Han har alltid følt at livet hans går på en sidevei, som om hovedtoget allerede har kjørt forbi. Morgen, minibuss, lager med byggematerialer på utkanten av den lille bygda han bor i, tunge ruller med isolasjon, fakturaer, lunsj med suppe og byggkorn i kantina ved basen, kveldstelevisjon og sjeldne møter med venner på puben ved bussterminalen. Han er trettitre år gammel, heter Anders, og alle rundt ham tror at han har livet på stell.
Han leier et rom i et gammelt murhus rett overfor skolen han en gang gikk på. Huseieren, en tynn pensjonert dame ved navn Marit, bor i rommet ved siden av og elsker å snakke om sine plager og priser på apoteket. Anders nikker halvt, lytter på halvveis, men tenker på andre ting. Over sengen henger et falmet plakat med utsikt over en stor by glasstårn, bro, elv, lys. Plakaten kjøpte han etter hæren på torget, og har tatt den med seg til alle leieboligene. Noen ganger legger han seg og forestiller seg at han går gjennom gatene, fremmed for alle, fri som en turist eller som en filmhelt.
Virkeligheten er enklere. På lageret er han lagermedarbeider, lønnen kommer med forsinkelse, lederen hever stemmen, og vennene snakker stadig mer om lån og boliglån. En kveld, da Marit igjen klager over blodtrykket, merker Anders at han nesten ikke hører henne. En beslutning vokser i ham, ubundet av ord, men kriblende som en kløe.
Uken etter kjøper han billett til toget til hovedstaden. På jobben sier han opp, forteller at han har fått et bedre tilbud i logistikk. Sjefen bare rister på hodet og ønsker lykke til. Til Marit forklarer han at han drar “for å tjene penger”, hun vifter med armene men protesterer ikke. Anders har lite: et par ryggsekker med klær, en gammel laptop, noen bøker. Plakaten ruller han forsiktig sammen og legger den på toppen.
I toget sitter han ved vinduet og ser feltene og de spredte hyttene og drivstoffstasjonene skifte forbi. I hodet tegner han bilder av fremtiden. Han tenker at han vil finne arbeid kanskje først som bud eller lagerarbeider, så noe bedre. Han vil leie et rom, gå i sentrum, besøke kafeer og konserter. Kanskje han møter noen. I de store byene, tror han, skjer alt dette av seg selv.
Når toget ved gryning ruller inn i Oslo, presser Anders pannen mot vinduet. Utenfor strekker grå høye blokker seg, kryss og reklametavler. Himmel er lav og blygrå. På perrongen møter han kald, fuktig luft og lukten av jernbanespor og billig kaffemaskin. Folk haster, drar kofferter, snakker i telefon. Ingen venter på ham.
Han står på torget foran stasjonen og blir et øyeblikk forvirret. Biler, busser, høye høytalerannonser, folk som går forbi som hindringer. I lommen har han en utskrift fra billig vandrerhjem i sentrum, han skal nå med tbane. Anders tar fram en sammenfoldet kart over tbanen som han skrev ut hjemme. Fargede linjer knytter seg sammen, stasjoner med ukjente navn danner et mønster. Han må finne sin, med det vanskelige lange navnet.
I tbanen skyver han seg inn i mengden. Vogn er full, varm, lukter svette og parfyme. Stemmer smelter sammen til en brummende sus. Anders holder taket og følger de blinkende stasjonsnavnene på veggen. En blanding av spenning og lettelse vokser i ham. Det er den følelsen han har drømt om: han er en liten prikk i en enorm by, og alt begynner nå.
Vandrerhjemmet ligger i en bakgate nær Ring 3. Gammelt bygg med flassende puss, jernport med kode, innvendig en trang korridor med linoleum og duft av vaskepulver. Resepsjonisten, en slank gutt med liten knytt, sjekker passet, gir ham nøkkel til et skap og viser sengen i delte rom for åtte personer. Over hver seng henger et gardin, på nattbordet står en liten lampe.
De første to dagene vandrer Anders gjennom Oslo, prøver å memorere gatene. Han søker jobber på telefonen, ringer på annonser. Noen svarer at de ringer tilbake, andre ber ham sende CV på epost. Bena blir trøtte om kvelden, lommeboken tømmer seg sakte. Om kvelden ligger han på sengen, lytter til kollegaens snorking, latteren fra rommet ved siden, og tenker at alt går greit så langt. Det skal være slik.
Den tredje dagen drar han til et intervju i et logistikkfirma i en kontorbygning ved Akerselva. En dame i en stram bluse møter ham, stiller noen spørsmål, ser på CVen. Hun lover å melde tilbake innen en uke. Anders går ut av bygget, står et øyeblikk ved de store glassdørene, ser på vannet, og bestemmer seg for å gå til tbanen til fots.
