Kjære dagbok,
I dag kom jeg helt ut av meg igjen. Mens jeg stod og så på mobilen, lød Tora, Anders’ mor, gjennom høyttalertelefonen med den kjente, skarpe stemmen: Anders, hører du meg? Jeg fikk akkurat en beskjed om at de har bestemt seg for å selge huset! Selge huset, Anders! Og om en måned vil de være her hos oss! Jeg holdt telefonen så hardt at fingrene ble hvite, og stemmen min skrek nesten av frustrasjon noe jeg aldri har latt ham bli.
Anders, som lå på sofaen og bladde i nettbrettet, løftet bare øynene sakte. Sunniva, slapp av. Det er ikke i morgen. En måned er god tid. Dessuten skal de ikke flytte inn i leiligheten vår, de bare komme til Oslo for å bo i nærheten.
I hvilken «nærhet»?! Jeg raste gjennom stua, snublet i lekeplasten som lille Eirik hadde spredd rundt. Tora sa rett på sak: «Vi skal bo hos dere mens vi ser etter et nytt sted». «Første tid», sier hun. Hvor lenge er det? Ett år? To? Vi har kun 40 kvadratmeter, Anders! Fireti meter! Vi, Eirik, og to pensjonister med sine vaner, plager og kister!
Anders la fra seg nettbrettet og gned nesebroen. Ansiktet hans så ut som om han hadde fått en verdenskrise avbrutt av en liten krise som en apokalypse.
Jeg vil jo ikke kaste dem ut på gaten. De er gamle, det er hardt for dem på hytta med snøen som må ryddes. Faren har vondt i ryggen, moren har høyt blodtrykk. De trenger omsorg, og vi er i nærheten.
Omsorg? Sunniva, moren din er 65 og jobber fortsatt i bygda som vaktmester. Faren er 70 og går 20km til fisketuren hver helg. Omsorg? De er bare lei av kjedsomhet og vil være «nærmere barna». De glemte helt å spørre oss!
Anders, dette er mine foreldre. Jeg må hjelpe dem. Vi finner en løsning. Kanskje leie en leilighet i starten.
Leie en leilighet? Vi betaler boliglån, barnehage, billån. Etter lønn gjenstår bare 3000 kroner. Hva skal vi ha til leie?
De selger huset, da får vi penger
Et hus i en avsidesliggende bygd 300km fra byen? For hvor mye selger de det? En million kroner? Med de pengene kan vi i Oslo bare kjøpe en garasje eller et skur i utkanten. Forstår du at de tenker å bo hos oss for alltid?
Jeg sank ned i stolen, så katastrofen i sakte film. Tora er en kraftfull, høylytt kvinne som elsker å gi ordrer. Leif er rolig, men sta, røyker alltid «Prince» og skrur opp radioen så høyt at han sier han har blitt «hørselstapelig». Alt dette skjer i deres lille, slitte leilighet hvor jeg bare har ett fristed badet, som også er et kombinert bad.
Jeg vil ikke ha dem boende hos oss, sa jeg med lav, men fast stemme. Besøk er greit. En uke, kanskje. Men bo permanent, nei.
Anders så på meg med en kritisk blikk. Du er ond, Sunniva. Det er jo familie.
Det er min familie. Jeg, du og Eirik. Jeg vil beskytte den.
En måned gikk. En måned med inferno og venting. Jeg prøvde å snakke med ham, foreslo at foreldrene skulle selge huset, sette pengene i banken, komme på besøk, leie et sted. Anders bare vinket av: «Moren sa at kjøperen allerede er der, forskuddet er betalt.»
Tora ringte hver dag.
Sunnivabarn, jeg sorterer hermetikk agurker, tomater, sylteagurk. Alt skal dere få! Eirik elsker bestemorens agurker, ikke sant? Jeg har tatt med min dunete dyne, skal vi legge den på sofaen deres, for dere har jo kaldt. Og teppet, husker du det røde teppet? På gulvet er det kaldt, vi legger teppet så blir det koselig!
Jeg hørte henne og kjente håret bli grått av stress. En dyne. Et teppe. I vår skandinaviske minimalisme.
Tora, vi har gulvvarme. Vi trenger ikke teppet. Og vi har ikke plass til så mye sylteagurk.
Å, men vi finner plass! På balkongen! Teppet gir hygge. Du er ung, forstår ikke.
Den store dagen kom på en lørdag. Anders var i nervøsitet fra morgen, flyttet på møbler for å frigi plass. Vi sendte Eirik til min mor så han ikke sto i veien.
Klokken tolv ble en liten lastebil trukket inn. Leif kom med en stokk, men så energisk, og Tora, som en general på plass, ropte: Pass på serviset! Ikke knus det! Ikke velter boksen med frøer!
Jeg så ut av vinduet og telte kasser: ti, tjue, tretti Sekker, knuter, en gammel lampeskjerm, ski (!), og selvfølgelig den røde teppe-rullen.
Anders, hva skal vi gjøre med alt dette? hvisket jeg.
Vi får ordne det mumlet han og løp mot foreldrene.
