Jeg skal gifte meg, men aldri med denne kjekkasen. Ja, han er en fantastisk fyr på alle måter. Men han er ikke min. «Nok en gang kom mamma hjem med samboeren og enda en annen mann. Allerede litt påseilet, – Irina satte seg bortgjemt bak nattbordet i hjørnet. – Og ingen steder å gjemme seg, nå har snøen kommet. Jeg er lei av alt. Til sommeren fullfører jeg niende klasse og reiser til byen. Skal søke på lærerskole og bli lærer. Selv om det bare er ti kilometer til byen, skal jeg bo på internat». Mamma og gjestene satte seg på kjøkkenet. Det klirret i glasset, lukten av pølse bredte seg. Jenta svelget ufrivillig. – Vent, du! – hørte hun moren rope. – Hvorfor er du så sky? – Vi er jo to… – Ikke første gang med to, – lo Mikhail, mammas samboer. Det klirret – noe falt i gulvet. Skraping, snøfting. Irina krøp enda lengre inn i hjørnet. Støyen stilnet brått. – Hør, Mykyta, hun sover, – lød samboerens stemme. – Sa jo selv, bra jente, men det er noe med henne… – Men hun har da en datter… – Hva for datter? – Irka, hun er stor nå. Hun har sikkert gjemt seg på rommet. – Hent henne hit, – sa Mykyta med begeistring. – Irka, hvor er du? – Samboeren kom inn på rommet, ga Irina et ubehagelig smil. – Kom, sitt med oss! – Jeg har det fint her. – Ikke vær så genert! – Mikhail prøvde å klemme jenta. Irina grep vasen på nattbordet og smelte den i hodet på samboeren. Glass knustes. Irina rev seg løs og løp ut av rommet. – Ta henne! – ropte Mikhail. Men jenta var allerede ved utgangsdøren. Hun hadde ikke tid til å ta på sko. Sånn, i sokker, gamle shorts og t-skjorte, for hun ut på gaten. Mennene løp etter. Gata i bygda var øde. Hvor skulle hun i snøen på kvelden? Bak lød ropene. I det store huset hun løp forbi, lød bjeffing. Så ropte noen på hunden. Irina løp til porten og banket. En mann rundt førti åpnet. – Hjelp meg! – tryglet Irina med blikket. – Kom inn! – Mannen tok henne i hånden og stengte døra. – Oleg, hvem er det? – En kvinne kom ut på trappa. – Her, – Oleg nikket mot jenta. – Det er noen menn som jager henne. – Kom deg inn i huset! – Kona grep Irina i hånden. – Du får fortelle alt inne. – Irka, kom ut på en ordentlig måte! – ropte Mikhail ute. – Oleg, bland deg ikke inn! – skrek kona. – Kom inn! Fra gata hørtes rop og hundebjeff. – Vi må ringe politiet, – kona tok frem telefonen. – Polina, det trengs ikke. Jeg ordner dette selv. De er lokale. – Hvordan skal du ordne opp? – På en fredelig måte. Ro ned jenta! Husverten tok en pose, gikk til kjøleskapet, la ned en flaske og litt pølse. I tunet klappet han hunden og gikk ut. Mikhail kom løpende: – Gi fra deg Irka! – Her, ta denne og gå! – Hva er dette? – Mikhail åpnet posen, smilte fornøyd og nikket til kompisen. – Kom igjen, Mykyta! *** – Ja! Jeg heter Polina Sergejevna, – Kona satte på tevann. – Sett deg! Fortell hvem du er og hva som har skjedd. – Jeg heter Irina, – stammet jenta, skjelvende. – Bor i denne gata, helt på enden. – Er du Kiras datter? – Ja. – Vi har bodd her kort, men hørt om din mor. Jenta bøyde hodet og gråt. – Nå, gråt ikke! Polina ga henne et lett morstryk over brystet. Det var nytt for Irina. Hun klemte kvinnen og gråt enda mer. – Nå, nå! Det ordner seg! Snart skal vi ha te. Husverten kom inn: – Nå. Fikk dem ut. – Men hva skal vi gjøre med denne vakre jenta? – smilte Polina, nikket mot Irina. – Det får vi snakke om i morgen! Nå drikker vi te og gir henne et varmt bad. – Vil du ha mat? – Polina satte frem te, smilte. – Jeg ser at du vil ha. På bordet kom brødskiver og kakerester. – Spis! – smilte også husverten, da jenta stirret på maten. De spurte ikke mer. Prøvde ikke å plage henne med spørsmål, så at hun var sjenert. Etter kveldsmat fulgte Polina henne inn på badet: – Vask deg, ta på denne morgenkåpen! *** Irina ønsket bare én ting – å ikke bli kastet ut i natt. Så deilig å ligge i varmt vann, mens det er kaldt ute. Men hun måtte ut, vertene ventet. Kom ut. Mann og kone satt på sofaen. Irina smilte forsiktig: – Takk! – Hør nå, Irina, – sa Polina. – Ingen leter særlig etter deg, og hjem vil du ikke. Irina bøyde hodet lavt. – I morgen må vi reise tidlig… – Jeg skjønner, – Irina bøyde hodet enda lavere. – Du blir alene her. Ikke slipp inn noen! Hunden vår Jack slipper ingen inn på tunet. Er det klart? – Ja! – ropte Irina, ukontrollert. – Kan du lage borsj til vi kommer hjem? – smilte Oleg lurt. – Kan du? – Ja, jeg kan! – svarte Irina fort. – Jeg kan lage mat. Og rydde huset. – Hvis du orker, gjør rent nede, – sa Polina. *** Irina våknet sammen med vertene. Lå stille i frykt for å bli jaget