To år hadde gått siden den dagen, og nå møtte jeg henne igjen. En vakker kvinne gikk foran meg på gaten, og hjertet mitt stanset et øyeblikk. Jeg kjente igjen min ekskone Monica – hun som fikk menn til å snu seg etter henne. Etter bryllupet kjente jeg henne ikke igjen – min kone ble en av de kvinnene med fett hår og store t-skjorter. Jeg så henne aldri mer i kjoler som fremhevet figuren eller i eksklusivt undertøy. Etter bryllupet gikk hun rundt hjemme i “poser”. Kjempestore t-skjorter. Hun hadde også sluttet å ta vare på seg selv: ingen manikyr, ingen sminke, og hun hadde gitt opp trening helt, så magen etter fødselen forsvant aldri, og cellulitten var der fortsatt… I de to årene vi bodde sammen, forvandlet hun seg helt. Hun ble bare større og gikk med større og større “poser”. Når jeg foreslo at det var på tide hun så seg i speilet, ble hun fornærmet og ville ikke snakke med meg. Jeg innså til slutt at jeg var forelsket i Monica slik hun var før vi giftet oss, men nå bodde jeg sammen med en helt annen person. Den gamle Monica var lidenskapelig, morsom, vakker – alle kompisene misunte meg og lurte på hvordan jeg hadde klart å få henne. Etter disse forandringene i kona mi mistet jeg interessen – hun inspirerte meg ikke, og når jeg så på henne, følte jeg bare tristhet. Sist jeg så henne, hadde hun på seg en stor, grå t-skjorte med melkeflekker, vide shorts der cellulitten på lårene syntes, og hun hadde ikke rukket å barbere beina. Håret var i en løs knute, og det stakk ut i alle retninger. Ansiktet hennes var bestandig trist, for ikke å snakke om de mørke ringene under øynene. Den kvelden sa jeg til henne at jeg ikke kunne være sammen med henne lenger – at hun bare vekket tristhet og medlidenhet hos meg, ikke kjærlighet. To år senere møtte jeg henne igjen. En vakker kvinne spaserte rett mot meg på gaten, og hjertet mitt stanset. Jeg kjente henne igjen – min gamle Monica, den som menn snudde seg etter. Hun hadde på seg en nydelig kjole, det krøllete håret hang løst, og hun var slankere – fra en “stygg andunge” hadde hun blitt en dronning igjen. En dronning som har oppdratt mine to barn. Først da forsto jeg at kona mi aldri hadde hatt tid eller energi til å ta vare på seg selv – hun hadde viet seg til å skape et hjem og ta vare på barna våre. Jeg hadde sluttet å bry meg om henne, ante ikke hvor mye krefter hun brukte, og forsto ikke hvorfor hun ikke tok vare på seg selv. Når jeg var alene med tvillingene, ble jeg utslitt på to timer. Hun bar dem rundt hele dagen, vasket huset, lagde mat og brukte tid med meg etterpå. I alt ansvaret hadde hun åpenbart ikke tid til manikyr eller trening. Jeg burde forstått at kroppen hennes trengte tid for å finne seg selv etter fødsel, ikke krevd at hun skulle komme seg på treningssenteret med en gang. Dessuten – vi dro aldri noe sted der hun kunne pynte seg, og det er jo ikke behagelig å gå hjemme i pen kjole… Jeg var skyldig – jeg lot henne aldri vise fram de fine klærne sine. Det var først to år senere at jeg klarte å se på forholdet vårt utenfra og innså at hun hadde båret hele familien på ryggen uten å klage, alltid tok imot meg når jeg kom hjem fra jobb, og aldri var sur. Hun skapte et hjem jeg alltid kunne vende tilbake til, men jeg skjønte det for sent. Alt jeg hadde trengt å gjøre, var å hjelpe til i tide, så hun fikk litt tid til seg selv. Jeg var en idiot som mistet en skatt uten å skjønne det selv. Jeg var så sikker på at jeg hadde rett, så jeg brydde meg hverken om hennes liv eller barnas, og dermed ødela jeg alt. Nå ser jeg på henne og vil ha henne tilbake, men jeg vet ikke om hun noen gang vil kunne tilgi meg for det jeg gjorde. Jeg vil prøve å snakke med henne og bygge meg opp igjen i hennes øyne, i det minste for å ha kontakt med barna mine – for jeg har allerede mistet to år av deres oppvekst… Nå har ekskona mi mange beundrere, men hun slipper ingen innpå seg – tydeligvis er det jeg som har såret henne mest. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med denne følelsen av skam og skyld etter at jeg har innsett hva jeg har gjort…

Det har gått to år siden den dagen, og nå møter jeg henne igjen. En vakker kvinne går foran meg på Karl Johan, og hjertet mitt stopper opp i det jeg kjenner henne igjen. Det er min ekskone, Ingrid, hun som alltid fikk menn til å snu seg etter henne.

