Hvem skulle egentlig trenge deg? Tannløs, barnløs og uten stamtavle, Klara.
Hvem skulle gidde deg? ropte Pål. Så spyttet han på bakken og gikk sin vei.
Hun kastet seg til vinduet og så ham forsvinne, mannen hun hadde delt femten år med. Hun trodde de var sjelsfrender. Men til slutt sa han sannheten: det var bare behagelig.
Erfaringer med familiefotografering
Klara har leilighet midt i Oslo, hun lager fantastisk mat og er en skikkelig husmor, alltid klar til å gjøre alt for ham.
Klara tenkte hun burde åpne vinduet og rope til ham, trygle ham om ikke å gå fra henne.
Hun var til og med villig til å trygle så ydmykt la ham bo der, selv om han var borteborte flere dager i strekk, mens han tilbrakte dem hos «hun andre»…
Det var bedre enn å være alene og forlatt som 45-åring. Hun var i ferd med å åpne vinduet. Men synet hennes falt på et portrett av faren. Han stod i uniform, løftet haken og så stolt mot kameraet.
Plutselig ombestemte hun seg. Skam over sin egen svakhet.
Hun så igjen ut og så den sympatiske og elegante mannen sette seg inn i en flott bil med koffertene sine.
Hun gikk ut på kjøkkenet, forbi gangen. Der sto en stor gammel kommode som hun hadde arvet etter bestemor.
Speilet viste en kraftig, sliten kvinne med grått hår og matte øyne.
Klara visste hun ikke var vakker. Helsen begynte å svikte, tennene råtnet. Hun hadde ikke råd til å fikse dem, for ektemannen krevde ny bil. Og på jobben skulle han alltid se dyr og fin ut.
Hva holder du egentlig på med? Din Pål kler seg som filmstjerne, og du går rundt i slitt genser, steinalder-skjørt og et par slitte bluser. Nedtrådde sko og gamle tøfler. Pelskragen på kåpen din ville ikke engang min bestemor brukt. Og så må du servere middag som på restaurant. Biff skal han ha, dampede kjøttkaker, fylt pannekaker, kjøttretter Skal du virkelig la ham tråkke på deg sånn? sa kollega og venninne Lise.
Klara hørte, men fulgte sitt eget hjerte. Så sa ektemannen at han gikk. Til en 27 år gammel, med fire barn.
Hun er ung, sukket Klara.
Men Lise gravde litt i sosiale medier. Spurte naboer. Fant ut:
Du er av god familie, og han kaller deg «uten stamtavle»! Hun der er helt på bunnen. Har aldri jobbet, barna har ulike fedre. Hun drakk seg nesten i hjel på åttende måned. Moren like så. Så ikke snakk om ungdom. Menn liker visst sånt, de påstår familien bygges på det. Jeg fatter ikke din Pål. Hold ut, Klara!
Klara holdt ut. Hun hadde arvet fin og stor leilighet i sentrum.
Faren hadde vært klok og ordnet alt juridisk, så Pål aldri kunne kreve kvadratmeterne hennes. Klara bestemte seg for å leie ut et rom. Litt ekstra penger trengtes.
I området var noen byggeprosjekter, og inn flyttet en hyggelig ingeniør med skjegg. Han het Vilhelm Severinsen. Han betraktet Klara nøye og sa plutselig:
La meg betale forskudd! Gå og fikse tennene dine! Så flott dame, og så lider du!
Klara rødmet. Hun var nok ikke vakker. Men tenner ville ha vært fint.
Han ga henne ekstra penger «Betal tilbake senere hvis du vil». Senere kom Vilhelms bror på besøk. Klara ble målløs.
Kanari-gul dressjakke, lilla bukser og spektakulær frisyre. Han het Krister, var stylist.
Han besøkte broren, og tok Klara «under vingen». Når hun serverte gjester hjemmebakte kaker, tilbød Krister å gi henne ny stil.
Og han gjorde det! Tinede lokker, sminken fremhevet fine ansiktstrekk. Tennene i orden. Hun gikk til jobben nå, og de ekstra kiloene forsvant. Hun begynte til og med å jogge i Frognerparken om morgenen.
Så var hun blitt en mild kvinne, med mykt smil og smilehull på kinnene. Som en sommerfugl ut av kokongen.
En dag ringte det på. En av leieboerne gikk for å åpne, og ropte:
Klara, det er til deg!
På trappen stod eksmannen. Hun måtte kikke flere ganger før hun kjente ham igjen. Pål hadde eldet på ett år, så blek og fortapt. Glansen var borte. Ved siden av ham sto koffertene.
Hva vil du? spurte Klara.
Hun husket hvordan hun prøvde å ringe ham i starten, men han nektet å snakke. Til slutt blokkerte han henne helt.
Men nå sto han der.
Du har blitt så…! sa Pål rørt.
Klara brydde seg ikke om komplimenter. For hun husket de søvnløse nettene, selvmordstankene, de endeløse tårene og panikken.
Åh, Klara. Jeg har lidd så mye Hun mjølket bare penger fra meg. Ungene virket ok først, men så Uoppdragne, skrek hele tiden. Hun ville ikke oppdra dem, satt bare på mobilen og lagde aldri mat. Kjøpte bare ferdigmat. En gang lagde hun instant-nudler. Til meg! Kan du tenke deg? Hun vasket alle skjortene sammen de ble misfargede. Jeg har ikke kjøpt én ting til meg selv på dette året. Alt gikk til dem. Følte meg som på galehus. Klara det var så godt med deg. Jeg tenker alltid på deg. Kan vi starte på nytt? ba han tryglende.
Men ordene hans runget i ørene hennes:
Hvem skulle trenge deg? Tannløs, barnløs, uten stamtavle, Klara.
Hun så på eksmannen. Da åpnet døren seg, og Vilhelm Severinsen stakk hodet ut, bekymret:
Klarus! Trenger du hjelp? Hvem er denne mannen?
Pål reiste seg og utbrøt:
Hvem er du egentlig?
Dette er min mann, Vilhelm. Ikke kom hit igjen! sa Klara, og lukket døren rett foran ansiktet til Pål, som stod med åpen munn.
Hun ba leieboeren om unnskyldning. At hun kalte ham «min mann». Han sukket og sa stille:
Kanskje tiden er inne for å snakke ut. Klara, jeg elsker deg! Hvordan kunne noen miste en så fantastisk kvinne? Gift deg med meg, vil du?
Han var enkemann. Og Klara giftet seg med ham, etter to måneder. Mannen kjøpte roser til henne hver uke. De kjøpte sommerhus sammen.
Hun ser ikke, men av og til følger eksmannen etter dem rundt hjørnet, skjuler seg og banner mot seg selv for at han lot seg friste og byttet bort en god person med en tom illusjon.
Han ble til slutt stående alene, med ingenting.
Klara og Vilhelm går hånd i hånd gjennom gatene. Lykkelige, forelsket. Og hun venter barn.
Min viktigste lærdom etter alt dette er at selv i stunder du tror du ikke har verdi, kan livet snu og selvrespekt er langt viktigere enn kjærlighet som kun handler om vanens letthet.




