Du skjønner jo at han har en vanskelig periode nå. Kona jaget ham ut, og han mistet jobben… Han kan jo ikke bo på Oslo S? Simen så unnskyldende på kona si, vred kjøkkenhåndkleet i hendene. Han så ut som om han nettopp hadde knust den fineste vasen i huset, selv om det bare dreide seg om et besøk fra lillebroren hans.
Ingrid sukket tungt og satte handleposene fra seg på gulvet. De var tunge, og dagen på jobben hadde vært kaotisk kvartalsrapport, bokettersyn og i tillegg verket ryggen. Det siste hun orket nå, var å diskutere svogerens problemer. Svogeren, som hun så vidt hadde hilst på tre ganger de siste femten årene.
Simen, vi har en toroms, ikke et herberge for hjemløse offiserer, svarte hun trøtt mens hun tok av seg bootsene. Ole har jo egen leilighet i Drammen. Hvorfor drar han ikke dit?
Han leier den ut, tror jeg. For å dekke lånet på hybelen han kjøpte til sønnen, det er noe sånt. Jeg forsto ikke alt selv. Han sier han må etablere seg i Oslo og finne jobb. Bare én uke, Ingrid. Eller kanskje ti dager, til han får gått på noen intervjuer.
Ingrid gikk ut på kjøkkenet, helte opp et glass vann. Simen fulgte etter med håpefulle øyne, smidig som en hundevalp. Han var en snill mann arbeidsom, mild, aldri konfliktsky. Men han hadde én stor svakhet: Han kunne ikke si nei til slekta. Spesielt ikke til broren Ole, familiens evige urokråke, som alltid krevde ekstra omsorg.
Greit, sukket Ingrid oppgitt, og hun orket ikke strides mer. En uke får være nok. Men du sier fra: Vi har våre rutiner. Vi står opp seks, legger oss elleve. Ingen festing. Ingen fremmede på besøk, helt alvorlig.
Ole kom kvelden etter. Han dundret inn i gangen med en svær rutete bag som luktet både togkupe og sur ull. Han fylte rommet med én gang større enn broren, høylytt, blottet for sjenanse.
Jøss, der er husfrua! ropte han, prøvde å klemme Ingrid som så vidt rakk å trekke seg unna. Da får dere ta i mot den nye losjerende! Skal ikke være til bry, altså! Bare trenger en seng og en stikkontakt, he-he.
De tre første døgnene var overraskende rolige. Ole sov til lunsj på sofaen i stua, deretter var han ute “på leting” etter jobb, før han kom hjem til middag. Men han spiste for tre. Ingrid ble målløs da hun så at femlitersgryta med lapskaus, som vanligvis holdt i fire dager, var borte etter én. Kjøttkakene hun stekte til to middager, forsvant også samme kveld.
Kroppen trenger påfyll! lo Ole, tørket opp sausen med en brødskalk. Oslo-luft, vet du, da får man ulvesult!
Ingrid sa ingenting, gjorde bare et mentalt notat om å handle større kvanta. Man klandrer ikke en gjest for å spise.
Da uken nærmet seg slutt, tok hun det opp over middagsbordet, så forsiktig hun klarte:
Ole, hvordan går det på jobbfronten? Fått napp noe sted?
Ole rynket pannen, la vekk gaffelen, så sørgmodig på dem.
Du skjønner, Ingrid, det er lurefangst overalt. I annonsene står det veldig bra lønn, men så er det nettverkssalg eller budbilsjåfør for småpenger. Jeg har utdannelse, jeg kan ikke bare ta hva som helst. Men det er et sted jeg kanskje kan få napp hos, de ringer visst på mandag. Må bare vente noen dager.
Noen dager til? spurte Ingrid stille. Simen tygde salaten sin intenst og unngikk blikket hennes.
Ja, dere kan vel ikke kaste meg ut i helga? Ole smilte bredt, vant som alltid til å sjarmere seg til ekstra tid. Vi skulle jo i garasjen og mekke litt, Simen og jeg, det er lenge siden.
Hun nikket motvillig. To dager til fikk gå.
