Jeg husker den dagen som om den hadde blitt malt i den gamle stuen i Lillestrøm, for ti år siden. Eirik hadde sagt at han skulle på en forretningsreise, men jeg så bilen hans stå ved inngangsparti til Sofies leilighet den beste venninnen min fra barndommen.
Har du tatt med laderen og medisinen mot magesyke? Du vet jo hvordan maten er på slike reiser, du kommer til å bli dårlig, og jeg er ikke der for å passe på deg.
Selvfølgelig, Marit, så er du ikke så snill å prøve meg som et barn! Jeg skal ikke til Nordpolen, men til Bergen. Kun tre dager. Jeg leverer rapporten, holder noen møter og så er jeg tilbake. La meg gå, taxien har ventet i fem minutter, og takstmeteret tikker.
Eirik famlet nervøst med glidelåsen på reisevesken, rev i stoffet, rev seg i frustrasjon, men til slutt fikk han den lukket. Han så stresset og rastløst ut, som om han fryktet å gå glipp av den siste toget i livet. Jeg stod i gangen, lente meg mot dørkarmen, og med en myk sorg så jeg på ham. Ti år med ekteskap. Ti år hadde jeg sett ham dra på slike oppdrag, og hver gang kjentes hjertet litt strammere.
Ring når du er på hotellet, ba jeg mens jeg rettet opp kragen på jakken hans. Og kjør forsiktig, de har meldt om glatt på veien.
Marit, jeg tar toget, har du glemt? Jeg har lagt bilen igjen, fjæringen klirrer, jeg vil ikke risikere det. Så klemmer jeg deg, gir deg et lite kyss med duft av frisk parfyme og peppermyntete, tar vesken og skynder meg ut. Låsen klikker, og jeg blir igjen med lyden av trappen som forsvinner nedover. Heisen bråker i taket mens den går ned.
Stilheten senket seg i leiligheten den dype, tunge stilheten som oppstår når den mest livlige personen forlater rommet. Jeg gikk på kjøkkenet, helte meg en avkjølt kopp kaffe og tenkte på de tre dagene fremover. Jeg kunne endelig gjøre noe for meg selv: lese den boken jeg aldri fikk tid til, lage en ansiktsmaske, eller møte venninnene mine.
Apropos venner. Eirik hadde nettopp minnet meg om Sofie. Sofie var min beste venn siden skolebenken. Vi hadde gått gjennom alt sammen: eksamener, første forelskelser, mitt bryllup, og Sofies vanskelige skilsmisse for to år siden. Hun bodde i samme nabolag, i et nytt boligkompleks med velstelte gårdsplasser.
Jeg så på klokken. Det var lørdag, midt på dagen. Ingen spesielle planer. Kanskje jeg skulle stikke innom Sofie for en kveldskaffe, siden mannen var på reise? Jeg strakte meg etter telefonen, men ombestemt. Sofie hadde klaget på migrene og tretthet på jobben, og ville sove over helgen. Jeg tenkte at en spasertur mot kjøpesenteret ved siden av hennes bygning kunne være nok.
Jeg kledde på meg varme sko været var grått og vått, novemberens gjørme lå over gatene. Ute i gaten pustet jeg inn den fuktige luften. Byen pulserte med sitt travle liv.
Jeg tok bussen til kjøpesenteret. Jeg ruslet gjennom butikkene, kjøpte et mykt, kasjmirsk scarf i en støvete rosafarge. Stemningen ble bedre. På vei ut bestemte jeg meg for å gå gjennom gårdsplassene i Sofies komplekset. Jeg går bare forbi, tenkte jeg. Hvis jeg ser lys i vinduene, ringer jeg. Hvis ikke, går jeg hjem.
Gårdsplassen var velstelt: låst port, vakre blomsterbed, og selv i november så de ryddige. Det var parkeringsplasser fulle av dyre importbiler. Jeg gikk sakte og beundret bilene jeg har alltid likt biler, selv om jeg sjelden kjører selv.
Blikket mitt falt på en rekke parkeringer. En svart Volvo, en rød Mini Cooper, en sølvfarget Toyota Camry Jeg stanset. Den sølvfargede Camry var nøyaktig den samme som Eirik hadde. Til og med den lille riper på bakskjermen den han hadde fått for en måned siden ved en supermarked var på samme sted.
Hjertet mitt hoppet, så lå det fast i halsen.
Det kan ikke være sant, roet jeg meg selv. Camry er en vanlig bil, det finnes mange av dem i byen. Riper er bare en tilfeldighet.
Jeg gikk nærmere, håndene mine ble kalde. Registreringsnummeret: tre sjuere og bokstavene VØR. Eirik pleide å le av dette tallet, sa det skulle bringe lykke i forretningene.
V377VØR.
Det var hans bil.