ut. Ute i tunet brummet en bil. Snart ble det stille. Gikk opp, vasket seg. På kjøkkenet ventet te, brød, pølse, ost. På benken grisekoteletter. Spiste frokost, ryddet, tørket, vasket gulv. Så så hun en støvsuger i gangen. Startet den og begynte å støvsuge. Så, plutselig… – Hva er dette? – en stemme bak ryggen. Hun snudde seg brått. En høy og kjekk gutt, ca 18 år, med nysgjerrige brune øyne. – Jeg gjør rent, – mumlet Irina. – Og du er? – Jaha…, – Gutten ristet på hodet og fisket opp mobilen: – Mamma, jeg er hjemme. Hvem er dette? – Sønn, la jenta bo her litt. – Det er greit. Han la mobilen bort, så nøye på Irina fra topp til tå og gikk til kjøkkenet. – Skal jeg lage te? – spurte Irina. – Ordner selv. *** Irina ryddet bort støvsugeren, tørket støv, lyttet til alt fra kjøkkenet. Gutten spiste frokost, gikk på badet. Kom ut nydusjet og luktet aftershave. – Hei, vert, gi meg en flaske til! – ropte noen fra gata. – Hva nå? – Gutten gikk til vinduet. – Ikke åpne for dem! – ropte Irina skremt. Han så nysgjerrig på henne, smilte merkelig og gikk mot døra. Irina løp til vinduet. Ved gjerdet sto mammas samboer og kompisen hans og ropte. Irina ble redd. Gutten kom ut. De løp mot ham. Plutselig… falt de begge rett i snøen. Gutten sa noe, de reiste seg og gikk mot mammaens hus med bøyde hoder. *** Gutten kom inn. Så på den frosne Irina. Gikk bort: – Er du redd? Hun stirret på brystet hans og begynte å gråte. – Hva heter du? – spurte han. – Irina. – Jeg heter Ruslan. Ikke gråt. De kommer ikke mer. *** Ruslan gikk opp på sitt rom og kom ikke ut før kvelden. Irina lagde borsj. Satt ved kjøkkenbordet og tenkte. Selvfølgelig ville hun helst bo her med disse gode menneskene, men hun forsto at hun hadde trådt over grenser. Vertene kom hjem. Polina nikket overrasket over all orden. Oleg roste borsjen. – Jeg tror jeg må gå hjem, – sa Irina trist. – Takk for alt! – Irina, bli hos oss noen dager til! – Tusen takk, Polina Sergejevna! Jeg går hjem, – gjentok Irina. Gikk mot døra, sank sammen. Siden i går har hun gått rundt i morgenkåpe og andre sine tøfler. – Kom! – Vertinnen tok henne med til stua. Åpnet skap, lette lenge. Fant en bukse, genser, varm jakke. – Ta på! Vi har jo nesten samme størrelse. – Nei, ikke… – Du kan ikke gå hjem naken. Ta på! Jeg blir ikke fattig. Hun tok på. Gløttet i speilet. Slikt fine klær hadde hun aldri hatt. I gangen fikk hun lue og vinterstøvler av vertinnen. – Irina, bruk dem med glede! – Tusen takk, Polina Sergejevna! *** Livet gikk tilbake til det gamle. Eller nesten. Mamma fikk jobb på gården. Samboeren og vennen forsvant. Våren kom. Den dagen satt Irina med lekser hjemme. Noen banket på porten. Irina kikket ut – Ruslan sto der. Han nikket til henne, ut, kom! Hun for ut. – Hei! – smilte Ruslan. – Hei! – Mamma lurte på noe. *** Snart var hun igjen i huset hvor hun hadde hatt en så god dag. – Hei, Irina! – Vertinnen tok imot og klemte henne. – Hei, Polina Sergejevna! – Kom inn! Vi tar oss en kopp te! Polina satte frem te, satte seg ved bordet. – Jeg har et oppdrag. Vi reiser til Tyrkia en måned, – hun smilte drømmende. – Sønnen er sjelden hjemme. Vil du passe huset? Jack må få mat, og katten også. Blomster må vannes. Jeg har mange blomster. – Selvfølgelig, Polina Sergejevna! – Så bra, – hun tok frem penger. – Her er tjue tusen. – Hvorfor det? – Ta imot! Vi har råd. Kom, skal vise og forklare alt! Irina prøvde å huske alle stedene med blomsterpotter, hvor kattematen og hundekjøttet var. Polina ropte: – Ruslan! – Sønnen kom ut av rommet sitt. – Vis Irina Jack! – Kom! – Gutten la hånden lett på Irinas skulder. De gikk ut, slapp Jack løs og gikk tur. På veien fortalte Ruslan om studiene, karate, og familiens firma. Men Irina tenkte på noe helt annet. Hun forsto at avstanden mellom henne og Ruslan var like stor som mellom hennes mor og hans foreldre. Ja, de er snille folk, men dette er ikke et eventyr – dette er livet. «Om to måneder tar jeg eksamen på lærerskolen. Skal klare det. Skal jobbe, stå på, bli et ordentlig menneske. Jeg skal gifte meg, men aldri med denne kjekkasen. Ja, han er en fantastisk fyr på alle måter. Men han er ikke min! Jeg er så takknemlig til Polina Sergejevna for klærne og de tjue tusen. Nå klarer jeg første tiden i byen». Med en slags indre følelse skjønte jenta at akkurat nå var barndommen slutt. Det voksne livet – like hardt, hvor alt avhenger av henne – starter nå. De kom til huset. Irina klappet Jack, smilte til Ruslan og gikk hjemover. I morgen begynner jobben i dette huset. Bare jobben – og ikke noe mer!