Etter bryllupet kjente jeg henne ikke igjen lenger. Hun ble en av de kvinnene med fett hår satt opp i en hastverksdult og digre t-skjorter som skjulte kroppen hennes. Jeg så henne aldri mer i kjoler som fremhevet silhuetten eller i lekkert undertøy.

Ingrid begynte å gå rundt hjemme i «poser». Kjempestore t-skjorter. Hun glemte helt å ta vare på seg selv. Dro verken til frisøren, satte ikke på seg sminke. For ikke å snakke om at hun sluttet helt å trene, og den slappe magen etter fødsel forsvant heller aldri, det samme gjaldt cellulittene…

På de to årene vi bodde sammen, forvandlet hun seg totalt. Hun ble bare større og større, og bar «poser» som bare ble løsere og løsere. Når jeg hintet om at hun kanskje burde se litt i speilet, ble hun bare fornærmet og trakk seg unna.

Jeg innså til slutt at jeg var forelsket i Ingrid slik hun var før vi ble gift, men nå levde jeg sammen med en helt annen person. Den gamle Ingrid var lidenskapelig, morsom, vakker, og alle kameratene mine misunte meg og lurte på hvordan jeg hadde fått henne. Etter alle endringene sluttet jeg bare å bry meg, hun inspirerte meg ikke lenger, og jeg følte bare sorg når jeg så på henne.

Siste gang jeg så henne før vi gikk fra hverandre, hadde hun på seg en stor, grå t-skjorte med flekker av grøt, løse shorts der man tydelig kunne se cellulittene, og hun hadde ikke rukket å barbere bena. Håret satt opp i en løs dult, med hår som stakk ut i alle retninger. Ansiktet hennes var alltid trist, og de mørke ringene under øynene ga henne et utslitt preg.

Den kvelden sa jeg til Ingrid at jeg ikke klarte mer. Hun vekket bare tristhet og medlidenhet i meg, ikke kjærlighet.

To år har gått siden, og nå ser jeg henne igjen. Nå er hun den vakre kvinnen som menn fortsatt snur seg etter på gata. Hun har på seg en nydelig kjole, håret hennes faller krøllete nedover skuldrene. Hun har gått kraftig ned i vekt, og det er som om den stygge andungen har blitt en dronning igjen. En dronning som har oppdratt våre to barn.

Først nå slår det meg at Ingrid aldri hadde hatt tid eller energi til å ta vare på seg selv mens vi var sammen. Hun brukte all sin kraft på å sørge for et godt hjem og å oppdra barna våre. Jeg hadde sluttet å legge merke til henne, var ikke engang nysgjerrig på hvor mye hun faktisk ofret, og forsto ikke hvorfor hun ikke rakk å prioritere seg selv.

Når jeg selv forsøkte å være alene med tvillingene, var jeg utslitt etter et par timer. Hun bar dem rundt hele dagen, holdt huset rent, laget middag, og fant til og med tid til å være sammen med meg på kvelden. Selvsagt hadde hun ikke tid til manikyrer eller å dra på treningssenteret. Og jeg burde ha skjønt at kroppen hennes trengte tid til å hente seg inn etter fødselen jeg hadde aldri rett til å kreve at hun skulle se ut som før med en gang.

Vi gikk aldri ut, slik at hun kunne pynte seg, og det er tross alt ikke komfortabelt å gå hjemme i smykker og finstasen… Jeg ser nå at jeg var skyld i at hun ikke kunne vise seg fra sin beste side.

Først to år senere klarer jeg å se vårt ekteskap utenfra og innse at i all denne tiden var det hun som dro hele familien på sine skuldre, uten å klage. Hun tok meg alltid inn i varmen om kvelden når jeg kom hjem, lot aldri frustrasjonene gå utover meg. Hun lagde et hjem jeg kunne vende tilbake til, men jeg innså det altfor sent. Alt jeg behøvde å gjøre, var å hjelpe til i tide, slik at hun også fikk litt tid til seg selv.

Jeg var en dust som mistet en skatt uten å forstå det før etterpå.
Jeg var så overbevist om at jeg hadde rett at jeg ikke brydde meg om hvordan hun eller barna hadde det jeg ødela alt.

Nå ser jeg på henne og ønsker så sterkt å få henne tilbake, men jeg vet ikke om hun noen gang vil tilgi meg for det jeg gjorde. Jeg skal prøve å snakke med henne og bygge litt tillit igjen, i det minste for å kunne være noen for barna våre, for jeg har allerede mistet to uerstattelige år av livet deres…

Nå har Ingrid mange beundrere. Men hun slipper ingen nær innpå seg; det virker som om det er jeg som har såret henne mest. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med denne følelsen av skam og skyld, etter å ha forstått hva jeg har gjort…