Men mandag ble til tirsdag, tirsdag ble til onsdag, og ingen ringte fra “det solide firmaet”. Ole sluttet å dra ut på morgenen. Da Ingrid kom hjem fra jobb, var TV-en alltid slått på, sofaen utslått, bordet fullt av smuler og tomme kopper, og lufta luktet av gammel deodorant og svak alkohol.
Ole, har du fått tak i noen angående jobb i dag? prøvde hun.
Ja, men rekruttereren var syk. De ringer neste uke. Forresten, har vi mer majones? Tenkte å lage brødskive, men kjøleskapet var tomt.
Det stakk i ørene hennes. “Vi” som om han bodde her. Ingrid sa ingenting, men irritasjonen vokste. Han betraktet leiligheten deres som sin egen, brukte Simens dyre sjampo, tok favorittpleddet hennes, overstyrte fjernkontrollen.
Måneden gikk mot slutten. Snøen forsvant fra fortauene, gatene ble fulle av skittent slaps akkurat som følelsen hun hadde i kroppen.
En kveld orket hun ikke mer. Simen satt på kjøkkenet og prøvde å reparere brødristeren da Ingrid lukket døren bak seg med fast grep.
Vi må snakke, Simen. Alvorlig.
Om Ole? Simen visnet til.
Det har gått en måned. Han jobber ikke. Han søker ikke jobb. Han ligger på sofaen vår, stapper i seg maten vår, og tenker ikke på å flytte. Hjemmet vårt er blitt et herberge. Jeg kan ikke gå i morgenkåpe i min egen stue. Når er det nok?
Ingrid, jeg har snakket med ham. Han sier det ordner seg snart. Han har bare hatt uflaks. Jeg kan jo ikke kaste ut lillebroren min, skjønner du? Mor hadde aldri tilgitt oss. Hun ba bestandig om at vi skulle holde sammen.
Moren din, Gud velsigne henne, bor på Hamar. Hun ser ikke hvordan vi har det. Økonomien vår går i vasken, vi bruker dobbelt så mye på mat. Strømregninga har skutt i været. Kan han i det minste bidra?
Han har ikke penger, hvisket Simen. Kontoene hans er sperret på grunn av gjeld. Han innrømmet det i går.
Det stakk i magen. Ingrid sank ned på en stol.
Så det er derfor. Gjeld. Hvor lenge har du visst om dette?
Noen dager. Han lover å betale tilbake så snart han får seg noe. Kan du ikke bare holde ut litt til? Det blir snart vår, kanskje han får jobb på et byggeprosjekt hvis ikke.
“Holde ut.” Ordene slo følge med hver dag de neste månedene.
Våren kom, men Ole tok aldri noen jobb på bygget. Han hadde visst fått brokk, kunne ikke løfte tungt. Til gjengjeld løftet han stadig vekk ølglass foran TV-en. Ingrid begynte å oppdage at spriten i skapet forsvant først litt, så en hel jubileumsflaske konjakk Simen hadde fått til 40-årsdagen. Da smalt det.
Jeg har ikke tatt en dråpe! ropte Ole, spyttet mens han snakket. Skal du kalle meg en tyv? Kanskje var det du som drakk opp, eller kanskje Simen har tatt den bak din rygg!
Ikke snakk sånn til kona mi! forsøkte Simen, men stemmen var svak.
Få henne til å holde kjeft! glefset Ole tilbake. Hun klarer ikke å ofre et glass sprit på familie engang! Smålig. Jeg skal kjøpe et helt kasse med konjakk til dere en dag, vent bare!
Den kvelden satte Ingrid foten ned: Enten flytter Ole innen slutten av uka, eller hun søker om skilsmisse og krever deling av leiligheten. Den var riktignok kjøpt i ekteskapet, men det var Ingrids foreldre som hadde lånt dem egenkapitalen, og hun hadde betalt det meste av lånet fra sin økonomistilling.
Simen ble livredd, hvisket med broren på balkongen, røykte kjedevis. Ole snerret på Ingrid, men var plutselig mye stillere.
Det så ut til at det omsider skjedde noe. Ole påstod han hadde funnet seg et rom i Bærum og skulle flytte så snart første lønning fra sikkerhetsjobben kom.