Jeg stod som frosset. Tanken om at han skulle ta toget, at bilen var ødelagt, at han dro til Bergen, var i konflikt med virkeligheten. Bilen sto der, ved Sofies inngang.
Første tanke: Kanskje han hadde stoppet innom for å levere noe? Men han hadde dratt fra huset tre timer tidligere. På tre timer kunne han ha levert noe ti ganger og så vært på togstasjonen.
Jeg gikk tett inntil bilen, rørte ved panseret det var varmt. Motoren var tydelig nylig slått av, kanskje en halvtime siden. Det betydde at han ikke var på stasjonen. Han var her.
Med skjelvende hender tok jeg frem telefonen og ringte. Ringingen var lang, tung, hver tone slo som en hammer i tinningene.
Hallo, Marit? stemmen til Eirik kom muntert, men med bakgrunnsstøy. Hvorfor ringer du? Skjedde noe?
Nei, ingenting, prøvde jeg å holde stemmen rolig. Jeg lurte bare på om du hadde kommet på toget? Hvordan går det?
Ja, jeg er på toget! svarte han ivrig. Vi har allerede kjørt i gang. Dårlig forbindelse, jeg blir kanskje borte litt. Vogn er gammel og bråkete. Jeg tenkte å sove litt også. Ikke glem meg, ok? Jeg ringer fra hotellet om kvelden.
Bråkete vogn? spurte jeg, mens jeg så på den mørke bakruten på Camry. Jeg tror det er stille der.
Vi har akkurat trukket fra, hjulene klirrer. Batteriet er nesten tomt, så vi snakker senere!
Han la på. Jeg stod midt på gårdsplassen med telefonen knyttet så hardt at fingrene ble hvite. Han hadde løyet. Løy uten forbehold, rett i ansiktet.
Jeg løftet blikket. Femte etasje, Sofies leilighet. Gardinene var tett trukket, selv om det fortsatt var lyst ute. Sofie pleide å elske dagslyset, sa det ga henne energi.
Noe brøt i meg. Tilliten som hadde holdt ti år med ekteskap og tjue år med vennskap forsvant, og bare kald, klirrende tomhet og raseri ble igjen. Raseri som krevde handling.
Jeg kunne ha snudd meg og gått hjem, pakket hans saker, skiftet låser. Men det var for lite. Jeg måtte se dem begge i ansiktet. Jeg måtte konfrontere «beste venninnen» og «kjære ektemannen».
Jeg gikk målbevisst mot inngangsdøren. Jeg kjente ringeklokken uten å ha nøkkel. Jeg tastet inn Sofies leilighetsnummer.
Ring, langvarige ringetoner. Ingen svarte. Kanskje de var opptatt med annet.
Jeg ventet. En ung mor med barnevogn kom ut fra trappen. Jeg tok tak i døren.
Takk, sa jeg og skyndte meg inn.
Heisen tok meg opp til femte etasje, sakte som en gammel trikk. Jeg så meg selv i speilet i heiskabinen: blekt ansikt, store øyne, den nye rosasaften som nå så mer ut som en slynge.
Jeg sto foran døren med nummer 54. Jeg lyttet. Stillhet. Jeg trykket på ringeklokken.
Et lite rasling høres, så myke skritt.
Hvem er der? Sofies stemme var anspent.
Sofie, det er jeg, Marit! ropte jeg, prøvde å høres normal ut. Jeg gikk forbi, tenkte jeg skulle stikke inn! Åpne, jeg har med kake! (Kaken var ikke der, men det spilte ingen rolle).
Det ble en lang pause. En dunkende stillhet. En hvisking kunne høres.
Marit jeg er ikke kledd, svarte Sofie gjennom døren. Jeg er også litt syk, smittende. Kanskje ikke så lurt med besøk? Kanskje en annen gang?
Å, kom nå! trykket jeg på ringeklokken igjen, langt. Jeg har med medisin til deg, du sa du hadde migrene. Åpne, ikke hold meg utenfor!
Låsen klikket. Døren åpnet seg et smalt glippe. Et blekt ansikt med røde flekker på halsen, i en silkekåpe som knapt dekket brystet, kom frem.
Marit, jeg ser helt forferdelig ut begynte hun.
Sofie, åpne! stemmen min ble hard. Eller jeg blir stående her og ringe til naboene til politiet kommer.
Sofie blunket skremt. Kjedet klapret og falt. Døren fløt opp.
Jeg gikk inn i gangen. Lukten av Eiriks kjente herlige aftershave fra «vokstasjonen» blandet seg med kaffearoma og noe søtt.
Kom inn, siden du er her, Sofie justerte silkekåpen, hindret seg fra stuen. Jeg er ikke klar for gjester, alt er rot.
Jeg gikk videre uten å ta av skoene, dyttet henne til siden.
