Jeg bor sammen med en mann som hevder at penger har “lav energi”.
Vi har vært i et forhold i snart to år, og frem til for tre måneder siden var alt ganske normalt. Han jobbet, bidro hjemme og hadde faste rutiner. Men en dag kom han hjem og fortalte at han hadde hatt et “åndelig oppvåkning”, og at jobben hans ikke lenger var i samsvar med livsoppgaven hans. Allerede uken etter sa han opp stillingen sin.
I starten støttet jeg ham. Han sa han trengte tid til å finne seg selv igjen, at han var lei av systemet og ville leve i “bevissthet”. Jeg fortsatte i min vante rytme. Tidlig opp, ut døren på vei til jobb, og hjem igjen utslitt. Han ble hjemme mediterte, så på videoer om personlig vekst, tente røkelse. Han hevdet at han drev med selvhelbredelse.
Etter to uker hadde han fremdeles ikke tatt noe ansvar for husleien. Da jeg spurte, ba han meg la være å bekymre meg Universet ville alltid ordne opp. Det viste seg at denne “universet” var meg. Jeg betalte for alt: mat, strøm, internett, kollektivtransport hele pakka. Han spiste, brukte leiligheten, dusjen, strøm og nett, men sa at han ikke trodde på regninger, siden det bare var å leve i frykt.
En dag kom jeg hjem totalt utslitt fra jobb og fant ham liggende på sofaen og lytte til en lydfil om overflod. Jeg sa vi måtte snakke om økonomien. Han svarte at jeg levde i “mangelmodus”, at stresset mitt trakk til seg dårlige vibrasjoner, og at jeg måtte slippe kontrollen. Jeg ble forbanna på ham. Jeg sa at det ikke hadde noe med kontroll å gjøre, men ansvar. Han så på meg med stakkarslig blikk og sa at jeg enda ikke hadde “våknet opp”.
Han lovte at han snart skulle begynne å tjene penger på det han kunne, gi konsultasjoner, ha samtaler, et eller annet. Ukene gikk, og ingen ting skjedde. Det eneste som faktisk endret seg var at han begynte å rette på meg hele tiden hvordan jeg snakket, tenkte, følte. Var jeg sliten, skyldte han på lav vibrasjon. Kom jeg hjem i dårlig humør, var jeg “emosjonelt blokkert”.
Men det var én hendelse som virkelig festet seg. Jeg kom hjem med handleposer, la dem på kjøkkenbordet og spurte om han kunne hjelpe til å rydde inn varene. Han sa han var i dyp meditasjon og ikke kunne avbryte energien sin. Jeg ble stille. Mens jeg pakket ut alene, slo det meg at jeg ikke hadde en kjæreste, men en voksen mann som hadde valgt å ikke ta ansvar for sitt eget liv.
For ikke lenge siden ba jeg ham finne seg en jobb hvilken som helst. Da svarte han at han aldri ville “underkaste seg” noe som gjorde ham syk, bare for å kunne betale regninger. Videre mente han at jeg burde forstå og støtte ham som en “bevisst partner”. Jeg sa at det er forskjell på å støtte noen og å forsørge en som ikke løfter en finger. Han ble fornærmet. Sa at jeg ikke trodde på ham.
Nå er jeg fortsatt den som jobber, betaler alt, og lurer på når det å ha en kjæreste ble det samme som å bli sponsor for et åndelig semester i mitt eget hjem. Jeg vet ikke lenger om jeg er partner eller en slags skytsengel for hans selvutvikling. Men jeg vet én ting: jeg er utslitt, og uansett hvor mye røkelse jeg tenner, blir ikke regningene betalt av seg selv.
I dag tenker jeg at støtte og ansvar må gå begge veier. Å være et par handler ikke om å la én bære byrden alene, mens den andre flykter inn i sine egne prosjekter. Av og til må man våge å stå opp for seg selv, selv om det føles ubehagelig.