Ingrid pustet lettet ut. To uker til. Det skulle gå.
Men etter en uke kom Ole hjem med armen i gips.
Falt, sa han med dramatisk stemme. På trappa. Brakk armen ganske stygt.
Ingrid så på gipsen og skjønte at dette var kroken på døra. Ingen jobb. Ingen flytting.
Skal du virkelig kaste ut en handikappet? spurte Ole, smilende hånlig. Han hadde skjønt hvordan han kunne melke dem.
Sommeren ble et mareritt. Ole krevde alt mulig med den armen. “Ingrid, kan du skjære litt brød? Kan du vaske bak på ryggen min?” Det siste avviste hun så skarpt at han aldri spurte igjen, men bedre ble stemningen ikke.
Simen jobbet nesten døgnet rundt. Ingrid begynte å gå omveier hjem satte seg på kafeer eller gikk i parken, bare for å slippe å hå tilbake til egen stue der “Kongen Ole” hersket på sofaen.
Halvåret gikk, så åtte måneder. Gipsen forsvant, men Ole “trente opp hånda” og klagde på været. Han gjorde seg så hjemme, ommøblerte stua, inviterte til og med ugreie bekjentskaper inn mens vertskapet var borte (nabokjerringa sladret). Hver protest møtte han med aggresjon:
Dere skylder meg! Jeg er familie! Dere har jo tre rom (det var to, men Ole mente kjøkkenet var et soverom også), er det så vanskelig å finne plass? Jeg legger meg jo ikke i dobbeltsenga deres!
Da sprakk Ingrids siste tålmodighet nøyaktig ett år etter den skjebnesvangre dagen han flyttet inn.
En fredag kom hun tidligere hjem hodet dundret, hun hadde tatt fri. Idet hun åpnet døra, slo høy musikk og kvinnelatter mot henne.
I gangen sto et par fremmede støvler slitte, skitne. På knaggen hang en billig boblejakke. I stua ventet melodramatisk frysning: Salongbordet var dekket av mat fra kjøleskapet, en halv flaske vodka, og på sofaen satt Ole og slynget armen rundt ei hårblond kvinne med utvasket leppestift, begge røyka, asket rett på gulvteppet.
Oi, husverten selv! sløret Ole med tungen. Vi har kulturell kveld her. Hilse på Maja, min inspirasjon!
Noe klikket i hodet til Ingrid. Kjølig og klart. Ingen medlidenhet, ingen frykt.
Ut, sa hun lavt.
Hva? Ole fikk ikke taket. Slapp av, Ingrid. Maja stikker straks, vi bare…
Ut. Begge. Fem minutter til å pakke.
Skal det være morsomt? Hans ansikt sprengte av sinne. Hvor i helvete skal jeg dra nå? Dette er min brors hjem! Hvem tror du at du er, egentlig?
Han bevegde seg truende mot henne. Ingrid sto frosset. Hun løftet mobilen.
Jeg ringer politiet.
RING DU! brølte Ole. De gjør deg ingenting. Jeg er familie! Simen bor her!
Ingrid trykket “110”.
Politiet? Jeg trenger en patrulje. Sinsenveien… To uvedkommende i min leilighet, truer fysisk, beruset, ikke folkeregistrert her. Jeg er eier. Venter.
Maja, så fort hun hørte ordet “politi”, skvatt til liv, fikk beina i støvlene og smatt ut døren mumlende at dette ante hun ingenting om. Ole ble sittende på sofaen, smatt fram sigaretten, smilte skjevt.
Vi får se hva Simen sier, da. Du leverer broren hans til politiet? Forbanna kvinnefolk.
Ingrid gikk ut på kjøkkenet, ringte Simen.
Jeg har ringt politiet, sa hun rett ut. Broren din har ført kvinnefolk inn, tent opp, drukket og truet meg. Om du nå tar ham i forsvar, kan du bli og sove annet sted. Jeg ber om skilsmisse i morgen.
Det ble stille. Til slutt lød Simens stemme, fremmed, grå:
Jeg kommer. Gjør det du må. Jeg orker ikke mer.
