Det var som om en gammel saga hadde begynt å fortelle seg selv den kvelden jeg satt på den knirkete treskaffen i leiligheten i Østre Aker. Synnøve, min svigermor og alltid den som visste akkurat når hun skulle slå av lyset, spurte meg: «Skal du ha kofferten med tingene på vei ut nå?»
«Ta den da!», svarte jeg, mens jeg følte at hun ikke helt forsto hva jeg mente. Jeg tenkte på den lille kofferten jeg hadde pakket med gamle klær og et par slitte sko som om den skulle bære meg fra et liv til et annet. Synnøve så forvirret på meg, som om hun trodde jeg ville kaste min egen livsgnist i ruskesøpla. Jeg tok et skritt inn i gangen, så på den slitte dørmatten, og skjønte at selv om alt så greit ut, hadde det ligget en bitter ettersmak i munnen min.
Den kvelden brøt en slags skjebnesvanger samtale ut i stua. «Du skal få barn! Vi skal få barn!» erklærte jeg med en stemme som rommet fikk til å vibrere. Jeg så på Leif, min ektemann, som sto ved vinduet i den gamle leiligheten i Oslo, og ventet på at hans øyne skulle lyse opp. «Er du ikke glad, kjære?» spurte jeg, men svaret hans var en stille, nesten skjult resignasjon.
Jeg hadde møtt Leif på universitetet i Bergen, på tredje år på sykepleierstudiet. Sammen med Vidar Rød, en ung mann fra en liten kystby som hadde blitt omrokkert av militæret, hadde vi flyttet fra en liten bygd i Trøndelag til storbyen. Faren til Vidar, som var offiser, ble omplassert til en annen garnison, og familien hans flyttet med. Jeg husker hvordan jeg, i ungdommens hast, fulgte Vidar som en trofast venn men han forsvant like fort som han hadde kommet.
Etter flyttingen oppdaget jeg at jeg var gravid, men Vidar var allerede borte fra kartet, som om han hadde forsvunnet i et tåkehvitt fjell. Han hadde tatt med seg de siste papirene fra mitt siste år på det medisinske kollegiet og svarte aldri på telefonen.
Det var da Lars Eriksen, en kjekk professor i anatomi, begynte å vise meg små tegn på oppmerksomhet. Jeg var en ressurssterk jente med krøllete hår, og jeg visste at jeg måtte finne en vei ut av den vanskelige situasjonen med en graviditet uten mannlig støtte. Den lille babyen var den eneste håpspiren for begge våre familier, og jeg kunne knapt bære tanken på at vi ville bli møtt med kritikk for å bringe et ekstra liv inn i en allerede trang husholdning.
I en tid der mange barneløse familier i Norge måtte ta imot søskenbarn, så jeg en mulighet i Lars. Han var en mann i trettiårene, en etablert skikkelse som ingen så på som en far uten barn. Jeg gikk inn i et forhold med den gifte professoren, og mer overrasket ble jeg over hvor lite han tenkte på prevensjon. Det var som om han ønsket å bli far, selv om han var gift med en annen.
«Vel, Leif jeg vil oppfylle drømmen din. Du skal bli en lykkelig far», tenkte jeg, mens jeg begynte å planlegge. Etter halvannen måned kunne jeg fortelle ham den gledelige nyheten: barnet ville bli født i syv måneder en tid som ga oss begge en slags lettelse, som om vi hadde en liten hemmelighet som kun vi kjente til.
Alt ble arrangert på best mulig måte: et enkelt måltid i en høytidelig atmosfære, mens jeg leide et rom hos en ensom bestemor i en liten fjellby for en symbolsk sum. Bestemoren var overraskende liberal når det gjaldt «intime» temaer og hindret ikke mine møter med Lars; hun nøt bare å få betalt for strøm og ble av og til overrasket med hjemmelaget kake. Livet for en pensjonist i Norge var hardt, med høye priser på apotek og dagligvarer, men hun var takknemlig for den lille inntekten jeg betalte.
