Mamma, hva har du sagt til kona mi? Hun var på vei til å pakke sakene sine.
Jeg fortalte henne sannheten. Du må skjønne at hun ikke passer for deg. Ingrid ville vært så mye bedre for deg.
Hvilken Ingrid? Hva er det du har funnet på nå?
Jeg har alltid visst at sønnen min var spesiell. Han er mitt første barn, og i hele mitt liv har jeg elsket ham høyere enn noe annet. Da han ble voksen og giftet seg, klarte jeg ikke å forsone meg med det. Jeg kunne ikke tro at han fant noen som kunne ta min plass. Det var tungt å måtte slippe taket i den kjæreste jeg hadde, men likevel ga jeg ham videre til en annen kvinne.
Sønnen min han er livet mitt. Jeg elsker ham høyest i verden og ville gjort alt for ham. Jeg oppdro ham alene. Mannen min var stadig vekk borte i jobben sin, det var aldri lett, men jeg har alltid forsøkt å være både mor og far for ham. Jeg lærte meg å bytte dekk på sykkelen hans, spille fotball og bygge lego, bare for å kunne dele interessene hans. Jeg føler meg trygg på at han setter pris på det. Og jeg gjør alt jeg kan for å sikre at han er lykkelig og har det bra for han er min største skatt.
Men jeg visste at kona hans ikke elsket ham slik jeg gjør. Hun tok ikke vare på ham, lagde sjelden mat, lot oppvasken hope seg opp, spredte tingene sine overalt, og generelt kan jeg ikke si hun egnet seg til å holde orden hjemme.
Men jeg lengtet fortsatt etter å være nær ham. Jeg ville passe på ham, slik jeg hadde gjort hele livet hans. Så jeg begynte å dra til leiligheten deres hver uke for å hente hans skitne klær og ta dem med hjem for å vaske og stryke. Jeg hadde egen nøkkel, slik at jeg kunne låse meg inn mens de var på jobb. Jeg listet meg rundt så den sure bikkja i naboleiligheten ikke skulle bjeffe, og gjorde alt rent og pent.
Jeg klarte ikke å la være. Jeg vet at sønnen min har travle dager på jobb og med studier, og han har verken tid eller krefter til å vaske klær. Så jeg tok ansvar; kona hans hadde tross alt ikke lært seg å vaske hans sokker eller stryke skjortene hans etter tre år som gift.
Jeg vasket alt, én og én genser med skånsom Milo, hang opp, brettet og la pent i skapet hans. Jeg prøvde alltid å gjøre det diskret, uten å lage styr eller forstyrre. Hun visste jo ikke engang at sønnen min reagerte allergisk på vanlig vaskepulver, men hun kastet alt sammen og vasket og hengte det opp i en haug så alt ble krøllete.
Ullgenseren jeg strikket til ham til bursdagen i fjor, var full av nupper og gått ut av fasong, fordi hun vasket ullen på 60 grader og hang den på vanlig snor. Jeg måtte rekke den opp og strikke om hele genseren. Det er lettere å gjøre alt selv enn å rette opp etter alle tabbene hennes.
Men svigerdatteren min skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette. Hun sier det ikke er hennes ansvar, og at jeg heller bør lære sønnen min å bli selvstendig. Men hvordan kan jeg la ham gå med skitne klær, når hun åpenbart ikke bryr seg? Jeg elsker ham, vil at han skal ha det godt og hvis jeg kan hjelpe, hvorfor ikke?
Mannen min gikk ofte rundt og klaget på meg for at jeg ga sønnen vår altfor mye oppmerksomhet. Han sa at sønnen vår selv hadde valgt henne, og at han fikk ta livet som det var. Men jeg fikk ikke sove om natta om jeg visste at gutten min laget mat, vasket, og ordnet alt selv, mens hun lå og slappet av på sofaen.
Så jeg bestemte meg for én siste gang å vaske alle klærne hans, og deretter holde meg unna. Tidlig én morgen, like etter at de hadde dratt på jobb, gikk jeg inn for å hente alt av skittentøy. Jeg tok til og med noe av hennes klær, for alt luktet så surt at jeg ikke kunne la det ligge sammen med sønnens rene ting. Jeg skulle vaske og brette alt med det samme.
Jeg vasket også noen tepper, tørket, strøk, og fikk til slutt laget en svær bag med rent tøy, som jeg bar til sønnen min sin leilighet. Heldigvis bodde han rett i nærheten, så jeg trengte ikke dra den tunge bagen noe særlig langt. Han bodde i fjerde etasje, og jeg har dårlige knær, men vanligvis tok jeg heisen med klærene. Men akkurat denne gangen var heisen ute av drift det var visst heis-reparasjon den dagen, og jeg hadde ikke tid til å vente på en ny anledning. Så jeg måtte gå trinn for trinn.
Det tok meg sikkert over én time. Det var tungt, men hele veien tenkte jeg bare på sønnen min. Tanken på at han skulle bo i rot og skitt gjorde meg urolig. Jeg gråt faktisk litt på veien opp trappa. Jeg ville så gjerne fortsette å passe på ham, eller at han i det minste skulle finne seg en ny kvinne, en som tok seg av ham på ordentlig.
Endelig kom jeg opp, låste meg inn, helt stille som vanlig, bar inn klærne og lukket døra forsiktig etter meg. Hvis jeg slamret med døra ville naboens bjeffende puddel sette i gang med gneldringen. Jeg så straks noen ukjente sko i gangen, noe jeg ikke hadde sett før. Kanskje han og konen hans kom tidlig hjem i dag, og hun hadde bare kastet alt i gangen som alltid.