Jeg gifter meg, men ikke med den kjekkasen. Ja visst, han er en fin fyr på alle måter. Bare ikke min.

Enda en gang kom mor hjem med samboeren sin, og en annen mann, og de var allerede beruset Ingrid satte seg innerst i hjørnet bak kommoden.

Og jeg har ingen steder å gjemme meg, snøen har allerede lagt seg ute. Jeg er så lei av dette livet. Når våren kommer, er jeg ferdig med tiende klassetrinn og reiser inn til byen. Jeg skal begynne på lærerutdanning, flytte inn på hybel selv om det bare er en snau mil til sentrum. Vil ikke bo hjemme.

Mor og gjestene tok plass på kjøkkenet. Lyder av flasker som ble åpnet, lukt av pølse fylte rommet. Hun svelget ubevisst.

Ingrid! Kom hit! ropte mor.

Hva later du som?

Dere er to…

Som om det er første gang med to, lo stefar Morten.

Lyden av knust porselen, støy og sure fnys. Ingrid presset seg hardere inn mot veggen. Så ble det plutselig stille.

Hør, André, hun sover, sa Morten.

Du sa selv, flott jente, men jeg vet ikke helt…

Men hun har da en datter…

Hvem da?

Ingrid hun er stor nok nå. Sikkert gjemt seg et sted.

Få henne ut hit, ropte André fornøyd.

Ingrid, hvor er du? stefar kom inn, så henne, og smilte ekkelt. Kom ut, sitt med oss!

Jeg har det greit her.

Er du sjenert? Morten prøvde å ta rundt henne.