Ingen problem, jeg er ingen inspektør. Jeg vil bare ha te.
I gangen sto mannsko. Sorte, skinnende, som de Eirik hadde på seg da han dro til Bergen. På klesstativet hang jakken hans.
Hvem er de? spurte jeg, pekte på skoene. Har du noen?
Sofie ble blek.
Det er det er rørleggeren! Jeg har en lekkasje på kjøkkenet. Han er i badet og fikser.
En rørlegger med «Ralph Ringer»-sko på femten tusen kroner? lo jeg. Ikke dårlig lønn for en rørlegger i dag.
Jeg gikk inn i stuen. På salongbordet sto to glass med udranket vin og en fruktfat. På sofaen lå en herreskjorte.
Eirik! ropte jeg høyt. Kom ut! Rørleggeren må levere rapport om oppdraget!
Stille. Bare Sofie begynte å hulke i bakgrunnen.
Marit, vær så snill gå bort Vi forklarer alt
Jeg gikk mot soveromsdøren, som var lukket.
Eirik, jeg teller til tre. Hvis du ikke kommer ut, tar jeg den vaser der og ødelegger leiligheten. En.
Marit, stopp! Sofie grep tak i armen min. Ikke gjør noe dumt! Han han bare kom for å hjelpe!
Hjelpe med å ta av kåpen? To.
Soveromsdøren åpnet seg. Eirik sto i kun jeans, uten skjorte. Kroppen hans var skjelven og redd, som en katt som ble tatt på fersk fisk.
Marit, du har misforstått alt, begynte han med den vanlige unnskyldningen som alle som har gjort feil bruker.
Jeg så på ham. På mannen jeg hadde delt sengen med, økonomien, framtidsplanene. På mannen som for en time siden hadde løyet om toget og den bråkete vognen.
Seriøst? spurte jeg rolig. Hvordan skulle jeg forstå? Du er i Bergen. På oppdrag. Og her er du, som en slags hologram? Eller et åndelig fremmøte?
Eirik tok et skritt frem, strakte ut armene.
Marit, la oss snakke rolig. Ikke her. Jeg tar på meg jakken, og så drar vi.
Nei, avbrøt jeg. Vi snakker her. Jeg vil at Sofie også skal høre. Hun er den beste vennen. Hun må vite.
Jeg satte meg i en stol, krysset bena, uten å ta av skoene. Skitten fra sålen ble liggende på den lyse Sofies teppet, men det brydde meg ikke.
Fortell meg, sa jeg. Har dere hatt dette rørleggerklubben lenge?
Sofie klynget seg i kåpen.
Et halvt år, svare hun lavt.
Et halvt år, gjentok jeg. Så da, da jeg trøstet deg etter skilsmissen, sa jeg at du ville finne en god mann, var du allerede i seng med min ektemann?
Marit, det skjedde ved en feil! ropte Sofie, og i stemmen hørtes panikk. Jeg var så ensom, og han forsto meg! Du er alltid opptatt med jobb, hjem og alt, og han kom, hjalp med å bære paller, leverte mat Det ble en gnist!
En gnist, nikket jeg. Og min gnist sluknet? Eirik, du sa at alt var bra. At vi skulle ha barn, spare til en hytte. Har du løyet i seks måneder?
Eirik senket hodet.
Marit, jeg ville ikke såre deg. Jeg ble forvirret. Sofie er… hun er lett. Du er alltid så seriøs, har problemer, planer Jeg ville ha litt fest.
Du ville ha fest? jeg reiste meg. Raseren i meg, kald og beregnende, fylte meg. Så jeg skal gi deg en fest. Den mest uforglemmelige.
Jeg tok frem telefonen.
Hva gjør du? skrek Eirik.
Jeg skriver til moren din, Guro. Hun elsker alltid Sofie. Hun pleier å si: «Sofie er så omtenksom, så myk». Jeg tror hun blir glad for å høre at hennes kjære svigerdotter nå er Sofie.
Ikke! ropte Eirik. Mamma har et hjerte!
Har jeg et hjerte? jeg så på ham som om han skulle bli til stein. Jeg har gitt deg ti år. Jeg ventet på hver av dine reiser. Jeg behandlet gastritt, hørte dine klager om sjefen. Og du holder fest i min venns seng?
Jeg trykket på send.
Så, Eirik, du har en time på deg til å hente tingene dine fra leiligheten vår. Legg nøklene i postkassen. Hvis jeg kommer hjem og ser en sokk, brenner jeg den i stuen.
Marit, dette er også min leilighet! protesterte han.
Nei, kjære. Leiligheten ble kjøpt av foreldrene mine før ekteskapet. Du er bare registrert. DetSå stod jeg i dørkarmen, så på den tomme bilen utenfor og følte at livet endelig hadde åpnet en ny vei.