Da Leif drakk et glass rødvin, og jeg tok bare en slurk, la jeg frem den positive graviditetstesten som i en TV-serie og sa: «Du skal få barn! Vi skal få barn! Er du ikke glad, kjære?» Men Leif reagerte ikke som jeg hadde forventet. Han tok ikke meg i armene, sa ikke at han ville gifte seg med meg, og etter en kort stillhet erklærte han:
«Jeg er ikke klar!»
«Klar til hva?» spurte jeg, overrasket. «Til barnet,» svarte han, og jeg følte at jeg hadde blitt stående alene i en kald vinterstorm.
«Er du klar til å få barn, men ikke til å bære ansvaret videre?», spurte jeg med et svakt smil, men han ignorerte meg og gikk. Jeg ropte etter ham: «Du forferdelige lærer!», men han var allerede ute av døren.
Det var ikke at Leif var en kald og uærlig mann han var bare infertil. Så barnet kunne ikke være hans. Han husket også at jeg tidligere hadde «gått» med Vidar, den forsvunne offiseren, og puslet sammen puslespillet i hodet mitt. Leifs infertilitet skyldtes en barndomsinfeksjon, som poliomyelitt eller kusma, som hadde etterlatt ham med svært få og sløve sædceller.
Etter tre år med ekteskap hadde både jeg og Leif begynt å få undersøkelser. Spermanalyse viste nesten ingen bevegelige celler. Når man er ung, kan én livskraftig sædcelle være nok til å befrukte, men når man er eldre, er det som å lete etter gull i en elv full av steiner. Vi holdt dette hemmelig for alle, og later som om vi jobbet hardt med problemet.
En dag tenkte vi å adoptere et barn fra barnevernet, men inntil da levde vi for oss selv, og det var i seg selv en slags lindring. Leifs far, som hadde kreft, ble holdt i skjul av familien. De ønsket å beskytte ham, og han drømte om å få en barnebarn som kunne gi ham en siste glede. Da sykdommen hans forverret seg, bestemte Leif og jeg at han skulle dø fredfullt, uten at smerten vokste.
Leif elsket Synnøve, og hun elsket ham fullt og helt. En liten utroskap, slik de sier, styrker et ekteskap et gammelt norsk ordtak som menes å holde båndene nære. Etter at jeg fortalte Synnøve om min graviditet, falt hennes hengivenhet til Lars fra himmelen, mens jeg selv følte meg mer alene enn noen gang.
Da jeg prøvde å finne en jobb, fikk jeg en stilling på et medisinsk sentralkontor hvor jeg besvarte innkommende samtaler. Jeg sparte hver krone av de tretti tusen kronene jeg fikk månedlig, og la til foreldrepengeytelsen og barnetrygden. Jeg begynte også på nettstudier for å bli sykepleier, noe som ble enklere med tiden.
Jeg klarte å sette den syvmåneder gamle datteren i en barnehage, og ett år etter bestefars begravelse ble Synnøve gravid igjen Leifs fruktbare celler våknet til slutt. Livet i Norge kan noen ganger føles som om folk blir galne av forventningene om å få barn!
Barnet vårt, en gutt, ble født og brakte oss en lykke uten grenser. Noen ganger, når Synnøve tenker tilbake på den dagen jeg kom inn med kofferten, ser hun på meg med et kort nikk, som om hun husker en gammel fortelling om en kvinne som kom med et barn fra en annen mann. Jeg har lenge latt slike tanker gå i glemmeboken, for hva betyr det nå? Leif viste seg å være en helt spesiell far omsorgsfull, kjærlig og blid, akkurat som enhver norsk far bør være.
Resten av historien er kanskje ikke verdt å fortelle videre. Det er som et gammelt ordtak: «Bedre å holde seg til det som er kjent, enn å grave i gamle gruver». Således endte min saga, en påminnelse om at livet kan ta uventede vendinger, men at håp og kjærlighet alltid finner tilbake til sin rette plass.