De neste to timene var et kaos. Gangene ble fylt med kasser, kjøkkenet, stuen. Tora, uten å ta av skoene, gikk omkring og ropte: Dette skapet må flyttes! Legg kommoden min her, den er av eik, ikke deres lekre MDF! Leif, ta kommoden!
Tora, hvilken kommode? ropte jeg. Vi har ingen plass!
Du finner plass! avbrøt svigermoren. Ikke kast det i søpla.
Kvelden ble en lagerlokale. I den eneste rommet jeg hadde innredet som soverom og barnerom, var det nå kaos. Foreldrenes sofa ble presset i hjørnet, blokkerte vinduet. TV-en ble plassert på en sidebord, skjulte halve skjermen min.
Nå kan vi bo, sa Tora fornøyd, tørket svetten fra pannen. Trangt, men akseptabelt. Sunnivabarn, sett på kaffekjelen, vi er sultne etter reisen.
Middagen gikk i en spent stemning. Leif drakk teen med høy lyd, Tora kritiserte suppen min («for tynn, jeg lager den på bein»), og Anders satt med ansiktet i skål, redd for å se på meg.
Så, barn, fortsatte svigermoren, vi har solgt huset, pengene er på kontoen. Men vi kjøper ingenting nå. Markedet er sprøtt, meglere er luringer. Vi blir hos dere, ser oss om, velger et område. Kanskje en hytte. Er dere enige?
Spørsmålet var retorisk. Jeg åpnet munnen for å si «nei», men Anders avbrøt:
Selvfølgelig, mamma. Bo så lenge dere vil.
Jeg sparket ham under bordet, men han rørte seg ikke.
Hverdagen ble et mareritt. Klokken seks stod Leif opp, gikk på toalettet, deretter på kjøkkenet, skrudde på radiokanalen «Radio Norge» og røyka i vinduet, til tross for at jeg ti ganger ba ham om å røyke på trappen.
Leif, vær så snill, røyke på trappen! ropte jeg, hostende.
Det er kaldt der, jente, svarte han, og fortsatte røyke.
Klokken sju stod Tora opp og begynte å bråke med gryter. Hun ville lage alt selv, og sa at jeg «gjør mannen min sulten».
Havregrøt på vann er ikke mat! ropte hun mens hun stekte fet bacon og egg. Anders trenger kraft.
Den sprøte baconlukten fylte hele leiligheten, klær, gardiner. Jeg, som prøver å spise sunt, så på de fete flekkene i komfyren med frykt.
Kvelden kom, og da vi kom hjem fra jobb, ventet svigermoren med en ny «inspeksjon»:
Sunniva, hvorfor stryker du ikke tøyet? Jeg så at lakenene dine er krøllete. Jeg har strøket dem for deg.
Takk, Tora, men vennligst ikke gå gjennom skapene mine, svarte jeg så rolig jeg klarte.
Jeg vil bare hjelpe! Du er så utakknemlig.
Eirik, fem år, fikk også sin del av behandlingen. Tora ga ham godteri, selv om han er allergisk, lot ham se på TV til sent på natt, og nektet å straffe ham.
Ikke straff ham! ropte hun da jeg prøvde å rydde opp i byggesettet hans. Han er bare et barn!
Autoriteten til foreldre smeltet i mine øyne. Eirik skjønte raskt hvem som styrte huset, og løp til meg med små klager.
To uker gikk, og jeg var på randen av sammenbrudd. Anders prøvde å bli lenger på jobb, så kom han hjem når Tora og Leif allerede hadde sluppet seg i senga.
Anders, dette kan ikke vare sånn, sa jeg en lørdag morgen i badet, vårt eneste fristed. De ser ikke etter en leilighet. De ser ikke på annonser. De har bare flyttet inn. Moren din har til og med plantet blomstene mine i sine potter!
Sunniva, vær tålmodig. Jeg snakker med dem i helgen, svarte han.
Du lovet for en uke siden! Eller så flytter de, eller jeg tar Eirik og drar hjem til moren min. Velg.
Han ble blek. Jeg har aldri likt ultimatum, men han forsto at jeg ikke tøyset.
Søndag ved lunsj satt vi ned:
Mamma, pappa, begynte Anders, nervøs, vi har tenkt på dette. Kanskje vi bør begynne å se etter en leilighet. Prisene stiger, pengene mister verdi. Det blir trangt for oss alle.
Tora frøs med suppeskjeen i munnen. Leif dempet radioen.
Trangt? spurte hun, og stemmen skalv. Vi plager dere? Vi gjør vårt beste! Jeg lager, jeg rydder, jeg passer barnebarnet! Hvorfor jager dere oss?
Ingen jager dere, mamma. Det handler bare om at alle trenger sin egen plass. Dere ville ha et eget sted, husker du?
Vi ville men hvorfor bruke penger? Vi er gamle, vi trenger ikke mye. Vi kan gi dere arven vår! Vi kan bo sammen. Mange bor i kollektiver og er glade. Vi er en familie!
Nei ropte jeg plutselig. Vi kan ikke bo sammen. Vi har ulike rutiner, vaner. Jeg kan ikke sove med TV-en på, jeg kan ikke puste inn røyk. Jeg vil ha mitt eget kjøkken.
