Jeg trodde ekteskapet mitt fungerte som en velfungerende maskin, helt til en venninne en kveld kastet et uventet spørsmål på meg.
Jeg giftet meg ung, med dyp og ærlig kjærlighet. Vi datet i fire år før vi gikk gjennom vielsesritualet, og i løpet av den tiden har vi gått gjennom mange av livets opp- og nedturer sammen.
Vi har bodd sammen i mer enn seks år i en leilighet i Oslo. Jeg har full tillit til min mann, og også til meg selv. Eirik Nilsen er søt, omsorgsfull og alltid villig til å hjelpe til med husarbeidet. Han er verken den mest modige eller den sterkeste mannen, og han kan heller ikke kalles kjekk, men han har en strålende sjel som sprer en bølge av positivitet og tro på det gode. Denne energien gir meg styrke til å takle selv de vanskeligste situasjonene.
Samtidig er han nølende og klarer aldri å ta avgjørelser på egen hånd. Han holder seg fast i sin komfortsone og har liten lyst til å gå videre. Skylden for dette ligger ofte i hans sjenanse. På seks år har han ikke endret seg i det hele tatt.
Han tar ikke vare på seg selv eller sin helse, og enhver forandring får ham til å trekke seg tilbake. Jeg er ti år yngre enn ham; jeg er 26 år gammel og elsker livet. Jeg har en stabil jobb i et konsulentselskap i Bergen, har kjøpt en bruktbil av merket Volkswagen, og vi betaler nå av boliglånet på vårt hjem i Trondheim med kroner og øre.
For en stund siden spurte venninnen min, Kari Haugen, rett på sak: Hvorfor trenger du ham egentlig?
Det svaret traff meg som en kald dusj, og jeg satte meg ned og tenkte: Hva er egentlig min egen rolle i dette forholdet?
Etter noen dager med refleksjon forsto jeg at jeg hadde latt meg selv bli en støttespiller i et partnerskap der min egen vekst ble satt på sidelinjen. Jeg lærte at ekte lykke først og fremst kommer fra å kjenne seg selv, ta ansvar for egne drømmer og ikke være redd for å stille de vanskelige spørsmålene. Å elske seg selv er forutsetningen for å kunne elske andre på en sunn måte.
