Regnet tikket på vinduskarmen i den lille leiligheten vi leier i Oslo. Jeg, Anders, så på hvordan dråpene lagde rare mønstre i ruten. På kjøkkenet klirret servise Kaja vasket kopper etter middagen.
«Te?» spurte hun.
«Ja, gjerne», svarte jeg.
Jeg kjenner hver bevegelse hun gjør i leiligheten, hvert skritt hun tar. Vi har vært sammen i ni år, nesten en tredjedel av livet vårt. Vi møttes på andre året på journalistlinjen, i studenthybelen.
Den gangen var alt så enkelt: forelesninger, sene samtaler, den første romantikken uten mange ord. Vi flyttet inn hos hverandre altfor tidlig, som jeg senere skjønte. Det var ingen kjærestejakt, ingen forlovelse en dag sluttet bare tingene hennes å komme tilbake til hybelen.
Kaja satte en kopp peppermyntete foran meg og satte seg ved siden av meg:
«Moren min ringte. Hun spurte hvordan prosjektet ditt går.»
«Hva svarte du?»
«At du, som alltid, er en perfeksjonist, og at alt går litt sakte for øyeblikket.»
Jeg smilte. Moren hennes, Ingrid, har alltid vært varm mot meg. Hun har aldri spurt om bryllup eller antydet barnebarn. En fantastisk dame. Selv vennene våre kan ikke la være å spørre: «Hvorfor gifter dere dere ikke?» Jeg har også møtt en medstudent i dag, og han sier det samme.
«Vet du,» sa jeg plutselig, «jeg tenkte på Aksel Rikmann i dag.»
Kaja lo litt.
«Igjen? Din referanse.»
«Nei, bare han er et godt eksempel på at man kan leve med den man elsker i 47 år uten noen store klistremerker, eller så kan man ha et storslått bryllup og bli skilt etter ett år.»
«Selvfølgelig garanterer ingen klistremerke noe. Statistikken er på din side.»
«Akkurat.»
Kaja drakk opp teen og så ut av vinduet.
«Lena fra avdelingen er skilt,» mumlet hun. «Tredje ekteskap. Hun trodde hver gang at dette var for alltid.»
«Vi har ikke engang begynt,» svarte jeg med et smil. «Og likevel er vi sammen.»
«Ja, vi er fortsatt sammen.»
Jeg vet at Kaja noen ganger tenker på barn. Hun sier det ikke rett ut, men jeg har lagt merke til hvordan hun stanser ved barneklær i butikkvinduene, og hvordan hun smiler når hun ser på de små i parken. Jeg har også tenkt på barn men ikke nå, ikke i denne lille leiligheten, ikke med mine usikre oppdrag som frilansdesigner. Kanskje en gang.
«Jeg er redd for å ende opp som foreldrene mine,» sa jeg plutselig. «Du vet: de levde hele livet i en fasade av familie for naboer, slektning og for seg selv. De snakket knapt med hverandre egentlig.»
Kaja la hånden på min.
«Du er ikke faren din. Og jeg er ikke moren min, selv om hun er en flott dame. Vi er bare oss.»
«Men hvis vi gifter oss» jeg stanset.
«Hvis vi gifter oss, endrer det ingenting, Anders. Kanskje får jeg et nytt etternavn i passet, men ellers fortsetter vi å krangle om oppvasken, le av dårlige serier, du sovner over laptopen, og jeg legger et teppe over deg.»
Jeg så på henne på de små rynkene som har dukket opp de siste ni årene, på føflekkene på nakken, på hendene jeg kjenner bedre enn mine egne.
«Og barn?» spurte jeg lavt.
Kaja trakk pusten.
«Barn Jeg vet ikke om jeg vil ha dem akkurat nå. Jeg er redd for at jeg ikke rekker det. Noen ganger. Men hvis jeg vil, så bare med deg. Og bare hvis du også vil. Ingen ultimatum, Anders.»
Hun reiste seg, tok koppene.
«Vet du hva Lena sa til meg på jobben i dag? Hun er misunnelig fordi vi er ekte. Uten masker, uten spill. Selv uten et klistremerke.»
Vi satt stille og lyttet til regnet.
En uke senere møtte Kaja lillesøstera sin, Anita, på en kafé. Anita giftet seg for to år siden og er nå i sjette måned av svangerskapet.
«Hvordan går det?» spurte Anita mens hun nøt en bit ostekake. «Åh, unnskyld, jeg spiser som om jeg er i en annen verden. Denne lille gutten styrer livet mitt helt.»
«Alt som vanlig,» svarte Kaja med et smil. «Jobb, leilighet, Anders.»
Anita la skjeen ned og så alvorlig på Kaja.
«Kaja, jeg roter ikke inn, men jeg er nysgjerrig. Har dere bestemt dere? Det er nesten ti år nå. Jeg giftet meg med Sverre for halvannet år siden, og folk sa alltid at vi drar på den lange veien.»
«Vi er annerledes, Anita. Vi drar ikke på den lange veien. Vi lever bare.»