Tora kastet armene i været.
Sånn er det! Svigerdottern sin vilje er ikke god nok! Du forstår ikke! Anders, hører du? Din kone jager foreldrene dine ut!
Mamma, Sunniva har rett, sa Anders lavt. Vi elsker dere, men vi må bo hver for seg. La oss se på alternativer. Jeg har funnet en megler.
Tora slapp suppeskjeen, suppe sprutet på dukene.
Uten takknemlighet! Vi har solgt huset, kastet alt for å være nær dere! Og dere Kollega, pakk sammen! Vi drar!
Hvor? Om natten? spurte Leif forvirret.
Til et hotell! Eller til togstasjonen! Vi er ikke ønsket!
Et skuespill startet. Tora drakk valerian, holdt seg for hjertet, pakket koffertene, gråt. Anders løp rundt og ba dem bli. Jeg satt i hjørnet, så på dette kaoset, og visste at hvis jeg ga etter nå, ville dette vare evig.
Tora, sa jeg da stormen roet seg litt. Ingen av oss vil gå til togstasjonen. Vi kan leie en leilighet i nærheten, så dere kan besøke, men bo separat. Det er ikke til diskusjon.
Du ser oss som folk! ropte svigermoren. Du er en fremmed!
Etter mange timer ble vi enige. Anders fikk tak i en tom to-roms leilighet i en blokk ved siden av. Eierne var villige til å leie den i noen måneder.
Flyttingen skjedde neste dag. Tora bar seg som en martyr på vei til galleri.
Vi forlater dere i paradis, spottet hun ved døren. Lev, gled dere. Når dere blir gamle, vil dere bli kastet ut av oss også.
Døren lukket, jeg sank mot veggen og falt på gulvet. Leiligheten var så stille ingen TV, ingen røyk, ingen fettrøyk.
Unnskyld, sa Anders og satte seg ved siden av meg. Jeg var en idiot. Jeg skulle ha stått på fra starten.
Det skulle vi ha gjort, svarte jeg. Men viktigst er at vi kom oss gjennom dette.
Uken etter ringte Tora igjen, livlig og bestemt.
Anders, vi har funnet en ny leilighet i området, men en «trebolig».
En trebolig? undret jeg. Hvorfor det? Det er dyrt å ha en felles leilighet, og vedlikehold er tungt. Ta en to-roms leilighet, det er nok.
Nei, vi vil ha en trebolig. Pengene fra hussalget og noen jordstykker er nok. Vi har allerede betalt depositum.
Vel, det er deres sak. Gratulerer.
Jeg pustet lettet ut. Det så ut til at problemet var løst. Foreldrene skulle kjøpe sin egen plass og bare komme på besøk i høytider.
Men jeg hadde ikke forstått Tora fullt ut.
Renoveringen av den nye treboligen trakk ut. Foreldrene fortsatte å bo i leiligheten vi hadde leid, men kom hver dag for å «vaske» (det var bare en gammel vaskemaskin), «vaske klær» (maskinen var skranglete) eller bare «sitte» fordi de kjedet seg.
Jeg holdt ut. Til slutt, etter tre måneder, var renoveringen ferdig. Nyboligen var lys og romslig. Vi kom med en gasskomfyr som gave. Tora strålte.
Kom inn, barn! Se hvordan vi har det! Her er stuen, her er soverommet vårt
Hvem er dette rommet? spurte jeg og så inn i det minste rommet, malt med barnemotiver av biler.
Tora smilte gåtefullt.
Det er til Eirik! Vi tenker å ta ham med oss på femdagersopphold, i stedet for barnehagen. Vi vil ta vare på barnebarnet, så dere kan fokusere på karrieren. Vi har allerede kjøpt seng og leker mens dere var på jobb.
Jeg kjente jorden forsvinne under føttene.
Tora, er du gal? Eirik går i barnehage, har venner, forbereder seg på skole. Han skal bo hos oss, ikke hos dere!
Hvorfor ikke? protesterte svigermoren. Hos oss vil han få bedre mat, bestemor vil bake kaker, bestefar vil lese eventyr. Dere er alltid opptatt, roper på ham. Vi har allerede flyttet noen leker, noen av dem er hans favoritter.
Dere har tatt lekene våre! jeg ropte, og så at Eiriks små robotleker lå på gulvet, borte i to dager. Dere har tatt dem!
Anders så på meg, rød som en krabbe.
Anders, ta nøklene! ropte jeg. Nå med en gang!
Mor, gi tilbake nøklene, sa han lavt.
Jeg gir dem ikke! Dette er også mitt hus! Jeg er mor!
Gi dem tilbake! ropte Anders så høyt at Leif slapp fjernkontrollen. Dere har krysset alle grenser! Dere har invadert vårt liv, og nå vil dere ta barnet vårt!
Tora ble skremt. Hun tok en bunke fraTil slutt låste vi døren, lot dem gå sin vei, og jeg innså at grensene vi satte var det eneste som kunne redde vår lille familie.
