Foreldrene til Vidar bestemte seg for å flytte inn hos oss når de ble gamle, uten å spørre meg om mening.
Vidar, hører du meg i det hele tatt? Mor din ringte nettopp og sa at de allerede selger huset! Selger huset, Vidar! Og om en måned skal de være her! Solveig klemte telefonen så hardt at leddene på fingrene ble bleke, og stemmen hennes sprakk i et skrik som hun aldri hadde tålt, men som hun ikke klarte å holde tilbake.
Vidar, som lå på sofaen med en nettbrett, løftet trøtt blikket.
Åh, Solveig, hvorfor får du panikk? Det er jo ikke i morgen. En måned er masse tid. Dessuten skal de jo ikke komme inn i ettromsleiligheten vår, bare til byen vår.
Til hvilken «bare by»?! Solveig stormet rundt i rommet, snublet i leker som lå spredt over gulvet. Tora sa rett på sak: «Vi flytter inn hos dere først, mens vi leter etter noe på lang sikt». Først på lang sikt! Vet du hvor lenge det kan vare? Et år? To? Vi har kun førti kvadratmeter, Vidar! Førti! Vi, Aksel og to pensjonister med sine vaner, plager og kister?!
Vidar la fra seg nettbrettet og gned nesebroen. Han så ut som en lidende sjel som ble avbrutt fra verdensproblemer av en absurd apokalypse.
Jeg kaster ikke foreldrene ut på gaten. De er gamle, har det vanskelig på bygda. Huset er stort, med hage, og snøen må ryddes. Faren fikk ryggproblemer i fjor, mor har høyt blodtrykk. De trenger omsorg. Vi er jo her ved siden av.
Omsorg? Solveig, mor din er sekstifem og jobber fortsatt i bygdelaget, hogger i hagen som en traktor. Far er sytti, går tjue kilometer hver dag for å fiske. Hvilken omsorg? De er bare lei av kjedsomhet og vil være «nærmere barna». Men de glemte å spørre barna!
Solveig, ro deg ned. Dette er mine foreldre. Jeg er forpliktet til å hjelpe dem. Vi finner på noe. Kanskje vi leier en leilighet til dem i begynnelsen.
Til hvilken leilighet? Vi betaler boliglån, barnehage, billån. Fra lønn til lønn har vi bare tre tusen kroner til overs. Hvilken leie?
De selger huset, så får vi penger
Et hus i en avsidesliggende dal, tre hundre kilometer fra allfarende? Til hvor mye vil de selge? En million? I byen vår er det bare garasje eller et lite lager for så mye. Forstår du at de vil bo hos oss for alltid?
Solveig sank ned i en stol. Hun så katastrofen som om den ble filmet i sakte motion. Tora var en myndig, høylytt kvinne som elsket å kommandere og gi livsråd. Olav var stille, men sta, røyker «Prima» og ser på TV på full lyd fordi han er «hørselstapende». Alt dette i den lille, slitne leiligheten der Solveig kun hadde ett fristed badet, som også var kombinert med toalettet.
Jeg lar dem ikke bo hos oss, sa hun stille, men bestemt. På besøk er greit. En uke, ja. Men bo permanent, nei.
Vidar så på henne med en anklagende blikk.
Du er hard, Solveig. Det er familie.
Det er min familie. Jeg, du og Aksel. Jeg vil beskytte den.
En måned gikk. En måned av helvete og venting. Solveig prøvde å overtale ektemannen, foreslo alternativer: la foreldrene selge huset, sette pengene i banken, komme på oppdagelsesreiser, leie et sted. Vidar avfeide: «Mor sa at kjøperen er funnet, depositum er betalt».
Tora ringte hver dag.
Solveig, jeg har syltet agurker, tomater, lekte med sylteagurkene. Vi tar med alt! Aksel elsker bestemors sylteagurker! Jeg har også tatt med min dunete dyne, vi kan legge den over sofaen dere har jo kaldt! Og teppet, husker du det røde teppet? Gulvet er kaldt, barnas ben fryser. La oss legge teppet det blir koselig!
Solveig følte håret bli grått av alt teppet og dynen. Teppet og dynen i deres skandinaviske minimalisme.
Tora, vi har gulvvarme. Vi trenger ikke så mye sylte. Vi har ikke plass.
Å, så finner vi plass! På balkongen! Teppet gir varme. Du, unge kvinne, forstår ikke.
Den store dagen kom på en lørdag. Vidar var på nerver fra morgen, løp rundt i leiligheten, flyttet ting for å finne plass. Aksel ble sendt til Solveigs mor så han ikke sto i veien.
Midt på dagen kom en «Gazelle» til oppkjøringen. Ut steg Olav med en stokk, men levende og opplagt, og Tora, kommanderende som en general.
Pass på! Det er servise! Ikke knus! Ikke snu på potten med plantene!
Solveig så ut av vinduet og telte kasser. Ti, tjue, tredve Sekker, tau, en gammel gulvlampe, ski (!), og selvfølgelig den rullede røde teppet som ble en tube.
