Hun hadde en sjef
Solveig hastet mot jobben, helt panisk forsinket et mareritt! Hvis hun ikke klarte å glir gjennom turnstilen før redaktøren, måtte hun skrive en forklaring på hvordan den anerkjente «månedens beste medarbeider» i avisen, Petter Mikkelsen, plutselig ble så stygt forsinket.
Petter Mikkelsen elsket papir. Alle former: forklaringer, attester, rapporter, gratulasjonskort, unnskyldningsbrev og enkle innkjøpslister. Hvorfor han var så besatt av byråkrati, visste ingen i kontoret.
Kona hans skrev lister over matvarer som stadig trillet ut av bukselommene, kollegaene sendte små notater alt i arbeid, og Petter var fornøyd.
Hvorfor tåler du dette? protesterte Solveigs venninne Jorun. Hun jobbet på en kafe i nærheten av leiligheten de delte, og mente at det ikke fantes noe bedre enn denne jobben. Åh, Gud! På grunn av dere blir snart alle skogene hugget ned! Send en epost til ham! Det er moderne og miljøvennlig.
Du forstår det ikke, Jorune, sukket Solveig. Han er en mann laget av papir. Papir stikker ut av alle lommer og drysser fra notatboken hans. Det ser ut til at han liker det. Han er «i sin egen gryte», som vi sier. La ham være! Han betaler bra og tvinger oss ikke til å gjøre dugnader om våren.
Jorun nikket, selv om argumentet var skrøpelig. Sjefen i kafeen, som hvert april tvang de ansatte til å male gjerden og vaske veggene, hadde fått Jorun til å nyse av maling og puste inn støv. Så hun aksepterte at ingen dugnader ble planlagt, og spørsmålet ble aldri tatt opp igjen.
I dag, hvis Solveig ikke glir forbi Petter Mikkelsen, selv bare for et sekund, men ikke overhaler ham, må hun skrive en forklaring.
Hva vil hun skrive?
Å, det blir lange lister
Hun hadde sovet over, fordi vekkerklokken hadde slått seg av, akkurat som hele strømmen i leiligheten. Deretter løp hun med Jorun, tørket opp en søle under et lekkende kjøleskap, spiste hastig kald havregrøt som hadde stått fra kvelden før, og prøvde så å vaske seg takk og lov at kranen fortsatt sprutet vann. Kaldt, men vann allikevel! Etter badet kom sminkegadgets mascara, rouge, øyenskygge, leppestift.
Joruns jakke var krøllete, fordi en kald natt hadde katten Inge hoppet i den fra en isete søle ved fryseren, gravd seg ned, gjemte seg og ventet på en storm. Stormen kom likevel, og den traff Joruns tøffel som drepte Inges fluffy bak. Inge hadde aldri blitt så ydmyket før, ble sint på alle og krøp opp på balkongen for å sulte.
Jorun leita etter en annen jakke, men strykejernet var ødelagt
Alt dette kostet en evighet. Da de endelig kom til sansen, var det allerede natt.
Solveig, som endelig hadde gjort seg klar og ønsket Jorun en fin dag, hoppet akkurat i tide på trikken som skulle gå, ble trukket inn som gelatin i en menneskemengde, og en velmenende mann klemte henne for å beskytte henne mot dørene. Men da Solveig så på ham, forsvant den beskyttende armen sammen med mannen.
Ingen lyskryss, ingen påkjenning mot rekkverket, ingen lommetyver i mengden alt var mulig i denne drømmeaktige folkemengden!
Hvis Solveig ble tatt for å være for sent, ville hun miste bonusen. Denne bonusen var allerede delt opp: en del til «havet», en til en ny mikrobølgeovn, en til sko.
«Gummibonusen», kalte jentene den. Solveig hadde fortjent den! Men én feiltakelse kunne ødelegge alt.
Alexandra holdt seg modig fra å springe ut på broen og løpe foran trikken. Raskere ville det ikke blitt, men illusjonen av å anstrenge seg ga en varm følelse.
Rett foran Solveig grep en ung mann tak i håndtaket, kraget opp ermet på jakken og viste et par runde armbåndsur med mange visere og flere skiver.
Solveig stirret forskrekket på «klokken» og «minuttene», prøvde å snu seg bort, men blikket rev tilbake til den.
Kommer du for sent? spurte gutten medfølende. Dagen er en «herlig»
Ja, svarte Solveig, og presset vesken hardere mot den svette siden av kroppen.
Vet du hva de sier? Der du venter, kan du aldri komme for sent, smilte gutten.
Alexandra smilte svakt. I et annet øyeblikk ville hun ha nikket, men nå var filosofien upassende mikrobølgeovnen og «havet» hang i en tynn tråd!
Jeg heter Kåre, fortsatte gutten etter en kort pause, og du?
Jeg er Olaug Fjeldstad. La meg gå forbi, unge mann! Kåre ble skjøvet til siden av en stor kvinne i en lett kappe og blonderte hansker. Hun duftet av dusjsåpe, og leppene hennes var så røde som rødbeter.
