Jeg husker godt hvordan Synnøve en gang vandret langs bredden av Mjøsa. Mens hun gikk, fikk hun øye på en vill gås som sto ved vannkanten og så ut som om den ba om hjelp. De andre gikk i frykt for den, redd for at den skulle bite, men Synnøve stod ikke og så på. Hun gikk nærmere og prøvde å gi den noe å spise, men gåsen virket ikke interessert i brødet. Den så snarere ut som om den ville bli fulgt.
Med et lite støt av mot fulgte hun gåsen, og den førte henne i en bestemt retning langs steinete skråninger. Der, mellom steinene ved vannet, lå en liten gåseunge fastklemt. Rundt den svømte resten av flokken, ropte og søkte etter sin baby. Synnøve løftet forsiktig den fangede ungen og satte den trygt tilbake til foreldrene. Den lille gåsen hoppet lykkelig tilbake til flokken, og de svømte sammen videre.
Som takk kom flokken tilbake senere. De samlet seg rundt Synnøve, kvakket høyt og gjorde en slags høytidelig gest. Siden den dagen slo de seg ned i hagen hennes. Synnøve hadde ingenting imot selskapet; hun matet dem daglig og passet på at de aldri ble skadet. Med årene lærte hun hvor viktig det er å være oppmerksom på de som ofte blir oversett av andre.
Hver morgen ble hun møtt av en munter gåsekvakk, om kvelden fulgte de henne helt til døren, og når hun dro for å hente ved eller handle, passet de på eggene hennes som om de var sine egne. Folk som tidligere hadde vært redde for vill gås, kom nå for å se den uvanlige vennskapen mellom en jente og de ville fuglene.
Den vakre hendelsen ved Mjøsas bredd har derfor ikke bare reddet en liten gåseunge, men også beriket Synnøves liv med omsorg, tillit og en ekte, rolig lykke. Når hun senere gikk forbi innsjøen, følte hun ofte vinden hviske et lystig «takk». Denne minnesteinen lever fortsatt i hennes hjerte, som et bevis på at å lytte til de stille stemmene kan forandre liv.