Ingrid grep vasen på kommoden og slo den i hodet på stefar. Lyden av glass som gikk i tusen knas. Hun rømte ut av rommet.

Hold henne! lød Mortens stemme.

Men hun hadde allerede kastet seg mot utgangsdøren. Hun rakk ikke ta på sko, løp ut i sokker, slitte shorts og t-skjorte.

Mennene kom etter henne. Gaten lå øde og snødekt. Hvor skulle hun løpe på kveldstid i snøen? Rop bak henne, og fra et stort hus kom hundeglam. Noen ropte på hunden.

Hun kastet seg mot porten og banket. En mann rundt førti åpnet.

Vær så snill… hvisket hun og så tryglende på ham.

Kom inn! Han dro henne raskt inn og smekket døren.

Odd, hvem er det? kona kom ut i gangen.

Henne her, nikket han mot Ingrid. Noen menn løper etter henne.

Skynd deg inn, inn i huset! kvinnen tok henne i hånden. Fortell alt der inne.

Ingrid, kom ut nå! ropte Morten ute.

Odd, ikke bland deg inn! ropte kona, gå inn!

Ropene fra gaten, bjeff fra hunden, kaos.

Vi må ringe politiet, sa kvinnen og fant frem telefonen.

Pauline, vent. Jeg ordner opp selv. De er lokale, skjønner du.

Og hvordan vil du ordne opp med dem?

På min måte. Bare pass på jenta!
Odd tok med seg en pose til kjøleskapet, la oppi en flaske og pølse.

Ute i gården strøk han hunden over pelsen de gikk sammen ut mot gjestene. Morten stormet mot ham:

Gi oss Ingrid!

Her, ta denne og stikk!

De åpnet posen, smilte og nikket til hverandre. Kom, André!

***
Ja, jeg heter Pauline, sa kvinnen, satte på tevannet. Sett deg, fortell hvem du er og hva som skjedde.

Jeg heter Ingrid, sa hun med skjelvende stemme og hakket tenner. Jeg bor på den andre enden av veien.

Er du datteren til Kjersti?

Ja.

Vi er nye her, men har allerede hørt litt om din mor…
Hun senket blikket og begynte å gråte.

Ikke gråt, kjære! Pauline grep henne og holdt henne inntil brystet. Ingrid svarte klengete og gråt enda mer.

Det går bra, nå er det over. Her, ta litt te.
Odd kom inn:

Jeg fikk dem vekk.

Og hva skal vi gjøre med den skjønne jenta, da? lo Pauline og smilte til Ingrid.

Vi tar det i morgen, først litt te og så får hun seg et bad.

Er du sulten? Pauline satte en kopp foran henne og smilte. Ser at du er det.

Brødskiver og rester av kake dukket opp på bordet.

Spis, spis, lo Odd og så hvordan hun kastet sultne blikk mot maten.

Ingen flere nysgjerrige spørsmål. De lot henne være i fred, så hun kunne roe seg.

Etter kveldsstellet tok Pauline henne med til badet:

Dusj, ta på denne morgenkåpen!

***

Alt Ingrid ønsket seg, var å ikke bli kastet ut ute i kulden denne natten. Så deilig, varmt bad. Nå var det bare å komme seg ut vertskapet ventet.

Hun kom ut, mannen og kona satt i sofaen.

Takk, sa hun lavt.

Ingrid, begynte Pauline, jeg tror ikke noen kommer og leter etter deg. Du har vel ikke lyst hjem.

Hun nikket, blikket festet mot gulvet.

I morgen drar vi tidlig…

Jeg skjønner, Ingrid senket hodet enda mer.

Du skal være alene. Ikke åpne for noen! Vår hund Balder slipper ingen inn. Forstår du?

Ja! svarte hun, følelsene sprengte på.

Kanskje du kan lage suppe til vi kommer tilbake? fleipet Odd. Kan du det?

Ja, svarte hun raskt, fremdeles livredd for å bli kastet ut. Jeg kan lage mat og gjøre rent også, om dere vil.

Bare ta et tak i kjelleren, om du orker, sa Pauline fornøyd.

***

Hun våknet sammen med dem. Lå stille i sengen, redd for å bli bedt om å gå. Bilen startet ute på gårdsplassen, så ble det rolig.

