Det er en gammel historie som jeg ofte tenker tilbake på, en av de dekkende minnene fra ungdomen min i bydelen Østensjø i Oslo. Jeg husker hvordan folk i nabolaget pleide å si: «Det som er i hodet når man er edru, er også det som er i hjertet når man er full.» Jeg har alltid trodd på visdommen i slike ord, men så har jeg også sett hvordan de kan bli vridd på en helt annen måte.
Solveig vokste opp i en gjenglemt sliten del av byen, med et hus hvor faren, Arne, liksom alltid var tilstede han snakket aldri bak ryggen på noen, han ropte aldri, og han drakk bare i stille vendinger. Når han tok med seg en flaske brennevin til hytta på Gjøvik, ble man ofte sett på med et blikk som om han hadde sovet, våknet, slukt et øl og falt i søvn igjen, kun for å gjenta dette i en hel uke. Når han kom hjem, var det som om ingenting hadde skjedd, og familien fortsatte som før.
Ved siden av levde den naboen, Kari, som hadde en ektemann som var så høyrøstet at han kunne ha blitt hørt gjennom hele Oslo. Det ble ofte fortalt at hun ofte måtte ta vare på Solveig og hennes to barn i flere timer, mens hun klaget over hvor heldig hun var som hadde en rolig mann. Men faktisk var det en annen mann som hadde blitt kastet ut av huset hennes en mann som hadde gjort henne syk av alkoholen. Morsiden hadde også en kjæreste før Arne, men hun hadde forlatt ham fordi han ble for vill når han drakk.
Jeg husker hvordan jeg som liten ble lært at dersom en mann blir dronket, er det ikke nødvendigvis en alvorlig feil; det er bare en fase, og mange velger å drikke mer eller å søke andre avhengigheter. Det var en tid da folk brukte alkohol som en slags stressavløser. Men dersom en mann begynte å oppføre seg merkelig når han hadde drukket, burde man umiddelbart kutte all kontakt med ham ingen sjanser, ingen løfter om å endre seg.
Solveig fikk aldri en sjanse til å bli i et forhold med noen som drakk. På grunn av dette ble hun sett på som en kvinne som ikke tåler alkohol, og når hun av og til ønsket å nyte et glass vin eller en øl på en spesiell anledning, ble hun avvist av de som spredte sladder rundt byen. De sa: «Man skal ikke drikke i nærheten av henne», og det ble en slags uskrevet regel. Det var derfor hennes tredje kjæreste, som hun hadde sluttet med på grunn av hans oppførsel i en beruset situasjon, lovte å aldri drikke. Det var befriende for Solve Solve, for hun hadde nok nok sett hvor farlig det kan bli.
Det var også slik at hun, på tross av alt dette, fant en ny kjæreste, Nikolai, som ikke drakk i det hele tatt. Nikolai hadde nettopp fått sin bachelorgrad, og hadde mange venner blant studenter fra Oslo Met. På en fest for å feire en vellykket eksamen, ble det servert brennevin og småretter, og stemningen var så livlig at folk begynte å foreslå leker som «sannhet eller konsekvens». En av medstudentene, Maria, presset Solveig til å synge på karaoke, og selv om Solveig protesterte med å si at hun aldri hadde gjort det før, endte hun opp med å ta mikrofonen og synge en liten vers. Hun tenkte: «Hva i all verden, jeg er jo bare en jente som bryr seg om andre, som aldri vil bli sett på som en påkrevd på Halloween.»
Et minutt etter at hun hadde sunget, ble hun invitert til å hjelpe en annen student, Anders, med å skrive en oppgave. Katja, en annen kompis, dro seg bort til sitt rom for å hente notater, mens resten av gruppen danset og sang. Plutselig ble en annen oppgave gitt til Knut, en gutt som aldri hadde drukket, og han ble bedt om å kysse sin venninne, Maren. Knut, som fortsatt var så klar som en iskald fjellbekk, gikk frem og knipset Maren på leppene, og fortsatte å kysse henne så lenge hun svarte. Solveig så på, forvirret og ubesvart, mens en flaske brus med klissete søtsur smak sprutet over de som kysset. Hun ropte et skjult banning, og sprang ut av rommet, fanget den kalde, bitre luften på gaten.
Hun kunne kjenne tårene presse på, som om et lite barn hadde blitt avvist. En taxi kom forbi, og hun hoppet inn på baksetet, oppga adressen til foreldrene sine, og glemte nesten å ta med seg vesken sin med kort og telefon. Moren, Ingrid, så umiddelbart at noe var galt, men i stedet for å stille mange spørsmål, serverte hun en kopp varm te og satt ved siden av Solveig mens hun drakk. Hun sa: «Alt vil ordne seg, det vil bare bli til mel, så blir det brød». Hun trodde at mengden mel i Solveigs liv var så stor at den aldri ville ta slutt.
«Mamma, jeg vil flytte hjem. Jeg skal hente ting fra leiligheten hans i morgen og flytte inn igjen», sa Solveig. Moren svarte: «Hva trenger du min tillatelse? Du har alltid vært fri til å gå hvordan du vil. Du kan alltid komme tilbake, rommet ditt står tomt, og møblene er der. Ingen av oss vil kaste bort tid på å rydde opp for deg.»
Nikolai, som hadde ventet på at hun skulle komme tilbake fra natten, spurte: «Hvor har du vært hele natten?» Solveig svarte med et hardt «Det er ikke din sak lenger». Hun gikk inn på soverommet, begynte å pakke klærne sine i en stor, rutete koffert, og planla å ta en taxi hjem. Hun tenkte på hvordan hun skulle glemme dette som en ubehagelig drøm.
Da hun kom til døren, spurte Nikolai: «Hvor har du vært?» Hun svarte kaldt: «Det er ikke ditt problem». Hun fortsatte inn i soverommet, begynte å pakke, og tenkte på å ta en taxi, men også på å glemme denne «relasjonen» som hadde blitt til et mareritt. Hun ropte: «Hva tror du, at jeg skal løpe etter deg? Jeg har nok folk som er som deg, jeg kan bare kjøpe en liten pose med dem og la dem være.»
«Så stopp å mase, du er ikke lenger nødvendig», ble svaret hennes. Men til slutt innså hun at hun trengte å gå videre. Hun fant en ny mann, en som faktisk var tilstede, og etter seks måneder hadde hun en ny partner som var mer akseptabel. Hun gikk på en ny vei, og selv om Knut fortsatt sporadisk så henne på gaten for å prøve å overbevise henne om at hun hadde drømt alt, holdt hun fast ved at hun hadde gjort det rette når hun forlot et forhold som hadde blitt for giftig.
Dette er historien jeg husker, en fragmentert, men levende påminnelse om hvordan livet kan snurre seg fra fest til fest, fra bråk til tause refleksjoner, og hvordan en ung kvinne i Oslo til slutt fant sin egen vei, langt fra de stormfulle skyggene av alkohol og forvirrede hjerter.
