Jeg ga barna hennes mitt etternavn. Nå er jeg ansvarlig for å forsørge dem, mens hun koser seg lykkelig med barnas biologiske far.
La meg fortelle hvordan jeg gikk fra å være «den morsomme fyren» til å bli en slags bankautomat for to barn som kun sender meg melding når de trenger penger til kino, men glemmer meg fullstendig i julen.
Alt startet for tre år siden. Jeg møtte Ingvild en fantastisk kvinne, nylig skilt, med to barn på 8 og 10 år. Jeg ble hodestups forelsket. Fullstendig blindet. Hun sa stadig:
«Barna er så glade i deg!»
Og jeg, som en skikkelig idiot, trodde på det. Selvfølgelig likte de meg jeg tok dem til Tusenfryd og Badeland hver helg.
En dag, midt i en sånn samtale hvor man sier ting som kan forandre livet, sa Ingvild:
Det gjør meg så trist at barna ikke har farens etternavn. Han har aldri vært der for å anerkjenne dem.
Og jeg, på mitt mest geniale (vel, det føltes ikke sånn i etterkant), svarte:
Jeg kan adoptere dem, hvis du vil. De føles jo allerede som mine egne.
Kjenner du sånne filmscener hvor tiden fryser og en fortellerstemme sier: «Akkurat der burde jeg ha skjønt at dette kom til å gå galt»?
Jeg hadde ingen sånn stemme. Men jeg skulle ønske jeg hadde det.
Ingvild begynte å gråte av glede. Barna klemte meg. Jeg følte meg som en helt. En idiotisk, men ekte helt.
Vi gikk gjennom alt advokater, møter, dommere. Barna ble offisielt til Sebastian Eriksen og Oda Eriksen med MITT etternavn.
Jeg var lykkelig. Ingvild var lykkelig. Vi lagde til og med en liten «familieseremoni» med bløtkake.
Seks måneder senere. SEKS.
Ingvild sier til meg:
Vi må snakke… Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men… Morten har kommet tilbake.
Hvem er Morten? selv om jeg skjønte med en gang.
Barna sin biologiske far. Han har endret seg. Blitt voksen. Han vil ha familien sin tilbake.
Jeg frøs helt. Ordentlig.
Og hva skal du gjøre?
Jeg gir ham en sjanse. For barnas skyld, skjønner du?
Selvfølgelig skjønte jeg. Det var som om noen hadde lyst opp utgangen med neonskilt.
Ingvild, jeg har ADOPTERT dem. De er lovmessig mine barn.
Ja, ja vi ordner det etterpå. Nå er det viktigste at barna har en far.
«Vi ordner det etterpå.»
Som om vi snakket om en regning fra Fjordkraft.
Jeg gikk rett til min advokat. Han holdt på å sette kaffekoppen i halsen.
Har du signert full adopsjon?
Ja.
Da er du faren. Med alt det innebærer bidrag, skole, helse. Alt sammen.
Men jeg er ikke sammen med moren lenger
Det har ingenting å si. Du er faren. Sånn fungerer loven.
Nå er jeg her betaler barnebidrag til Ingvild som lever lykkelig med Morten i MIN leilighet. Fordi «barna trenger stabilitet, de kan ikke flyttes».
MIN leilighet. Betalt av meg. Men jeg måtte flytte ut, siden det var «for traumatisk for barna» om jeg ble værende.
Det mest absurde?
Morten den gamle spøkelsesfaren som ikke har bidratt med en krone på årevis nå tar han dem med i Frognerparken, på fotball, og er hverdagshelt.
Og jeg? Jeg får mail fra advokaten hver måned:
«Innbetalt bidrag: kr. XXXX»
Med en liten trist emoji. Som om det hjelper.
Forrige måned skrev Sebastian til meg:
Hei, kan du Vippse litt til? Jeg trenger nye joggesko.
Kan ikke Morten kjøpe dem til deg?
Han sa at du er den juridiske pappaen min. Han er bare pappa i hjertet.
Pappa i hjertet.
Så lettvint. Jeg er pappa via banken.
Adopsjon er nesten umulig å reversere. Retten hadde bare sett på meg som den fæle som vil «kvitte seg med barna sine».
Kameratene mine gidder ikke synes synd på meg lenger.
Når var det egentlig du bestemte deg for at dette var en god idé?
Jeg var forelsket.
Forelskelse burde ikke koble ut hjernen helt, kompis.
Han har rett.
Nå, hver gang jeg ser en fyr med barn som ikke er hans egne, har jeg lyst til å rope:
«IKKE SIGNER! VÆR ONKEL, KJÆRESTE, HVA DU VIL BARE IKKE SIGNER!»
Moren min sa bare:
«Kjærligheten har gjort deg dum»
og ga meg en sånn god klem at det faktisk gjorde vondt.
I går igjen:
«Ekstrautgift: Skoleutstyr kr. XXXX»
Ekstrautgift. Akkurat som skolestart er en overraskelse hvert år.
Og Ingvild laster opp bilder av sin «lykkelige familie».
Barna fortsatt med MITT etternavn sammen med mannen som forlot dem.
Høydepunktet?
Oda (10 år, ja, hun har Instagram…) har skrevet i bioen:
«Datter av Ingvild og Morten »
Mitt navn? Ikke å se.
Jeg er den anonyme sponsoren for hele showet.
Så her sitter jeg alene, med fem tusen mindre på konto hver måned, med to «barn» som bare tar kontakt om det handler om penger, og den klokkeklare følelsen av at jeg har gjort mitt livs dummeste feil i forelskelsens navn.
Det eneste positive er at når folk spør meg om jeg har barn, kan jeg si «ja» og dra hele denne historien på en middag. Da ler alle.
Jeg jeg ler bare på utsiden. Inni gråter jeg litt.
Og dere? Har dere noen gang signert noe ut av kjærlighet, som kostet dere dyrt senere eller er jeg den eneste idioten som har donert både etternavn og bankkonto i én og samme pakke?