Hun sto opp, vasket seg. På kjøkkenet ventet det røkt skinke, ost, brød, varmt tevatn, og svinekoteletter på skjærefjøla.

Hun spiste, vasket og ryddet. Tørket av alt. Vasket gulvet.

I gangen fant hun en støvsuger. Hun satte i gang.

Så, nettopp ferdig…

Hva betyr dette? hørte hun bak seg.

Snudde seg brått. En høy, flott gutt på atten nysgjerrige, mørke øyne.

Jeg gjør rent, mumlet Ingrid. Hvem er du?

Jasså… han ristet på hodet og tok frem mobilen.

Mamma, jeg er hjemme. Hvem er dette?

La henne bo her noen dager, sønn.

Greit for meg.
Han la telefonen tilbake i lomma. Han vurderte Ingrid med et skrått blikk og gikk til kjøkkenet.

Skal jeg lage te til deg? men hun spurte sjenert.

Jeg klarer meg selv.
***

Ingrid satte bort støvsugeren. Fortsatte å tørke støv, lyttet til lyder fra kjøkkenet.

Han spiste, dusjet, barberte seg og luktet friskt.

Hei, kan jeg få en flaske til! lød det fra veien.

Hva…? gutten gikk til vinduet.

Ikke åpne! ropte Ingrid skremt.

Han så nysgjerrig på henne, smilte underlig, gikk ut.

Ingrid så gjennom vinduet. Ved gjerdet sto stefar og kompisen, ropte og viftet. Ingrid ble iskald av frykt.

Så kom husets sønn ut. De stormet mot ham. Plutselig falt de begge rett ut i snøen, liksom samtidig.

Han bøyde seg og sa noe de reiste seg, subbet bortover mot Ingrids hus, nederlaget tydelig.

***

Han kom inn blikket stoppet på den frosne jenta. Han gikk bort.

Er du redd?

Før hun rakk å stoppe seg, klamret hun seg til brystet hans og gråt.

Hva heter du? spurte han plutselig.

Ingrid.

Jeg heter Fredrik. Ikke tenk mer på dem. De kommer ikke tilbake.

***

Fredrik gikk opp til rommet sitt og viste seg ikke igjen før kveld. Ingrid lagde suppe, satt alene i kjøkkenkroken.

Hun ønsket å bli hos de snille menneskene, men visste hun allerede hadde overskredet grensen for anstendighet.

Vertskapet kom hjem. Pauline så overrasket på den skinnende stue, Odd lot seg imponere av suppa.

Jeg tror jeg går hjem, sa Ingrid stille. Takk for alt!

Ingrid, du kan bo her noen dager!

Tusen takk, Pauline! Men jeg må hjem, gjentok Ingrid.

Hun gikk mot døra så stanset hun. Fra i går hadde hun gått rundt i fremmede klær og tøfler.

Kom! Pauline la hånden på skulderen hennes og ledet henne inn i stua.

Hun åpnet skapet, lette lenge fant frem olabukser, genser og varm jakke.

Ta på! Vi er nesten like høye.

Nei, ikke nødvendig…

Du kan ikke gå ut sånn! Skjerp deg! Jeg klarer meg.

Hun tok dem på seg. Smågløttet i speilet aldri hatt så fine klær.

I gangen ga Pauline henne lue og vintersko.

Ingrid, bruk dem med glede!

Tusen takk, Pauline!

***

Livet gikk videre men annerledes. Mor fikk jobb på en gård. Samboer forsvant også kameraten hans.

Våren kom. En dag satt Ingrid med skolebøkene. Noen banket på porten. Hun gløttet ut og kjente ikke igjen blikket der stod Fredrik. Da han så henne, nikket han, som om han sa: Kom ut!

Hun nølte ikke hun spurtet ut.

Hei! smilte Fredrik.

Hei!

Mamma lurte på om du kunne komme.

***

Hun kom inn i det huset hvor hun hadde vært så lykkelig.

Velkommen, Ingrid! Pauline møtte henne med åpne armer.

God dag, Pauline!

Sett deg ta litt te!

Pauline helte te, satte seg.

Jeg har en forespørsel: Odd og jeg skal reise til Tyrkia en måned, drømmende smil om leppene sønn er sjelden hjemme. Kan du passe huset? Mate Balder og pus, vanne plantene jeg har mange!

Selvfølgelig, Pauline!