Kvinnen rykket, og ved et uhell rørte rødbetlignende lepper Kåres erme.
Unnskyld! mumlet Olaug. Det stormer i dag!
Da innså Solveig hvem dette var sjefens kone. Ingen hadde noen gang sett henne, ikke engang et bilde i Petters kontor, men stemmen hennes på høyttaler var kjent av alle.
Jeg så avisen din i morges, Petter! Det holder ikke! Artiklen om mammuter er utdatert, forstår du ikke? En vanlig mann kastet avisen i søpla, og en hjemløs
Hun fortsatte å snakke fritt, uten filter, og den ansatte som ble vitne til hennes tirade svant inn i kontorens mørke.
Hva sier du? spurte kollegene.
Det er latterlig. Dine mammuter, Grå, kom ikke inn hos tante Oline! spøkte reportsjefen. Men min porselensutstilling har smeltet denne krokodillekvinnen!
En klikk på nesen til den mislykkede unge mannen, Grå, ble fulgt av en brøl fra Petter Mikkelsen som ropte alle inn i konferanserommet
Olaug Fjeldstad dukket aldri opp i redaksjonen, men ånden hennes svevde overalt.
Hvem er hun til å kritisere vår Petter? protesterte kantinemedarbeiderne. De visste også om den tyranniske ektefellen til sjefen. Stakkars! Han vil bare kose seg med kaker og te, mens hun roper og avhører alt! »Mekera«!
Mekera så seg rundt i trikken, dyttet fremover, dro bort noen ungdommer som stirret på telefonene sine og smilte tåpelig, så satte seg ved siden av Petter.
Unnskyld, vi er bare stammet han, mens han holdt porteføljen på fanget.
«Som en skolegutt!» tenkte Solveig, da hun først så den berømte Mekera. Jenter ville bli misunnelige.
Hva er det du mumler? Gi meg vesken din! ropte Olaug, og med et klikk i låsen skjøv den hånden inn i en veske. Hvor er nøklene? Petter, hvor er nøklene? Skal du sitte under døren mens jeg går med Simen i Galleriet? Du er gal!
Solveig og gutten med klokken så på Petters ansikt, som om det ble fylt med både skam og forvirring.
Lykke til, Ingunn, mumlet gutten til Solveig. Jeg vet fortsatt ikke hva du heter
Trikken klang, rykket. Kåre dyttet seg inn i Solveigs kinn med sin uhøytklipte, piggete hake.
Hva er det du sier?! hylte Alexandra.
Jeg beklager så inderlig. Det stormer, som noen har påpekt Kåre kastet et blikk på Olaug. Og beklager skjegget. Jeg har vært på vakt i to dager og har ikke rukket å barbere meg.
Solveig så hvor trøtt Kåre så ut, med en grågrønn tone i ansiktet.
Du burde sove, nikket hun medfølende.
Ikke så fort! Må gå til venner, gå tur med hunden, så hjem til meg. Takk for omsorgen, smilte Kåre.
Olaug fortsatte som en gammel heks fra en gullfisk-fortelling, rev papirer fra bordet.
Hvor ser du, Petter? kastet hun en bunke papirer på fanget. Dette er en liste fra renseriet, dette er brettet ut et krøllet papirlapper, adressen til massøren min, du trenger den ikke, stappet den i jakken sin. Dette er bestillingen. Hent den. Pass på at alt er friskt, forstår du? Dette er til søsteren og nevøene mine. Husker du at vi skal besøke dem på søndag? Petter nikket. Bra! Fortsett
Hun bladde gjennom papirer igjen og igjen, mens Petter, med et blikk som møtte Solveigs, så fortvilet ut.
I hans brune øyne lå en blanding av fortvilelse og en bønn om at Solveig aldri skulle fortelle noen om denne pinlige scenen. Alexandra nikket.
Nå hadde hun og sjefen én hemmelighet for to.
Hvorfor bodde Petter med henne og den mektige Mekera? Hvorfor aksepterte han slike overgrep, full kontroll og tyranni?
Hun hadde «gjort ham». På den måten at hun fra en enkel journalist løftet ham til redaktør, sakte, men målbevisst. Hun hadde sett talentet hans på universitetet, giftet seg med ham, og via far, onkel og bekjente skjøv hun ham oppover.
Olaug hadde aldri jobbet selv, ikke en eneste dag. Men hun var alltid opptatt: telefonmøter, ansikttilansikt i kafeer eller hos noen hjemme, kontroll over familiens liv
Alt lå på hennes skuldre.
Det var hun, Lilla, som for syv år siden ringte til Fim, og han presset Petter inn i den stillingen han nå hadde. Fim var en slags «stjerne» i avisbransjen, og han elsket den energiske Olaug. Hun utnyttet dette.
Fim, du må ordne dette! Petter er ikke lenger en gutt, han tar på seg alt! Finn ham en plass, hører du? Jeg ber deg, kjære! Jeg skal spise med deg på restaurant, sånn flirte Olaug.