Jeg tuslet videre inn i leiligheten, og ved soveromsdøren la jeg merke til at buksene hans lå krøllete på gulvet. Jeg tenkte jeg sikkert bare hadde glemt å vaske dem, så jeg plukket dem opp for i det minste å stryke dem før morgendagen. Da jeg bøyde meg ned, hørte jeg plutselig noen lyder fra soverommet.
Da jeg løftet blikket, fikk jeg øye på sønnen min, i senga sammen med en mørkhåret kvinne jeg aldri hadde sett. Hans kone var jo lys, denne var mørk.
Jeg stivnet helt, kunne knapt tro det jeg så. Da fikk han øye på meg og utbrøt:
Mamma, kan du gå ut! Dette går ikke lenger, du gir meg ikke et pusterom! Jeg lukket døra fort og svarte forsiktig:
Kom ut, vær så snill, jeg må snakke med deg. Etter en stund kom han ut i kjøkkenet i den morgenkåpen jeg hadde gitt ham.
Mamma, hva gjør du her? Har du nøkler?
Ja, gutten min, du ga dem jo til meg i fjor, så jeg kunne stikke innom og hjelpe dere av og til, svarte jeg rolig.
Men mamma, folk pleier å si ifra før de kommer, kom det fra ham.
Jeg kom bare for å vaske tøy til deg, jeg ga jo beskjed.
Jeg trodde du skulle komme i morgen, svarte han surt.
Er det Sigrid som har farget håret sitt? spurte jeg forsiktig.
Nei mamma, dette er ikke Sigrid, dette er ei annen jente, svarte han kleint.
Har du vært utro mot kona di?
Du kommer nok til å dømme meg for det.
Det er ditt valg, gutten min.
Egentlig liker jeg Ingrid mye bedre, om jeg skal være ærlig. Sigrid er karrierekvinne, bryr seg ikke om hjemmet, men Ingrid hun lager middag, rydder, og er mye mer omsorgsfull. Det var bare en liten flørt, tror jeg, men jeg blir nok med Sigrid uansett. Han så tenksom ut.
Uansett hva du gjør, så støtter jeg deg alltid. Jeg har vasket klærne dine med det der trygge ullvaskemiddelet du tåler. Her er tøyet ditt, dette var siste gangen jeg bryr deg, så lenge du har noen som Ingrid til å ta vare på deg, svarte jeg og snudde meg for å gå.
Jeg kjente faktisk lettelse over at han kanskje hadde funnet ei som visste å holde orden. Det var rent og ryddig kjøkken, gulvet var vasket, og gryta sto dampende på ovnen. Ikke bare var hun pen, men hun så ut til å vite hva hun gjorde. Jeg hadde ingen tvil lenger. Sønnen min kunne klart seg uten Sigrid; han skjønte forskjellen på orden og kaos skjønnhet og rot.
Nå har det gått en uke siden dette hendte, og jeg har ro i sjela for første gang på lenge. Sønnen min har det godt, blir tatt vare på. En dag inne på nærbutikken møtte jeg Sigrid. Hun la som vanlig merkverdige og dyre ting i kurven: avokado, noen grønne frukter, rugbrød og kefir. Jeg gikk bort og sa:
Jasså Sigrid, har du begynt på diett nå?
Hei, Karin, ja, jeg og sønnen din har bestemt oss for å gå på diett. Vi vil se bra ut til sommeren på tur til Bali, svarte hun spisst.
Så, med sønnen min? Jeg trodde dere hadde gjort det slutt.
Hva, har HAN fortalt deg det?
Han har jo ny kjæreste nå Ingrid.
Hvem er det? Det kan ikke stemme. Vi har ikke engang kranglet.
Men Ingrid har jo vært hos ham, og du skulle sett for en orden det var etterpå! Jeg tenkte bare å si ifra, så nå kan du gå ut og finne deg en annen, en som passer til rugbrød og kefir.
Hvilket kjøkken, hvilken Ingrid? Er du blitt gal? Det holder nå! Nå har du motarbeidet meg lenge nok. Kan jeg og sønnen din få puste litt friere nå? Jeg orker deg ikke, sa hun, slapp kurven og gikk ut av butikken. Jeg ante ikke at hun var så sint, men enda mer overrasket ble jeg da jeg skjønte at sønnen min droppet Ingrid for å holde seg til Sigrid.
Senere ringte sønnen min.
Hei, gutten min, hva skjer? spurte jeg forsiktig.
Mamma, hva har du sagt til Sigrid? Hun var helt på vei til å flytte ut.
Jeg fortalte bare sannheten. Du skjønner vel, hun er ikke den rette for deg. Ingrid er bedre.
Hvilken Ingrid? Hva er det du innbiller deg?
Men jeg trodde du valgte henne, at dere to var ferdig!
Vi har ikke gjort det slutt. Og forresten, det finnes ingen Ingrid! Ikke ring meg mer, vi har bytta lås på døra. Glem meg, fra nå av finnes jeg ikke for deg.
I alt dette har jeg skjønt én ting: Uansett hvor mye jeg elsker sønnen min, så kan jeg aldri leve livet for ham. Han må få finne sin egen vei. Og jeg må rett og slett lære å slippe taket.