Politiet kom raskt. To kraftige, rolige personer, milde i blikket én fredag kveld.
Hvem eier stedet? spurte den ene mens han så på whiskeyflasken, askene på teppet, Ole henslengt på sofaen.
Jeg bor her, Ingrid viste pass og utskrift fra grunnboka. Leiligheta er min og mannens, men denne mannen bor her mot min vilje. Han er ikke folkeregistrert. Han er aggressiv og truende. Jeg krever å få ham ut.
Politimannen vendte seg mot Ole.
Kan jeg få se legitimasjon?
Ole rotet etter lommeboka, slang fra seg passet. Jeg er bror til Simen! Jeg har rett til å være her! Familie!
Politibetjenten bladde gjennom passet.
Adresse Drammen. Ikke folkeregistrert i Oslo. Når eier krever deg ut og du ikke har rett til å bo her, må du ut. Pakking, nå.
Dere har ikke rett til det! skrek Ole. Simen kommer, han …
Om mannen hennes kommer hjem og vil ha deg boende, får du ta det sivilt. Men nå krever medeiere deg ut, og du er påvirket, og naboene klagde på bråk. Så ellers blir det avhør og bøter eller inntil femten dagers arrest. Velg selv.
Ole så forvirret fra politiet til Ingrid, som sto med armene i kors. Kampen var tapt. Den frekkheten som alltid funket på konfliktsky bror og myk svigerinne, prella av på politiuniform.
Greit… hveste han hest. Håper dere trives med leiligheta. Glemmer dere aldri.
Han brukte tjue minutter på å rive eiendelene sine ned i bagen, skulte stygt, dultet hardt i skapet. Politiet passet på døra.
Akkurat da kom Simen. Han så ut som om han hadde blitt ti år eldre.
Simen! ropte Ole. Si noe! Hun driver broren din på gata! Familie! Svar da!
Simen så på broren sin stappfull av hat. Så på Ingrid, som hadde ryggen rak og ansiktet hvitt. Så på askene på teppet, flaskene, raseriet. Så trakk han pusten.
Gå, Ole. Nå er det nok.
Hva? Går du imot meg? For hen..?
Du har bodd her i ett år. På vår bekostning. Løyet. Snakket stygt til kona mi. Gjort hjemmet vårt til et helvete. Jeg tålte det fordi du er min bror. Nå er grensa nådd. Reise tilbake til Drammen. Penger får du ikke mer.
Ole sto med munnen åpen. For første gang hadde han ingen tilbakeslag.
Greit, dra til helsike! Familieforræderi. Jeg vil aldri høre fra dere!
Han stormet ut i trappegangen, politiet etter.
Tusen takk, sa Ingrid lavt til betjenten.
Lås døra godt og skift sylinder, rådet han. Disse “familiemedlemmene” kommer gjerne tilbake.
Etter at døra lukket seg, lå en øredøvende stillhet i stua. Simen gikk inn i stua, åpnet vinduet på vidt gap. Slapp inn vinterkulda fra november, lot lukt av røyk og gammel svette blåse ut. Så begynte han å plukke sneiper fra teppet.
Ingrid gikk bort til ham, la hånda på skulderen hans.
Unnskyld, sa Simen, uten å møte blikket hennes. Jeg skulle gjort dette selv. For lenge siden.
Det viktigste er at det er over, svarte Ingrid stille.
De brukte hele helgen på å vaske ned. Kastet sofaen der Ole hadde ligget, fikk låsesmeden til å bytte sylinder Simen foreslo det selv denne gangen.
Noen ganger ringte Ole fra skjult nummer, tryglet om penger til “billett” eller truet. Simen la bare på og blokkerte nummeret.
Sakte, men sikkert kom roen tilbake. Ingrid gledet seg til å gå hjem, visste at alt var rent og trygt. Simen hadde lært det viktigste i livet: Familie er dem som respekterer og beskytter deg ikke dem som utnytter blodet ditt som vampyrer.
Noen ganger må man gjennom helvete av samboerskap før man lærer å forsvare grensene sine og skjønne verdien av sitt eget hjem.
Har du vært nødt til å jage bort gjester som aldri ville dra? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Lik og følg for flere historier.
