Jeg husker den gangen da far, Bjørn Hansen, kom hjem fra en forretningsreise med et tankefullt blikk og en fjern holdning.
Har du blitt forelsket? spøkte kona, Marit, ved middagsbordet da han ved et uhell saltet maten to ganger. Vitsen falt på plass, for far la fra seg den ufullstendige tallerkenen og gikk rett inn på rommet.
En morgen spurte Marit sønnen sin, Sondre, hvorfor den eldre broren, Kåre, aldri kom på besøk til dem. Vi har jo bryllup snart! sa hun. Kåre forble stille.
Den travle arbeidende kvinnen, som nylig hadde fått en ny kollega, kom plutselig på at hun ikke hadde sett brudepiken på en stund.
Den unge bruden, Tuva, hadde gjort et umiddelbart inntrykk på Marit, men det var naturlig nok en viss skepsis. Storebror hadde nemlig giftet seg med en modell med plastikkopererte lepper, lange falske vipper og klor som kunne ha skjært gjennom alt. Hun tilbrakte dagene med å blogge, og resten av tiden holdt hun oppsyn med sin kunstige skjønnhet.
Foreldrene ble sjokkerte, men Kåre var allerede en voksen mann som hadde en viss innflytelse på jobben, og han hadde også kjøpt sin egen leilighet.
La ham ta med den han vil, sa Marit. Han får jo leve med det, og jeg kan nok takle den minimale kontakten.
Det var likevel merkelig at den 26 år gamle Kåre, som alltid hadde vært både klok og oppfinnsom, hadde valgt akkurat denne typen kvinne. Hvorfor han stoppet opp ved dette valget, forble et gåtefullt mysterium.
Da Kåre kom på besøk, fortalte han at han og hans eks hadde gått fra hverandre etter bare seks måneder.
Hva skjedde? spurte Marit, mens far forble stille. Passet dere ikke sammen? Likte hun ikke suppen eller de hjemmelagde boller?
Hvilken suppe, mamma! protesterte Kåre. Har du sett neglene hennes?
Jeg har sett dem, men du?
Ja, jeg har sett dem! svarte han motvillig.
Så hva er klagen? Trodde du de skulle forsvinne like etter bryllupet? Eller at hun skulle bake med de klørne?
Kåre hadde egentlig ikke tenkt så mye på det; han likte å tro at alt ville falle på plass av seg selv, som i de gamle historiene om Balsamino hvor ting ordnet seg uten at man måtte gjøre noe.
Han forestilte seg at kjøleskapet ville fylles av ferdigmat, at skjorten ville henge i garderoben klar til neste morgen, og at toalettet ville rense seg selv alt slik det hadde gått i deres hus før han flyttet inn i sin egen leilighet.
Men selv toalettet nekter å rense seg av seg selv, og drømmene hans om et problemfritt liv før bryllupet kollapset. Selv om bryllupsreisen gikk bra, og neglene ikke var i veien, begynte problemene å melde seg.
Ingen kunne holde et strykejern med sånne “klør”. Ingen hadde planlagt å lage mat eller rydde det var ikke mor og fars oppgave å oppdra en datter til å gjøre alt.
Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? tenkte Kåre. Du kan sy skjorten selv! Eller lag suppen selv, eller bestill den! Jeg er en skjønnhet, det er min oppgave!
Dette var logikken som mange moderne jenter fulgte, og til slutt ble den populære bloggende skjønnheten tvunget tilbake til foreldrene sine etter at de hadde brukt så mye på et bryllup som aldri kom.
Da den yngste broren presenterte Tuva, falt hun i god jord hos alle. Hun var både smart og vakker, jobbet som leder i et oljeselskap, brukte minimalt med sminke, og hadde ekte vipper og neglvoks. Hun var et unntak fra de vanlige reglene.
Foreldrene ga sin velsignelse: Gift deg, så skal vi gjerne la dere bo hos oss til dere får egen leilighet, svarte Marit og Bjørn. Tuva ble ofte invitert til overnatting, og hun brakte med seg en nyfødt varme, bekymringsløshet og koselighet inn i hjemmet.
Selv far, som vanligvis holdt seg unna samtaler, deltok nå i de kveldspratene etter middagen når Tuva ble værende til morgenen.
Sondre var stolt: Jeg har gått foran broren min! Nå vil foreldrene ikke lenger bruke Kåre som eksempel: Følg Kåres fotspor!
Hvor er Kåres kone nå? spurte alle. Men med Tuva ville alt være annerledes, for hun var virkeligen kvinne med lys sinn og naturlig skjønnhet, noe som i dag er sjeldent. Hun brydde seg ikke om husarbeid, men laget likevel deilige boller og småkaker som far, Bjørn, elsket.
Sondre hadde gjort et godt inntrykk, og hans valg ble godkjent av foreldrene. Han foretok en offisiell forlovelse, og datoen for vielsen ble satt.