Vidar, hvor skal vi sette alt dette? hvisket hun.
Vi finner ut, mumlet han og løp bort for å møte foreldrene.
De neste to timene var som en naturkatastrofe. Entréen var fullstendig pakket, kasser sto i gang, på kjøkkenet, i stuen. Tora, uten å ta av skoene, gikk fra rom til rom og ga ordre.
Denne skapet må flyttes. Her setter vi mitt kommode. Den er gammel, eik, ikke som deres fine spikerplate. Olav, ta kommoden!
Tora, hvilken kommode? ropte Solveig. Vi har ingen plass!
Du finner den! avbrøt svigermoren. Ikke kast den i søpla.
Kvelden ble leiligheten et lager. I det eneste rommet som Solveig hadde delt i soverom og barnerom, hersket kaos. Foreldrenes sofa, ja, de hadde tatt med sin egen, ble presset inn i hjørnet og blokkerte vinduet. Olavs TV ble satt på en liten hylle, som dekket halve skjermen til Solveigs plasma.
Nå kan vi bo, sa Tora fornøyd, tørket svetten fra pannen. Trangt, men i trengsel er vi ikke i dårlig humør. Solveig, sett på vannet, vi er sultne etter reisen.
Middagen ble spist i en anspent atmosfære. Olav drakk te med høy lyd, Tora kritiserte Solveigs suppe («for tynn, jeg lager den på bein»), og Vidar satt med ansiktet i tallerkenen, redd for å se på kona.
Sånn, barn, begynte svigermoren, sett bort fra en tom kopp. Vi har solgt huset, pengene er på kontoen. Men vi skal ikke kjøpe nå. Prisene er ville, eiere er svindlere. Vi blir her, ser på nabolaget, velger en hytte. Er det greit?
Spørsmålet var retorisk. Solveig åpnet munnen for å si «nei», men Vidar brøt inn:
Selvfølgelig, mamma. Bo så lenge dere vil.
Solveig sparket ham under bordet, men han ristet ikke på seg.
Rutinen begynte. Helvetes rutine.
Morgenen startet klokken seks. Olav sto opp, gikk på toalettet, så på kjøkkenet, slo på radiokanalen «Sang på landet» og røyket i vinduet, til tross for at Solveig hadde bedt ham hundre ganger om å ikke røyke inne. Røyken strømmet inn i rommet.
Olav, vær så snill, røyk på trappen! ropte Solveig, hostende.
Det er kaldt der, kjære, avfeide han. Jeg røyker i vinduet.
Klokken syv stod Tora opp og begynte å bråke i grytene. Hun ville ta over matlagingen, hevdet at Solveig «sultner mannen med tomt mage».
Havregrøt på vann er ikke mat! ropte hun, mens hun rørte i en stekepanne med svinefett og egg. Vidar trenger styrke, han jobber.
Den stekte fettet fylte klær, hår og gardiner. Solveig, som fulgte sunt kosthold, så i panikk på de fete flekkene på komfyren og bordet.
Kvelden, når Vidar og Solveig kom hjem fra jobb, ventet «debriefing».
Solveig, hvorfor stryker du ikke klærne? møtte svigermoren dem ved døra. Jeg så at lakenene dine ligger krøllete i skapet. Jeg har strøket alt.
Takk, Tora, men ikke rot i skapet mitt, svarte Solveig med siste krefter.
Jeg vil bare hjelpe! Du er utakknemlig.
Aksel, deres fem år gamle sønn, fikk også behandling. Bestemoren ga ham godteri («barnet vil ha søtt!»), til tross for allergi, lot ham se på barne-TV til midnatt og unngikk å straffe ham.
Ikke kjef deg på ham! ropte hun, da Solveig prøvde å irettesette ham for lekeklossene. Han er liten! Bestemor rydder opp.
Autoriteten til foreldrene smeltet. Aksel forsto raskt hvem som var sjefen, og løp for å klage til bestemor over hver eneste irritasjon.
Etter to uker var Solveig på randen av et nervøst sammenbrudd. Vidar prøvde å bli lengre på jobben, kom hjem når foreldrene allerede sov.
Vidar, dette kan ikke fortsette, sa Solveig en lørdag morgen, mens de lå i badet, det eneste stedet hvor de kunne snakke uten vitner. De leter ikke etter leilighet. De ser ikke på annonser. De har slått seg til ro. Har du sett? Mor din har plantet om i mine potter!
Solveig, hold ut. Jeg snakker med dem i helgen.
Du lovet å snakke for en uke siden! Vidar, enten de flytter ut, eller så tar jeg Aksel og drar til mamma. Velg.
Vidar ble blek. Han likte ikke ultimatum, men skjønte at kona var seriøs.
Samtalen fant sted på søndag under lunsj.
Mamma og pappa, begynte Vidar, nervøst knyttende et lommetørkle. Vi tenkte Kanskje vi burde begynne å se på leiligheter? Prisene stiger, kronen svekkes. Det er trangt for oss alle.
Tora stanset med en skje i munnen. Olav dempet radioen.