«Men vil du ha en familie? Barn?» Anita la hånden på magen. «Jeg trodde jeg ikke var klar, men da jeg så den lille livstruen i magen, følte jeg en bølge av kjærlighet. Ikke vær redd. Morsinstinktet våkner så fort barnet blir en realitet.»
«Jeg er ikke redd for barn,» sa Kaja mykt. «Jeg er ikke redd for ekteskap. Jeg er redd for å gjøre det fordi det er forventet, fordi alle gjør det. Med Anders har vi vår egen historie. Den er kanskje ikke som din, men den er vår. Den er ekte.»
«Hva om han aldri blir klar?» spurte Anita lavt. «Unnskyld, jeg bare bekymrer meg for deg.»
Kaja strakte hånden over bordet og knyttet fingrene rundt Anitas.
«Det verste er ikke at han ikke er klar. Det verste ville vært om han gjorde det bare for å krysse av på en sjekkliste. Da ville jeg kjenne det. Men sånn er det ikke. Jeg er lykkelig med ham hver dag, selv når vi krangler. Er ikke det nok?»
Anita sukket, en tåre glitret på vippene.
«Beklager, det er sikkert hormoner. Jeg vil bare at du skal ha alt det beste.»
«Jeg har det allerede,» lo Kaja. «Kake, søster, og Anders som venter hjemme.»
Noen dager senere hadde Anders en samtale med faren, Viggo. Viggo hadde overrasket med et plutselig besøk. De så hverandre sjelden, kun på høytidsringer. Viggo så seg rundt i den beskjedne leiligheten, satte seg på en stol han hadde tatt fra kjøkkenet.
«Hvordan går det, gutten min? Moren din sender en hilsen.»
«Alt er greit, jobber.»
«Hvor er Kaja?»
«På jobb. Hun er ferdig klokka sju.»
En kort stillhet. Viggo snurret på nøklene til den gamle Ladaen sin.
«Du vet, Anders Jeg er kanskje ikke i min posisjon, men moren din er bekymret. Og jeg så på nettet at søsteren din venter barn. Så fine bilder.»
Anders kjente en knute i brystet.
«Pappa, hvis det er om bryllup og barn»
«Ingen fare, gutt,» avbrøt Viggo, men han så på meg som om han hadde forstått. «Jeg ser på dere. Ni år. Det er seriøst. Jeg jeg vil bare si at du gjør det bra. Du gjentar ikke våre feil.»
Anders løftet blikket.
«Vi giftet oss fordi moren din allerede var på vei til å bli mor. Så har vi hele livet kastet skylden på hverandre: Du hindret meg i studiene, du ødela karrieren min. Gøyale unnskyldninger, men vi er skyldige i alt. Et klistremerke i passet fester ikke det som er sprukket. Noen ganger hindrer det oss i å gå hver vår vei før vi virkelig hater hverandre.»
Viggo så på sønnen med en sjelden, sliten ærlighet.
«Jeg mener ikke at ekteskap er dårlig. Jeg tror du føler et stort ansvar, og det er riktig. Det er bedre å være ærlig enn å spille den perfekte rollen. Snakker du med Kaja om dette?»
«Hele tiden,» sukket Anders.
«Bra. Så lenge dere er på samme bølge. Resten ordner seg, eller gjør det ikke. Men beslutningen er deres, ikke fordi foreldre ventet.»
De snakket litt om arbeid, og faren takket nei til middag med en unnskyldning om ærender. Da han skulle gå, spurte Anders:
«Pappa, angrer du over noe?»
Viggo trakk på frakken og tenkte.
«Angre på at jeg giftet meg med moren din? Nei. Angre på hvordan vi alle har ødelagt hverandre? Ja, hver dag. Ta vare på det du har, gutten. Et klistremerke er ingen rustning.»
Om kvelden fortalte Anders Kaja om farens besøk. Hun hadde klemmer med putene, så på ham og sa:
«Anita kom også, med spørsmål.»
«Og?» spurte Anders.
«Jeg sa at jeg er lykkelig slik jeg er. Akkurat nå.»
Han trakk henne inn i en klem. Regnet begynte å tromme igjen utenfor.
«Det er en ting som mangler,» mumlet hun i brystet hans.
«Hva da?» spurte han, og hjertet hans hoppet.
«At du slutter å mase om natten når du taper i online sjakk.»
Anders lo, Kaja løftet hodet, kysset ham, og han forsto at toget deres fortsatt ruller. Det går sakte, men sikkert på den ruten de selv bygger. Dag for dag. Samtale etter samtale. Stasjonen kalt «For alltid» er kanskje ikke et punkt på kartet, men selve reisen.
I ni år har de gått gjennom hans nedturer etter mislykkede prosjekter, hennes nattvakter, tre flyttinger og morens sykdom uten å knekke.
«Kaja», sa han.
«Ja?»
«Takk. For at du er du.»
Hun snudde seg, smilte med den varme leppene han elsker mest litt sliten, men full av kjærlighet.
«Jeg elsker deg også.»
Anders gikk til vinduet, så på de svake lysene i byen. Han vet ikke hva som venter om ett år, fem år, ti år. Han vet bare at han våkner ved siden av Kaja i morgen, og det er nok.