Deretter ba Tuva om å utsette bryllupet med én måned i stedet for to, fordi hun trengte mer tid til forberedelser. Det var ikke noe galt med dette; hvem vet hvilke hemmeligheter en ung kvinne kan ha?
Sondre, som hadde ønsket bryllupet så snart som mulig, ble litt såret og forvirret. Han hadde alltid trodd at bruden skulle drømme om en rask vielse, akkurat som alle andre unge kvinner.
Det viste seg at Tuvas foreldre hadde omkommet i en bilulykke året før, så all planlegging lå nå på brudgommens familie. De skulle kjøpe kjole og ringer på én dag, og resten skulle ordnes uten hennes innblanding.
Sondre prøvde å overtale henne, men hun holdt fast på sin beslutning. De kranglet ikke, men ting ble ikke helt som planlagt, og et lite dilemma ble igjen.
Sondre fortalte dette til foreldrene. Mor tenkte, mens far plutselig stod på brudens side og ga en kort tale:
Hva har skjedd egentlig? Kanskje du ikke kjenner alt om henne. En måned tidligere eller senere, gjør det ingen forskjell. Dere ser jo hverandre jevnlig!
Fars støtte var overraskende; han pleide å holde seg unna familiære konflikter og sa: La meg være, jeg har allerede ordnet mine egne saker.
Det ga mening, og Sondre roet seg.
Tiden gikk, kveldene kom, og Tuva ble syk med en høy feber og en kraftig virusinfeksjon. Hun skrev:
Jeg kommer ikke, Sondre, jeg vil ikke smitte dere!
Sondre tilbrakte alle kvelder hjemme, snakket lenge med mor om sin kjære Tuva og det kommende bryllupet, mens far, Bjørn, var på en ny forretningsreise.
Etter sykdommen utviklet hun også lungebetennelse, men han var sikker på at det ikke skulle stoppe vielsen.
Da far endelig kom hjem, fikk han lov til å besøke Tuva, men den tidligere lette samtalen var borte. Hun så bleken og sjenert ut; sykdom hadde gjort henne sliten.
Sondre følte igjen en gnist som i kirkeklokker ved vielsen, men Tuva trakk seg unna intim nærhet. Han forlot rommet, og de hadde aldri opplevd en slik avstand før.
Han søkte ikke råd fra foreldrene denne gangen; far trengte ikke flere “mushy” kommentarer, og mor hadde travelt med en annen deadline på jobben.
Bjørn kom tilbake fra reisen med et enda mer dyp tenksomt uttrykk.
Har du blitt forelsket? spøkte Marit igjen da han saltet maten to ganger. Vitsen falt igjen, for far dyttet den halve middagen bort og forsvant inn på rommet.
Et par dager senere kom Kåre på besøk; Tuva hadde allerede startet på jobben sin, men kom ikke til Sondres leilighet, og dette ble merkbar for mor.
Bryllupet var nesten klart; kun én uke igjen. Kåre og broren krøllet seg sammen i et rom og snakket lenge. Det viste seg at Kåre hadde møtt far og Tuva i byen da hun lå med høy feber og han var på reise. De satte seg på en kafé, holdt hender og lo, uten at noen la merke til at Kåre var forelsket.
Dette var historien om en kjærlighet som vokste og sviktet, en slags “love story”.
Marit og Sondre så på hverandre med en blanding av lettelse og sorg; Kåre hadde angret på å ha gjort alt offentlig, og hadde tenkt på det i mange dager. Men likevel måtte de alle finne ut av det.
Ettersom Tuva til slutt giftet seg med far, Bjørn, til tross for den store aldersforskjellen han var allerede en enke ble det tydelig at kjærlighet ikke alltid følger aldersregler.
Kåre vant over den yngre broren, for hans kone hadde ikke brakt ham ulykke med svigersønnens svigermor.
Den vakre jenta viste seg å være en slags “splitt” en slange som alle hadde holdt forsiktig på brystet.
Ingen visste egentlig hva som var best, men som i vitsen om hest og slede: både og, alt var en blanding.
Til slutt endte historien trist, og Sondre og Kåre bestemte seg for å ikke gifte seg. De ble igjen med mor, som nå trengte støtte etter å ha blitt forlatt etter 28 år i ekteskapet.
Marit skulle snart fylle 50 år, men jubileet ble satt på vent, for alle midler hadde gått til sønnens bryllup, som nå var avlyst.
Sønnene overtalte mor til å flytte feiringen av hennes jubileum frem en uke og droppe bryllupsdekorasjonene; det var billigere, og fornuften vant over følelsene.
Gjestene ble informert om at alt fortsatt stod, men temaet var endret gaver kunne fortsatt gis som før.
Gratulerer med dagen, Marit Eefimovna! Ikke vær så bitter over alderen.
Hvem vet hva dette hastige ekteskapet vil føre til? Kanskje det også vil bli en fest i deres gate en dag men da må de bare vente litt.
