gammel nabo lovte å passe på barnet.
Hvorfor gjorde Nora dette? Ingen visste, men kanskje hun tenkte at testamentet ville nevne «barnebarnet» til Yuri, siden han hadde lovet det. Men så viste det seg at Yuri aldri skrev et testament.
Familien ble overrasket over Norras tilstedeværelse på begravelsen, men de inviterte henne ikke. En omsorgsperson som hadde vært med på begravelsen, avslørte sannheten som Yuri hadde holdt skjult i all sin tid.
Da Nora prøvde å hoppe på bussen til begravelsesmiddagen, ble døren lukket av sjåføren på forespørsel fra ektefellene. Bussen rykket i gang, og hun løp etter den, men klarte ikke å nå den.
Hun hadde spart noe av de tretti tusen kronene: en liten sum, plus den ekstra foreldrebetalingen og stønad som alenemor.
Hun fikk seg en jobb på et medisinsk senter, der hun tok imot telefoner utdannelsen hennes var god nok for det. Den syv måneder gamle datteren hennes ble plassert i barnehage.
Et år senere ble Siv gravid igjen! Leifs sædceller hadde endelig blitt aktive igjen. Solen skinner, og folk blir galne av fertilitet!
De fikk en vakker gutt, og gleden var enorm. Alt var som før, bare at av og til tenkte Siv på den dagen da Nora kom med en påstått graviditet fra hennes mann. Kanskje Nora ikke hadde løyet likevel?
Kvinnen kastet bort de dumme tankene: «Hva gjør det?» Leif viste seg å være en fantastisk far: omsorgsfull, kjærlig og myk akkurat som han alltid hadde vært.
Resten av historien er uten videre å fortelle.