Fim forsvant og ringte straks redaksjonen «Ren Side», hvor den pensjonerte sjefen hadde trukket seg. Sekretæren hans, med fingrene trommende på tastaturet, skrev «Besetning om ansettelse»
Olaug var fornøyd. Hun gikk ikke på restauranten, påstod migrene, men Fim lever fortsatt i håp om en ny møte.
Petter ble redaktør.
Han gikk forvirret inn på sin første dag i det nye kontoret, med eikpaneler på veggene.
Olaug, men jeg klarer ikke! Jeg kan ikke styre en sånn maskin! Det er over min kapasitet, Lilla! Hvorfor? mumlet han, før han stilnet da noen kom med te og boller fra kantinen.
Olaug så på servitøren fra topp til tå, ristet på hodet, klappet Petter på skulderen og sa trygt:
Ikke vær redd, Petter! Ikke guder brenner krukker. Vi får det til!
Hun var den grå kardinalen bak scenen. Petter ringte henne i hemmelighet for å spørre hvilke artikler som skulle tas, hvilke som skulle utsettes. Ikke fordi han ikke visste selv, men fordi han respekterte sin kone. Hun hadde det kjedelig, levde hans liv. Olaug led av kronisk mageplage, lå ofte på sykehus, men mellom anfallene styrte hun det lille imperiet «Ren Side».
Artikkelen om mammuter fra journalisten Grå ble ved en feil byttet med en notat om lyspærer, som Petter, i Olaugs øyne, fant kjedelig.
Mammuter er gull! Jeg vet det! trampet Grå i redaktørens kontor. Alle elsker gamle bein, en kraft fra en istid Du tviler ikke!
Petter ringte Olaug fem ganger for å avklare mammuter, men hun svarte ikke, hun var på Galleriet igjen.
«Mammuter» dukket opp på forsiden, med sine store støttende jern, og Olaug likte det ikke.
Lilla holdt også øye med de ansatte. På hennes anmodning fikk IT-sjefen tilgang til personalregisteret. Og Lilla, fylt av raseri, rapporterte til mannen at noen kom ti minutter og 47 sekunder for sent i dag.
Det var bare en situasjon Vi er alle mennesker! forsvarte kollegene Petter.
Å ja? Da forlater jeg deg, Petter. Du beskytter dem, men behandler meg som en tulling. Så det er slutt! ropte Lilla, kastet på røret.
Petter, på kanten av raseri, løp til kantinen, slukte pølser som Olaug hadde forbudt ham, drakk te i en gulp uten sukker, og ropte på de som brøt reglene og krevde forklaringer. Så snart papirene lå på bordet, leste han dem høyt for kona, pyntet historiene, unnskyldte seg, og så hvisket med Olaug. Hun myknet, og bestemte seg for å la ingen bli sparket.
Han kunne ha forlatt henne, men hadde lært seg å leve uten egen vilje. Hun bestemte alt hva han skulle ha på seg, hva han skulle spise, hvordan han skulle jobbe. Han elsket henne. Hvordan kunne han ikke?
Petter, er det ikke din journalist som har tatt premie? spurte Olaug plutselig, og så på Solveig. Den som tok bonusen.
Solveig hevet øyenbrynene, men så trist ut.
Hvor er den? Olaug, du mislikte! Solveig har lenge drømt om arbeidsdagen! ristet Petter på hodet. Lilla, jeg må gå. Gi meg porteføljen, vær så snill.
Olaug kastet seg rundt for å samle de spredte papirene, mens Kåre dyttet Solveig mot døren. Hun nikket takknemlig.
For en kvinne! For en bulldozer! kommenterte Kåre, mens han rakte hånden til Solveig for å hjelpe henne ut av trikken. Så tok han den tynne Petter og plasserte ham på asfalten, vinket til Olaug, og sendte henne et luftkyss.
Olaug truet ham med fingeren, snudde seg bort.
Jeg må dit, nikket gutten på høyre siden av bygningen.
Jeg må dit, trakk Solveig på skuldrene og pekte mot en gate som forsvant i skyggene.
Petter sto og tråkket, usikker på om han skulle ta farvel eller bare gå bort.
Ha det! smilte Kåre til begge. For en kvinne for en bulldozer gjentok han og gikk.
Ikke vær sur, Solveig. La alt du så forbli mellom oss, ok? Ikke døm, ikke latterliggjør. Alle lever som de kan sa Petter lavt bak Solveigs rygg. Uten Olaug hadde jeg vært ingenting.
Alexandra ville ha svart at han hadde gjort henne til «ingenting», men døren lukket seg på en trist, bedrøvet blikk.
Jeg er et gravsted, Petter. La oss gå! Kan jeg gå foran deg inn på kontoret? Eller kanskje inn gjennom bakdøren? Eller noe sånt? stotret hun.
Gå rolig, jeg skal fortelle Lilla, han vil justere tiden din. En tjeneste for en tjeneste. Vi tar alltid taxiSlik vandret de inn i den evige kontorhallens tåkelagte korridor, hvor lyset pulserte som en langsom puls fra en drømmende by, og alt de hadde skrevet ble til stjerner som svant bort i morgengryet.