Regnet begynner å dryppe, han trekker opp kragen på jakken og øker farten. På hjørnet foran et vindu med abstrakte malerier stopper han. Inni er en galleri. Hvite vegger, sterkt lys, folk med vinglass. Gjennom vinduet ser han en høy kvinne i svart kjole som ler med hodet kastet bakover. Anders blir stående som foran TVskjermen. I hans hjem er slike gallerier sjeldne; kunst henger bare på kultursenteret, og da er det gamle, støvete verker.
Han skal gå videre når døren til galleriet åpnes, og kvinnen kommer ut på fortauet. Hun tar en sigarett, dekker gløden med hånden. De korte lyse hårene er samlet i en uformell knute, en tynn kjede glitrer på halsen. Hun ser at Anders ser på henne og smiler med munnen.
Kom inn, sier hun. Vi har åpning. Gratis adgang.
Anders blir rød i ansiktet, men går mot døren.
Jeg… er nok ikke kledd riktig, mumler han, ser på jeans og jakke.
Slapp av, svarer hun, rister av asken. Ingen dresskode her. Jeg heter Kine. Og du?
Anders.
Hyggelig, Anders. Kom, kunstneren vil ha ekstra øyne.
Hun tar ham i albuen, lett som en gammel bekjent, og drar ham inn. Lukten av vin og noe krydret blandes med ny maling. Folk står i grupper, diskuterer verkene, ler. På veggene henger store lerreter med uklare silhuetter av mennesker i byen. Ansiktene er uskarpe, bare gatelys, vinduer og figurer. Anders stopper foran et av maleriene og føler plutselig at han ser på seg selv fra siden.
Liker du? spør Kine, står ved siden av ham, også på lerretet.
Merkelig, svarer han ærlig. Litt skummelt.
Det er bra. Frykt er en ærlig reaksjon. hun vender seg mot ham. Er du her alene?
Ja. Jeg kom nettopp fra en liten by.
Jeg forstår. Hun nikker. Hva gjør du i vår tøffe storby?
Jeg prøver å finne arbeid… Jeg har jobbet som lagerarbeider før.
Romantisk, ler Kine. Jeg er kurator. Jobber med kunstnere, prosjekter, gallerier. Dette er min lekeplass.
Hun vifter med hånden i luften, som om hun tegner et rom.
Du er heldig som kom inn. I dag får du en myk introduksjon til kulturlivet.
En mann i svart skjorte med grå skjegg, introdusert av Kine som utstillingsansvarlig, nærmer seg. De utveksler noen fraser, kunstneren håndhilser på Anders og går videre. Kine blir ved ham.
Har du drømt om å flytte hit lenge? spør hun mens hun heller hvitt vin i en plastkopp og rekker den til ham.
I lang tid. Alt har bare ventet på å skje, men… han stopper. Det har aldri gått helt som planlagt.
Nå går det. sier hun og ser ham rett i øynene. Hva vil du finne her?
Han trekker på skuldrene, ørene blir varme.
Jeg vet ikke. Noe annet. Ikke det jeg fikk hjemme.
Det finnes annet her. Kine smiler. Spørsmålet er om du er klar for dette «annet».
Hun sier det uten å le, bare med en lett tretthet i stemmen. Så blir hun kalt bort, sier unnskyld og går mot en gruppe gjester som ler og omfavner hverandre. Anders blir stående ved veggen med et lerret og en kopp i hånden. En bølge av følelser skyller gjennom ham. Han er fremmed, men også en del av noe han bare har sett på film.
Han gjør seg klar til å gå, men Kine dukker opp igjen.
Har du planer for kvelden? spør hun.
Nei. Jeg skal bare tilbake til vandrerhjemmet.
Kjedelig, trekker hun på smilebåndet. Hvorfor ikke bli med oss på afterparty? Det vil være folk, musikk, du kan møte noen, kanskje finne en jobb. Alt skjer gjennom kontakter her.
Anders nøler. Ansiktet til Marit, eieren av rommet, og hennes ord om «store byer der folk blir lurt», spøker i hodet. Men Kine står der, selvsikker, levende, som fra en annen verden. Han nikker.
Greit.
De tar en taxi til en gammel herregård som er omgjort til klubb. Inne er mørkt, elektronisk musikk pulserer, lysblits flasher. Folk drikker, danser, røyker på trappen. Kine fører Anders rundt, introduserer ham for folk, roper navn som om de allerede sitter i hodet hans. Hun gir ham vin, så noe sterkere. Hodet blir lett, grensene blir uklare.
