«Jeg forlater deg!» sier Synnøve. Det viser seg at hennes forutanelse var riktig hun har tydeligvis aldri kjent Olav så godt.
«Bra, så gå da! Du kan ikke tvinge noen til å elske deg», svarer Olav. «Men det er ikke alt! Liv og jeg tar jentene med oss. De trenger både far og mor!»
Synnøve har blitt kjent med Olav gjennom felles venner, og hun blir straks tiltrukket av den stille, litt forvirrede mannen. De andre mennene hun har møtt, er selvsikre og vet nøyaktig hva livet handler om.
De snakker hele kvelden, og Synnøve er fascinert. Når Lillian, en venninne som har invitert Ingrid til bursdagen sin, hvisker i toalettet: «Pass på ham han har en «trailer»!» spør Synnøve nysgjerrig: «Hva mener du med trailer?»
Lillian svarer: «Han har to barn!» Synnøve blir overrasket; hele kvelden har aldri blitt nevnt noe om barn eller en kone. Det viser seg at den kvinnen han skulle gifte seg med, rømte. Hun etterlot to tvillingjenter som nå blir oppdratt av Olav og moren hans.
«Dette er virkelig en sjelden mann!» tenker Synnøve. Olav forklarer at han kan bli forvirret, for hvem kan ikke bli det av og til?
«Hvorfor har du ikke fortalt meg om jentene?» spør Synnøve. Olav svarer ærlig etter et kort stiltiende øyeblikk: «Folk blir redde. Kanskje du også vil løpe, men jeg vil ikke at du gjør det.»
«Jeg løper ikke», lover Synnøve, og holder sitt løfte. Olav kjører henne hjem, og de avtaler å møtes igjen. Olav liker den søte Ingrid, og også farrollen hans imponerer henne. Hun blir også fascinert av de tre år gamle barna som lever i livet hans uten å forstyrre ham.
«Moren min kastet meg ut da Lillian inviterte meg til bursdag», forklarer Olav. «Hun sier at jeg snart blir helt vill. Det er ikke lett å ha små barn når man er ung.»
Moren hans er forståelig; for ett år siden forlot hans forhenværende forlovede, Liv, to tvillingjenter. Hun og Olav har tatt dem inn, en slags borgerlig heltedåd i våre tider.
Ingrid er 25 år gammel og har allerede opplevd et mislykket ekteskap fra studietiden. Hun og Olav er begge studenter, og etter at de flytter sammen etter registreringen av forholdet, oppdager de at deres livssyn er diametralt motsatte. Mange vil si at de skal skilles, men de lærer at man må kunne gå på kompromiss.
Synnøve lærer seg å tilpasse seg, fordi Olav nekter å endre seg: «Mitt ord er lov!» sier han. Synnøve innrømmer: «Kvinnen frykter mannen sin!» Men Olav viser seg ikke å levere det hun forventer.
Etter endt utdanning får Ingrid en jobb med en gang, men de finner ingen passende stilling for Olav. I den ene jobben passer arbeidstiden ikke, i den andre er sjefen lite kunnskapsrik, og så er det fortsatt andre hindringer. «Det jeg vil ha, finnes ikke her», mumler han.
Den tidligere arbeidsløse Eirik, som tidligere var morsom og livlig, holder seg hjemme og sier: «Vi har nok, kjære!» Ingrid får vite at hennes bestemor har etterlatt henne en leilighet i Oslo fra gamle tider. Hun hadde aldri forestilt seg et familieliv på denne måten.
Eirik gjør ingenting i hjemmet; Ingrid foreslår: «Kanskje du burde ansette rengjøringshjelp, eller bli en slags konge hjemme?» Hun innser at hun har satt seg på feil hest. Eirik drar, og Ingrid er tre år uten noen mann, fornøyd med å ha fått seg en pause.
Snart dukker Olav opp igjen, og han frir til Ingrid. Han introduserer henne for tvillingene, Sofie og Tiril, og sin mor Kari. Ingrid innser at hun vil tilbringe livet med dem; hun er allerede hodestups forelsket.
Hjemmet er i rot, og Ingrid tenker på å ta sitt eget liv ikke med pistol eller bedøvelse, men helt frivillig. «Jeg trodde aldri du var så gal!» roper moren. «Hvorfor løper du rundt og gjør alt dette?»
«Olav er helt normal», protesterer Ingrid svakt. Faren svarer: «Ja, han vil ta seg selv om han må! Forstår du hva som venter ham nå?»
«Hva venter meg?» spør Synnøve. «Hvis jeg hadde født tvillingene, hva ville skjedd? Det samme gjelder her!» sier faren. «Ingen ting av den sorten! Det er én ting med egne barn, og en helt annen med andres!»
Synnøve tenker: «Hvorfor skulle de vokse opp med sånne problemer? Med Olav får vi en normal, komplett familie med kjærlige foreldre. Genetikk er viktig, men også oppvekst!»
På bryllupsdagen er ingen av brudens foreldre tilstede, og brudgommens mor blir hjemme med barnebarnas barnebarn. Seremonien er enkel: de sitter på en kafé med vitner, og alt er i orden.
Etter bryllupet flytter Olav med sin trailer inn i leiligheten i Oslo. Snart blir familien Novik med «tre gutter»: Ingrid får en felles datter med Olav. Foreldrene mykner opp, og barnebarna får endelig kontakt med bestemor. De blir vennlige med hverandre, og alt går fint.
De eldste døttene går i barnehage, og den yngste får hjelp av bestemor. Svigerforeldrene blir også gode venner.