Flott, la frem penger. Her er tjue tusen kroner.

Pauline, det er ikke nødvendig…

Ta dem! Vi blir ikke fattige av det. Kom, jeg viser deg alt!

Ingrid lyttet nøye til hvor alle potteplantene sto, hvor kattematen og kjøttet til hunden lå. Så ropte Pauline:

Fredrik!

Han kom straks ut. Vis henne Balder!

Kom! Han la hånden lett på skulderen hennes.

De gikk ut, slapp Balder, og ruslet av sted.

Hele veien fortalte Fredrik om studier på universitetet, karate og familiebedriften.

Men Ingrid tenkte på noe annet: Hun skjønte at avstanden mellom henne og Fredrik var stor akkurat som mellom hennes mor og Fredriks foreldre. De er gode, men dette er ikke et eventyr. Dette er livet.

“Om to måneder tar jeg eksamen på lærerskolen, jeg skal klare det. Jeg skal jobbe hardt og bli til noe. Men jeg gifter meg aldri med den kjekkasen. For han er flott, bare ikke min!”

Jeg er takknemlig for klærne og de tjue tusen kronene. Nå klarer jeg meg de første ukene i byen.

Med en slags indre visshet visste hun at akkurat nå, idet hun gikk hjem, var barndommen over. Det voksne livet begynte like hardt, bare at alt nå avhang av henne selv.

De kom til huset. Ingrid klappet Balder på halsen, smilte til Fredrik og gikk hjemover. I morgen begynner jobben i dette huset. Bare jobben og ingenting mer.