Trangt? spurte svigermoren, stemmen dirret. Vi er i veien? Vi gjør alt: lager mat, rydder, passer barnebarnet! Hvorfor jager dere oss?
Ingen jager dere, mamma. Bare alle trenger sin egen plass. Dere ville jo ha eget sted.
Vi tenkte Hvorfor bruke penger? Vi er gamle, trenger lite. Pengene kan dere bruke. Vi kan bli boende sammen. Folk i kollektiver gjør det, og de klager ikke. Vi er en familie!
Nei, ropte Solveig plutselig. Vi kan ikke bo sammen. Vi har forskjellige rytmer, vaner. Jeg kan ikke sove med TV-en på, jeg kan ikke puste røyken. Jeg vil ha mitt eget kjøkken.
Tora slo armene i luften.
Sånn! Vi har ikke imponert svigerdatteren! Vi røyker feil, puster feil! Vidar, hører du? Din kone jager foreldrene!
Mamma, Solveig har rett, sa Vidar lavt. Vi elsker dere, men vi må bo hver for oss. La oss se på alternativer i morgen. Jeg har funnet en megler.
Tora kastet skjeen i tallerkenen, så suppen sprutet på dukene.
Utakknemlige! Vi solgte huset, kastet alt for å være nær dere! Og nå Olav, pakk! Vi drar!
Hvor? spurte Olav. I natt?
Til et hotell! Eller til togstasjonen! Hvis barna ikke vil ha oss!
Et skuespill begynte. Tora drakk valeriankonsentrat, tok tak i hjertet, pakka kofferter, gråt. Vidar løp rundt, ba, unnskyldte. Solveig satt i et hjørne og så på dette sirkuset. Hun visste at et lite svikt ville gjøre dem til permanente gjester.
Tora, sa hun da stormen løyet, ingen skal gå til togstasjonen. Vi leier en leilighet nå, rett ved siden av oss. Så kan dere komme på besøk, leke med Aksel, men bo hver for seg. Det er ikke til diskusjon.
Du ser oss ikke som mennesker! ropte svigermoren. Du er en fremmed!
Til slutt fikk de en avtale. Vidar skaffet en tom to-roms leilighet i nabobyen. Huseieren var grei med å leie den i noen måneder.
Flyttingen skjedde neste dag. Tora flyttet som en martyr som skulle gå til galgen.
Vi etterlater dere i paradis, spydde hun ved døren. Lev, gled dere. Når dere blir gamle, blir dere ikke overrasket om Aksel smeller dere ut også.
Døren smalt. Solveig støttet seg mot veggen og falt ned på gulvet. Leiligheten var stille. Uutholdelig stille. TV-en var av, ingen lukt av stekt fett, ingen skrapende tøfler.
Beklager, sa Vidar, satte seg ved siden av henne. Jeg var dum. Jeg skulle ha talt fra starten.
Det skulle ha vært, nikket Solveig. Men det viktigste er at vi kom oss gjennom det.
Men historien endte ikke der.
En uke senere ringte Tora. Stemmen var livlig og forretningsmessig.
Vidar, vi har funnet en leilighet. I ditt område, men en ny bygning. En tredje etasje.
En tredje etasje? undret Vidar. Hvorfor en tredje? Kommunen er dyr, vedlikeholdet tungt. Ta to-roms leiligheten, den holder.
Nei, vi vil ha tredje. Pengene fra hus-salget og en liten jordlapp er nok. Vi har allerede betalt depositum.
Det er deres sak. Gratulerer.
Solveig pustet lettet ut. Det så ut til at problemet var løst. Foreldrene skulle kjøpe egen leilighet, leve sine liv, besøke oss i høytider.
Men hun kjente Tora dårlig.
Renoveringen i den nye leiligheten trakk ut. Foreldrene bodde fortsatt i leie, men kom hver dag for å «vaske» (påstått dårlig vanntrykk), «vaske klær» (den gamle maskinen) eller bare «sitte fordi de kjeder seg».
Solveig taklet det, med tanke på at det var midlertidig.
Etter tre måneder var renoveringen ferdig. Innflytting. Solveig og Vidar kom med en multikoker som gave. Leiligheten var romslig, lysende. Tora strålte.
Kom inn, barn! Se hvordan vi har ordnet! Her er stuen, her er soverommet vårt
Hvem er dette rommet? spurte Solveig og så inn i den minste rommet, dekket med barneruller med lekebilmotiv.
Tora smilte gåtefullt.
Det er for Aksel! Vi bestemte oss: Hvorfor sende ham til barnehage og bli smittet? Vi tar ham med. Han bor hos oss fem dager i uka. Dere jobber, bygger karriere. Dere trenger hvile, et eget liv. Vi vil oppdra barnebarnet.
Solveig følte jorden forsvinne under føttene.
Tora, er du gal? Aksel går i barnehage, har venner, forbereder seg til skole. Han bor med oss, med oss foreldre. Ingen femdagersordning.
HvorSolveig nikket stille, forsto at dette var den endelige avslutningen på marerittet.