Den første ektemannen til Olav mister foreldreansvaret svigerfamilien blir rasende: «Jeg fanger ham!» roper bestemor Kari. Barnebidrag blir imidlertid aldri krevd; Liv forsvant for godt. Kanskje var det best.
Jentene vet at Synnøve er en adoptivmor, men de husker små glimt fra barndommen om en «annen mamma». Så de skjuler ingenting.
Tiden går, jentene vokser og gjør foreldrene stolte. Ingrid og Olav jobber som et vanlig, normalt par. Den første ekskone dukker opp når jentene blir fjorten år, som om de tolv år aldri har eksistert.
Olav kommer hjem fra butikken med en tom pose og ser Liv igjen. «Hvilken Liv?» spør kona, som allerede har glemt den forsvunne kvinnen. «Min Liv!» svarer Olav. Ordet «min» kutter inn i rommet: «Hvem er hun egentlig nå?»
«Hvor møtte du henne?» spør Ingrid. «I butikken vår», svarer Olav. «Hva gjorde hun? Gikk hun også inn for å handle?»
«Bare sto der», sier Olav nølende. «Bare sto? Ventet hun på noen? Hva skal hun gjøre nå?» tenker Ingrid høyt og sier: «Hva sa hun til deg?»
«Hun sa noe», mumler Olav. «Hvorfor må jeg trekke deg opp som en flue?»
Han har møtt den store kjærligheten igjen Liv, som fortsatt er den samme søte kvinnen han alltid har elsket. Han tenner en liten lommelykt som lyser opp hans ellers tunge tilværelse.
Liv forteller at hun har fått orden på seg. Hun har sluttet å drikke, og hun har allerede funnet en ny, yngre mann. Ingen barn er involvert.
«Skal vi starte på nytt, kjære?» spør Liv og berører forsiktig Olavs hånd. De kaller hverandre med et kjælenavn fra de mest intime øyeblikkene.
Olav svømmer i fremtiden som om årene som gikk aldri har eksistert. «Husker jentene meg?» spør Liv. Jentene husker ham ikke lenger; de har en annen mor Ingrid.
«Jo, selvfølgelig!» lyver Olav: «I kjærlighet er alt lovlig.»
«Da er moren vår fortsatt mor!», sier den vakre kvinnen. «Jeg vet du er gift! Skil deg, ta jentene, og vi lever som før!»
De utveksler telefonnummer: «Ring, jeg venter!». Olav går hjem, men vet ikke hvordan han skal fortelle om alt dette til Ingrid. Han har mistet all forstand og vil ha jentene sine, uansett hva.
Han tar et dypt pust og roper: «Jeg forlater deg!»
Synnøve har forutsett dette: hun kjenner ikke Olav så godt. En kort møte med den ekskvinneren er nok til å endre alt.
Ingrid holder et øyeblikk, samler styrke, og sier: «Hvis du vil gå, så gå! Du kan ikke tvinge meg til noe.»
«Men vi tar jentene med oss!», roper Olav. «Jentene trenger både far og mor!»
«Ja?», svarer Ingrid rolig. «Hvem skal gi dem det?»
«Vi er de biologiske foreldrene, loven er på vår side!», protesterer Olav. «En domstol vil støtte oss!»
«Hva da, hva da!», gjentar Ingrid uten å endre tone. «Glemte du at moren deres har mistet foreldreansvaret?»
«Vi løser alt, også med omsorg! Du må varsle jentene!»
«Nei, du som fant på dette, skal stå for det!»
Søndag er hjemme for alle. Den kjærlig faren gir jentene den store nyheten: «Snart skal vi bo sammen!»
«Vi bor jo allerede sammen!», sier de to små, Anja og Tine, i kor.
«Nei, jeg mener den ekte moren deres!», forklarer faren.
Jentene snur seg mot hverandre, og Anja sier: «Hva mener du, vi forstår ikke. Du snakker om vår mor!», og peker på bleke Synnøve.
«Dere har en annen, biologisk mor!»
«Er det den som rømte for hundre år siden? Den som bestemor Kari alltid har hatet? Snakker du om henne nå?», svarer Anja spottende.
«Hun har virkelig endret seg og innser sine feil!»
«Vi er glade for henne», sier Tine. «La henne vokse videre! Men hva betyr det for oss?»
«Det betyr at vi er en familie!»
Ingrid holder seg tilbake og lar jentene bestemme selv. «Pappa, er du seriøs?», spør Anja. «Skal vi virkelig bo med en fremmed tante?»
«Ikke tal om moren din så!», roper faren plutselig: «Vi vil saksøke deg og Liv!»
Han drar, tydelig på vei til sin elskede han har ingen andre steder å gå. Senere leverer han sin skilsmisse.
Olav holder også trusselen og leverer en rettssak om å få jentene tilbake. Retten tar Ingrid og tvillingene på sin side; etter ti år blir barnas interesser prioritert. Jentene er allerede fjorten, og deres ønsker står i motsetning til farens.
Ingen vil gi barna til en mor uten foreldreansvar. Synnøve har forberedt alt, og har adoptert jentene for lenge siden.
Liv og jentene møtes første gang i retten etter mange år. Den kjærlige moren som kjemper for familien, nekter å omfavne dem.
«Dette er urett, vi kan ikke la det skje!» skriker Olav.
«Lykke til, pappa!», ønsker Tine, og de tre drar på kafé for å feire seieren med mor, men uten den fremmede tanten.
