Jeg fortalte forlovede Solveig at vi bodde i en leid leilighet, selv om jeg i virkeligheten bodde i min egen leilighet.
Jeg vokste opp i en husholdning bestående av bare mamma Marit og bestemor Olga. Jeg fikk aldri noen mannlig oppdragelse; faren min dro fra moren min da jeg var liten og viste aldri interesse for meg. På grunn av at kvinner sto for oppdragelsen, lærte jeg tidlig å være både sterk og selvstendig. Det var de kvinnene som ga meg den læren. Jeg jobbet hardt, studerte flittig, og allerede i 27års alderen hadde jeg kjøpt meg en egen leilighet med egne penger. Da oppsto et nytt spørsmål hvordan skulle jeg håndtere et forhold?
Jeg hadde datet flere gutter, men så snart de fikk høre at jeg eide en leilighet, så de ikke en kvinne i meg, men en økonomisk gevinst, en enkel løsning på deres egne pengeproblemer. Det falt meg ikke i smak. Jeg ville bli elsket for den jeg er, ikke for det jeg eier.
Da jeg møtte Eirik og vi begynte å gå sammen, kom han på besøk og jeg fortalte ham at jeg leide leilighet. Jeg ville se hvordan han ville behandle meg, om vi kunne bygge noe sammen når verken jeg eller han hadde noe å vise frem. Samtidig sa Eirik at det å være uten eget bo ikke var et hinder. Han lovet å tjene mer og spare, så vi en dag kunne kjøpe et felles hjem. Jeg likte hans innstilling. I to år som bodde vi sammen, og Eirik sparte faktisk som han hadde sagt.
Nå står vi foran bryllupet. Etter vielsen planlegger Eirik straks å kjøpe en leilighet til oss, men jeg kjenner en tung skyld. I all denne tiden har jeg lurt ham ved å bruke hans penger til husleie. Skal jeg nå innrømme det for ham?
Mamma Marit og bestemor Olga mener det ikke er nødvendig å bekjenne seg. Det er greit at jeg har min egen leilighet, og at mannen skal sørge for hjemmet. Men hvordan kan man starte ekteskapet på en løgn?