Rate article
Intigue Life
Jeg skal gifte meg, men aldri med denne kjekkasen. Ja, han er en fantastisk fyr på alle måter. Men han er ikke min. «Nok en gang kom mamma hjem med samboeren og enda en annen mann. Allerede litt påseilet, – Irina satte seg bortgjemt bak nattbordet i hjørnet. – Og ingen steder å gjemme seg, nå har snøen kommet. Jeg er lei av alt. Til sommeren fullfører jeg niende klasse og reiser til byen. Skal søke på lærerskole og bli lærer. Selv om det bare er ti kilometer til byen, skal jeg bo på internat». Mamma og gjestene satte seg på kjøkkenet. Det klirret i glasset, lukten av pølse bredte seg. Jenta svelget ufrivillig. – Vent, du! – hørte hun moren rope. – Hvorfor er du så sky? – Vi er jo to… – Ikke første gang med to, – lo Mikhail, mammas samboer. Det klirret – noe falt i gulvet. Skraping, snøfting. Irina krøp enda lengre inn i hjørnet. Støyen stilnet brått. – Hør, Mykyta, hun sover, – lød samboerens stemme. – Sa jo selv, bra jente, men det er noe med henne… – Men hun har da en datter… – Hva for datter? – Irka, hun er stor nå. Hun har sikkert gjemt seg på rommet. – Hent henne hit, – sa Mykyta med begeistring. – Irka, hvor er du? – Samboeren kom inn på rommet, ga Irina et ubehagelig smil. – Kom, sitt med oss! – Jeg har det fint her. – Ikke vær så genert! – Mikhail prøvde å klemme jenta. Irina grep vasen på nattbordet og smelte den i hodet på samboeren. Glass knustes. Irina rev seg løs og løp ut av rommet. – Ta henne! – ropte Mikhail. Men jenta var allerede ved utgangsdøren. Hun hadde ikke tid til å ta på sko. Sånn, i sokker, gamle shorts og t-skjorte, for hun ut på gaten. Mennene løp etter. Gata i bygda var øde. Hvor skulle hun i snøen på kvelden? Bak lød ropene. I det store huset hun løp forbi, lød bjeffing. Så ropte noen på hunden. Irina løp til porten og banket. En mann rundt førti åpnet. – Hjelp meg! – tryglet Irina med blikket. – Kom inn! – Mannen tok henne i hånden og stengte døra. – Oleg, hvem er det? – En kvinne kom ut på trappa. – Her, – Oleg nikket mot jenta. – Det er noen menn som jager henne. – Kom deg inn i huset! – Kona grep Irina i hånden. – Du får fortelle alt inne. – Irka, kom ut på en ordentlig måte! – ropte Mikhail ute. – Oleg, bland deg ikke inn! – skrek kona. – Kom inn! Fra gata hørtes rop og hundebjeff. – Vi må ringe politiet, – kona tok frem telefonen. – Polina, det trengs ikke. Jeg ordner dette selv. De er lokale. – Hvordan skal du ordne opp? – På en fredelig måte. Ro ned jenta! Husverten tok en pose, gikk til kjøleskapet, la ned en flaske og litt pølse. I tunet klappet han hunden og gikk ut. Mikhail kom løpende: – Gi fra deg Irka! – Her, ta denne og gå! – Hva er dette? – Mikhail åpnet posen, smilte fornøyd og nikket til kompisen. – Kom igjen, Mykyta! *** – Ja! Jeg heter Polina Sergejevna, – Kona satte på tevann. – Sett deg! Fortell hvem du er og hva som har skjedd. – Jeg heter Irina, – stammet jenta, skjelvende. – Bor i denne gata, helt på enden. – Er du Kiras datter? – Ja. – Vi har bodd her kort, men hørt om din mor. Jenta bøyde hodet og gråt. – Nå, gråt ikke! Polina ga henne et lett morstryk over brystet. Det var nytt for Irina. Hun klemte kvinnen og gråt enda mer. – Nå, nå! Det ordner seg! Snart skal vi ha te. Husverten kom inn: – Nå. Fikk dem ut. – Men hva skal vi gjøre med denne vakre jenta? – smilte Polina, nikket mot Irina. – Det får vi snakke om i morgen! Nå drikker vi te og gir henne et varmt bad. – Vil du ha mat? – Polina satte frem te, smilte. – Jeg ser at du vil ha. På bordet kom brødskiver og kakerester. – Spis! – smilte også husverten, da jenta stirret på maten. De spurte ikke mer. Prøvde ikke å plage henne med spørsmål, så at hun var sjenert. Etter kveldsmat fulgte Polina henne inn på badet: – Vask deg, ta på denne morgenkåpen! *** Irina ønsket bare én ting – å ikke bli kastet ut i natt. Så deilig å ligge i varmt vann, mens det er kaldt ute. Men hun måtte ut, vertene ventet. Kom ut. Mann og kone satt på sofaen. Irina smilte forsiktig: – Takk! – Hør nå, Irina, – sa Polina. – Ingen leter særlig etter deg, og hjem vil du ikke. Irina bøyde hodet lavt. – I morgen må vi reise tidlig… – Jeg skjønner, – Irina bøyde hodet enda lavere. – Du blir alene her. Ikke slipp inn noen! Hunden vår Jack slipper ingen inn på tunet. Er det klart? – Ja! – ropte Irina, ukontrollert. – Kan du lage borsj til vi kommer hjem? – smilte Oleg lurt. – Kan du? – Ja, jeg kan! – svarte Irina fort. – Jeg kan lage mat. Og rydde huset. – Hvis du orker, gjør rent nede, – sa Polina. *** Irina våknet sammen med vertene. Lå stille i frykt