Ser du den fyren ved baren? hvisker Kine i øret hans. Han er samler. Kjøper unge, ukjente kunstnere. For ham må alt se overbevisende.
Hun snakker om kunstnere, stipender, sponsorer, om hvordan alt holdes på nettverk, inntrykk, historiene du kan fortelle om deg selv. Anders lytter, prøver å holde seg i samtalen. Det føles som om han er bak scenen i et stort skuespill.
Mot morgenen går han ut for å få luft. Den kjølige luften treffer ansiktet. Kine følger, tar en sigarett.
Så, angrer du på at du kom? spør hun.
Nei. Han lener seg mot veggen. Det er merkelig, men interessant.
Venn deg til det, sier hun og blåser ut røyken. Byen spiser deg enten du tygger den selv eller lar den tygge deg.
Hun sier det nesten likegyldig, som om hun gjentar en annen. Så ser hun ham nøye i øynene.
Hør, Anders. Jeg liker deg. Du er ekte. Det er sjeldent her. Jeg har en idé. Kanskje du kan hjelpe, og du får noe igjen.
Han blir forsiktig.
Hva slags idé?
Ikke nå. Du er sliten. La oss snakke i morgen. Jeg vil ha nummeret ditt. Hun noterer det i telefonen. Ikke forsvinn. I denne byen kan du forsvinne lett.
Neste morgen våkner Anders i vandrerhjemmet med tungt hode. Minnene fra natten flommer: lys, ansikter, latter, samtaler om stipender og budsjetter. På nattbordet vibrerer telefonen. En melding fra Kine: «Kom på galleriet i kveld. Vi har noe å snakke om».
Dagen bruker han på å ringe etter ledige stillinger, møter enda et intervju på et lagerfirma. De tilbyr nattskift for en liten sum. Han sier at han tenker på det. Pengenes mengde er lav, men jobben er fortsatt usikker.
Kvelden går han til galleriet. Der er det stille, nesten ingen besøkende. Kine sitter ved et høyt bord med en laptop, har briller på seg, håret trukket i en høy knute.
Hei, nattens helt, sier hun, tar av seg brillene. Hvordan går det med hodet?
Bra.
Sitt. Hun peker på en høy krakk. Jeg har et forslag til deg. Litt uvanlig.
Han setter seg, skuldrene strammer.
Du har sagt at du er arbeidsledig, at pengene er knappe.
Han nikker.
Det er et prosjekt. Vi selger privat verk fra en kunstner. Det er litt finurlig. Vi trenger en person som kan stå som kjøper, formelt sett. Signere en avtale, vise at alt er rent. I virkeligheten kommer pengene fra andre, og verkene går til noen andre. Du blir bare fronten.
Anders er stille. Han forstår ikke helt.
Så jeg kjøper, men ikke for meg?
Ja. Kine trekker på skuldrene. Det er vanlig. Ingen vil bli sett. Du er en blank skive. Du passer perfekt.
Han kjenner en knute i magen.
Er det lovlig?
Kine smiler svakt, men øynene er alvorlige.
Det er ikke helt etter læreboka, men alle gjør det. Pengene går gjennom kontoen din, men jeg ordner papirene, kontrakten, kvitteringen. Ingen skatteproblemer, jeg tar meg av det. Du får en god godtgjørelse.
Hvor mye? spør han, overrasket over hvor raskt han spør om beløpet.
Hun nevner en sum som nesten tilsvarer tre av hans tidligere månedslønner. Med den kan han leve i flere måneder uten å telle hver eneste krone.
Hvorfor meg? spør han.
Fordi du er ny. hun ser ham rett i øynene. Ingen bakgrunn. Ingen tilknytning til kunstverdenen. Og jeg stoler på deg. Instinktivt. Jeg trenger noen som ikke roper umiddelbart når noe virker kriminelt.
Ordet «politiet» høres som et slag. Anders ser på hendene, på neglene med ruiner.
Hva hvis noe går galt?
Ingenting går galt. Hun taler mykt, men stemmen er som stål. Vi har gjort dette før. Det er bare en måte å omgå papirarbeid på. Pengene er rene. Folk er seriøse, de vil ikke ha skandaler. Alt skal gå stille.
Han tenker på Marits advarsler, på lageret, på de lange nettene med TV, på den natten i galleriet hvor han følte seg som en del av en film. To stemmer kjemper i hodet: den ene sier dette er en sjanse, den andre hvisker at farlige penger er farlige.
Jeg må tenke, sier han.
Jeg forstår, nikker Kine. Du har ti timer. Jeg må giJeg må gi deg svar innen i morgen.
