Kjære dagbok,
Nei, du skal ikke komme nå, mamma. Veien er lang, en hel natttur med tog, og du er ikke ung lenger. Hvorfor bruke så mye krefter? Dessuten har du sikkert mye på gården for vår, sier sønnen min, Ole.
Ole, men hvorfor? Vi har ikke sett hverandre på evigheter. Jeg vil også møte din nye kone som folk sier, man må bli kjent med svigerdatteren, sier jeg ærlig.
Da blir vi enige om å vente til slutten av måneden. Så kommer vi alle til deg i påskeferien, beroliger han meg.
Ærlig talt var jeg allerede i gang med å pakke, men jeg lot meg overtale til å bli hjemme og vente på ham. Ingen kom. Jeg ringte Ole flere ganger, men han unngikk samtalen. Til slutt ringte han selv og sa at han er så opptatt at jeg ikke bør vente på ham.
Det gjorde meg så trist. Jeg hadde forberedt meg på å ta imot Ole og hans kone. De ble gift for bare et halvt år siden, men jeg har aldri sett svigerdatteren.
Ole, min sønn, ble født da jeg var tretti, fordi jeg aldri hadde giftet meg. Jeg ønsket å få et barn på egen hånd. Det har kanskje vært en feil, men jeg har aldri angret. Jeg hadde aldri penger, og vi levde fra lønn til lønn, men jeg tok flere jobber for å sikre at barnet mitt fikk det han trengte.
Ole vokste opp og dro for å studere i Oslo. For å støtte ham i starten, begynte jeg å jobbe i Sverige, bare for å sende ham penger til studie- og levekostnader. Mitt morhjerte var stolt over å kunne hjelpe.
Nå er Ole på tredje året, og han har også begynt å tjene til seg selv. Da han ble ferdig med universitetet og fikk en jobb, klarte han seg selv. Han kommer hjem en gang i året, men jeg har aldri vært i Oslo.
Da Ole skulle gifte seg, begynte jeg å spare til bryllupet. Jeg la til side seks tusen kroner. Halvannet år siden ringte han og fortalte den etterlengtede nyheten han skulle gifte seg.
Mamma, kom ikke, vi skal først bare bli forlovet, og bryllupet skjer senere, advarte han.
Jeg ble lei meg, men det var sånn det var. Ole viste meg svigerdatteren via videosamtale. Hun var vakker og rik, og faren hennes en velstående forretningsmann. Jeg hadde bare å glede meg over at alt gikk så bra for ham.
Måneder gikk, men Ole kom fortsatt ikke. Jeg kunne ikke vente lenger på å se svigerdatteren og klemme sønnen, så jeg kjøpte togbilletter, pakket med hjemmebakt brød og mat, og tok av sted. Jeg ringte Ole før jeg gikk ombord.
Du gir meg helt sprø ting, mamma! Hvorfor? Jeg er på jobb og har ikke tid til å møte deg. Her er adressen, ta en taxi, sa han.
Jeg ankom Oslo om morgenen, ropte etter en taxi og ble overrasket over prisen. Men den vakre morgenskvelden i Oslo lot meg nyte utsikten gjennom vinduet.
Døren ble åpnet av svigerdatteren, Åshild. Hun smilte ikke, ga meg ingen klem, men inviterte meg bare inn på kjøkkenet. Ole var allerede på jobb.
Jeg begynte å legge ut matvarene: poteter, rødbeter, egg, tørkede epler, hermetiserte sopp, sylteagurker, tomater og flere glass med syltetøy. Åshild så på alt i stillhet og sa at de ikke spiser sånt hjemme, og at hun egentlig ikke lager mat.
Hva spiser dere da? spurte jeg forvirret.
Vi får levering hver dag. Jeg liker ikke å lage mat, for da blir det lukt i kjøkkenet som tar lang tid å forsvinne, svarte Åshild.
Før jeg rakk å reagere, kom den lille gutten, tre år gammel, inn på kjøkkenet.
Møt min sønn, Daniel, sa Åshild.
Daniel? spurte jeg.
Nei, Daniel, ikke Danil. Jeg liker ikke når folk roter navn.
Greit, så sier du, Åshild.
Jeg er ikke Åshild, jeg er Åshild, svarte hun. I Oslo roter man ikke navn, men hvordan skal jeg vite
Tårene truet. Ikke bare fordi sønnen hadde funnet en kone med barn, men fordi han ikke hadde sagt meg noe om dette.
På veggen hang et stort bryllupsportrett.
Åh, så bryllupet fant ikke sted? Så bra at dere har gjort fine bilder, prøvde jeg å skifte tema.
Hvordan kan det være? Det var 200 gjester. Bare du var borte, men Ole sa du var syk. Kanskje det er best slik, sa Åshild og målte meg fra topp til tå.
Skal du spise frokost?
Ja
Åshild satte frem en kopp te og noen biter av dyrt ost. Dette var hennes forståelse av frokost. Jeg er vant til en solid morgenmåltid etter reisen. Jeg ville steke egg og spise hjemmelaget brød, men Åshild forbød meg å gjøre det på grunn av lukten. Hun avslo også brødet, og sa at de spiser sunn kost med Ole.
Jeg mistet lysten til å spise. Jeg hadde ventet så lenge på dette besøket, spart penger, men nå ble alt forgjeves. Jeg drakk te, men Åshild var stille. Plutselig kom gutten løpende og klemte meg. Jeg ville omfavne ham, men Åshild vinket bort meg med armene og sa at jeg ikke måtte berøre ham.
Jeg ga ham et glass bringebærsyltetøy, og hun rev glasset fra meg med ordene:
«Hvor mange ganger skal jeg si det? Vi spiser aldri sukker!»
Jeg følte at tårene ville strømme. Jeg drakk ikke den siste slurken av teen. Jeg gikk ut i gangen, tok på skoene, men Åshild reagerte ikke og spurte ikke hvor jeg skulle.
Jeg gikk ned til inngangspartiet, satte meg på en benk og lot tårene sive. Aldri har jeg følt meg så såret.
Et øyeblikk senere gikk Åshild ut med gutten og kastet all syltetøyet i søpla. Jeg sto igjen uten ord. Da hun dro, pakket jeg igjen alt i bagasjen og hastet mot togstasjonen. Noen hadde solgt billetten min, så jeg fikk tak i en ny til kvelden.
Ved stasjonen var det en liten kafé. Jeg kjøpte meg en bolle med kjøttsuppe, et stykke stekt kjøtt, poteter og salat. Jeg hadde betalt mye, men jeg fortjente vel å spise noe godt?
Jeg oppbevarte bagasjen i oppbevaringsrommet og hadde noen timer til å vandre rundt i Oslo. Byen likte jeg; jeg ble nesten glemt av bekymringene.
I toget sov jeg ikke, jeg gråt. Det var vondt at Ole ikke engang ringte og spurte hvor jeg var. Jeg hadde håpet på en sommerfull av sol, men i stedet fikk jeg en kald realitet. Ole er min eneste sønn, den jeg har lagt alt håp i, men han viste seg å være unødvendig for meg.
Nå sitter jeg og tenker på de seks tusen kronene jeg sparte til bryllupet. Skal jeg gi dem til Ole, så han vet at mamma alltid har tenkt på ham? Eller skal jeg holde dem tilbake, for han har ikke fortjent dem?
Jeg vet ikke svaret ennå. Men jeg skriver dette for å slippe litt av smerten.
Med kjærlighet, Marit.