for å bli jaget ut. Ute i tunet brummet en bil. Snart ble det stille. Gikk opp, vasket seg. På kjøkkenet ventet te, brød, pølse, ost. På benken grisekoteletter. Spiste frokost, ryddet, tørket, vasket gulv. Så så hun en støvsuger i gangen. Startet den og begynte å støvsuge. Så, plutselig… – Hva er dette? – en stemme bak ryggen. Hun snudde seg brått. En høy og kjekk gutt, ca 18 år, med nysgjerrige brune øyne. – Jeg gjør rent, – mumlet Irina. – Og du er? – Jaha…, – Gutten ristet på hodet og fisket opp mobilen: – Mamma, jeg er hjemme. Hvem er dette? – Sønn, la jenta bo her litt. – Det er greit. Han la mobilen bort, så nøye på Irina fra topp til tå og gikk til kjøkkenet. – Skal jeg lage te? – spurte Irina. – Ordner selv. *** Irina ryddet bort støvsugeren, tørket støv, lyttet til alt fra kjøkkenet. Gutten spiste frokost, gikk på badet. Kom ut nydusjet og luktet aftershave. – Hei, vert, gi meg en flaske til! – ropte noen fra gata. – Hva nå? – Gutten gikk til vinduet. – Ikke åpne for dem! – ropte Irina skremt. Han så nysgjerrig på henne, smilte merkelig og gikk mot døra. Irina løp til vinduet. Ved gjerdet sto mammas samboer og kompisen hans og ropte. Irina ble redd. Gutten kom ut. De løp mot ham. Plutselig… falt de begge rett i snøen. Gutten sa noe, de reiste seg og gikk mot mammaens hus med bøyde hoder. *** Gutten kom inn. Så på den frosne Irina. Gikk bort: – Er du redd? Hun stirret på brystet hans og begynte å gråte. – Hva heter du? – spurte han. – Irina. – Jeg heter Ruslan. Ikke gråt. De kommer ikke mer. *** Ruslan gikk opp på sitt rom og kom ikke ut før kvelden. Irina lagde borsj. Satt ved kjøkkenbordet og tenkte. Selvfølgelig ville hun helst bo her med disse gode menneskene, men hun forsto at hun hadde trådt over grenser. Vertene kom hjem. Polina nikket overrasket over all orden. Oleg roste borsjen. – Jeg tror jeg må gå hjem, – sa Irina trist. – Takk for alt! – Irina, bli hos oss noen dager til! – Tusen takk, Polina Sergejevna! Jeg går hjem, – gjentok Irina. Gikk mot døra, sank sammen. Siden i går har hun gått rundt i morgenkåpe og andre sine tøfler. – Kom! – Vertinnen tok henne med til stua. Åpnet skap, lette lenge. Fant en bukse, genser, varm jakke. – Ta på! Vi har jo nesten samme størrelse. – Nei, ikke… – Du kan ikke gå hjem naken. Ta på! Jeg blir ikke fattig. Hun tok på. Gløttet i speilet. Slikt fine klær hadde hun aldri hatt. I gangen fikk hun lue og vinterstøvler av vertinnen. – Irina, bruk dem med glede! – Tusen takk, Polina Sergejevna! *** Livet gikk tilbake til det gamle. Eller nesten. Mamma fikk jobb på gården. Samboeren og vennen forsvant. Våren kom. Den dagen satt Irina med lekser hjemme. Noen banket på porten. Irina kikket ut – Ruslan sto der. Han nikket til henne, ut, kom! Hun for ut. – Hei! – smilte Ruslan. – Hei! – Mamma lurte på noe. *** Snart var hun igjen i huset hvor hun hadde hatt en så god dag. – Hei, Irina! – Vertinnen tok imot og klemte henne. – Hei, Polina Sergejevna! – Kom inn! Vi tar oss en kopp te! Polina satte frem te, satte seg ved bordet. – Jeg har et oppdrag. Vi reiser til Tyrkia en måned, – hun smilte drømmende. – Sønnen er sjelden hjemme. Vil du passe huset? Jack må få mat, og katten også. Blomster må vannes. Jeg har mange blomster. – Selvfølgelig, Polina Sergejevna! – Så bra, – hun tok frem penger. – Her er tjue tusen. – Hvorfor det? – Ta imot! Vi har råd. Kom, skal vise og forklare alt! Irina prøvde å huske alle stedene med blomsterpotter, hvor kattematen og hundekjøttet var. Polina ropte: – Ruslan! – Sønnen kom ut av rommet sitt. – Vis Irina Jack! – Kom! – Gutten la hånden lett på Irinas skulder. De gikk ut, slapp Jack løs og gikk tur. På veien fortalte Ruslan om studiene, karate, og familiens firma. Men Irina tenkte på noe helt annet. Hun forsto at avstanden mellom henne og Ruslan var like stor som mellom hennes mor og hans foreldre. Ja, de er snille folk, men dette er ikke et eventyr – dette er livet. «Om to måneder tar jeg eksamen på lærerskolen. Skal klare det. Skal jobbe, stå på, bli et ordentlig menneske. Jeg skal gifte meg, men aldri med denne kjekkasen. Ja, han er en fantastisk fyr på alle måter. Men han er ikke min! Jeg er så takknemlig til Polina Sergejevna for klærne og de tjue tusen. Nå klarer jeg første tiden i byen». Med en slags indre følelse skjønte jenta at akkurat nå var barndommen slutt. Det voksne livet – like hardt, hvor alt avhenger av henne – starter nå. De kom til huset. Irina klappet Jack, smilte til Ruslan og gikk hjemover. I morgen begynner jobben i dette huset. Bare jobben – og ikke noe mer!