Kjæresten satte hardt mot hardt: «Enten jeg eller kattene!» så jeg hjalp ham å pakke kofferten.
Det er pels overalt! Se på denne jakka, Ingrid! Jeg hentet den akkurat på rens i går, men i dag ser jeg ut som jeg har overnattet på et kattely. Hvor lenge skal jeg holde ut dette?
Stemmen til Trond var ikke bare irritert, men fikk den der særegne skingrende tonen han hadde begynt med de siste månedene, uansett hvor bagatellmessig saken var. Ingrid, som sto ved komfyren og snudde pannekaker, sukket tungt, slo av plata og vendte seg mot mannen. Trond sto dramatisk midt i gangen, holdt dressjakka ut med strake armer og så anklagende på noen hvite hårstrå på slaget.
Trond, du trenger vel ikke rope sånn? sa hun rolig mens hun tørket hendene på forkleet. Jeg ba deg jo om å ikke henge klærne på stolen i stua. Du vet jo at Monsen elsker å ligge der. Hvis du legger klærne i skapet med én gang, slipper du kattehår. La meg ta den, jeg har rullen her.
Hun gikk bort, tok den uunnværlige klesrullen fra kommoden i gangen, og kjørte over stoffet et par ganger. Jakka så straks ut som ny. Men Tronds ansikt forble uforandret. Han trakk hånden til seg som om hun hadde gjort ham vondt, og så ristet han av seg usynlig skitt.
Det handler ikke om skapet, Ingrid! Problemet er at det ikke går an å puste i denne leiligheten. Overalt er det dine … beist. Sofa’n er full, teppet får du ikke sette foten på. Jeg kommer hjem for å slappe av, ikke for å hoppe mellom matskåler, dokasser og klorestokker. Du har gjort hjemmet vårt om til en dyrehage!
Ingrid var stille, kjente den velkjente klumpen i halsen komme. «Hjemmet vårt», tenkte hun ironisk. Leiligheten, en romslig treroms i et gammelt murhus på St. Hanshaugen, arvet hun etter bestemoren lenge før Trond var på banen. Han kom med koffert og laptop for fem år siden, da de giftet seg. Da syntes han det var sjarmerende med den store, bedagelige skogkatten Monsen og den livredde, tre-fargede pusen Tulla. Han klødde Monsen bak øret og mumlet at dyr gjorde et hjem koselig.
Men hvetebrødsdagene var forbi, hverdagen krøp inn, og fasaden falt. Trond viste seg å være typen som mente «orden» betød at leiligheten skulle være klinisk som på et operasjonsbord og at all oppmerksomhet helst burde tilfalle ham.
Trond, vi har bare to katter, sa Ingrid, mens hun satte kaffe til ham. De har bodd her lenger enn deg, faktisk. De er familie.
Familie! fnyste han og slo seg ned ved bordet. Det er dyr, Ingrid. Ubrukelige skapninger som bare sover og spiser. Forresten, har du sett hva maten deres koster? Så regningen du la igjen i går tre tusen kroner! For kattetørrfôr! Men på ferie, da må vi visst spare
Det er helsekost, Monsen har nyreproblemer, det vet du, sa hun og satte koppen foran ham. Jeg bruker min lønn på det. Ikke dine penger.
Vi har felles økonomi! knurret Trond, dunket i bordet så skjeen klirret. Og hvis du bruker dine penger på kattemat, betyr det mindre til mat til oss! Da må jeg kjøpe kjøttdeig og grønnsaker, det er enkel matte!
Ingrid så på ham og kjente ikke igjen den ridderlige mannen som engang ga henne blomster og leste dikt. Nå satt det en sur, gnien grinebiter foran henne. Hun visste han hadde trøbbel på jobben, at avdelingen hans var truet, og at han var stressa. Men det gikk alltid ut over henne og de stakkars dyra.
Akkurat da tuslet Monsen inn på kjøkkenet, tassende over parketten. Stor, lodden, med kloke grønne øyne. Han gned seg mot beina hennes og mjauet lavt etter frokost.
Vekk! ropte Trond og trampet.
Katten skvatt, gled på parketten, og klorte i farten i buksebeinet til Trond. Plutselig hørtes det en lyd av stoff som revnet.
Et øyeblikk stillheten var til å ta og føle på. Trond så sakte ned på buksene sine. En ordentlig flenge i det dyre grå stoffet.
Nå er det nok, hvisket han. Dette var siste dråpen.
Han spratt opp, veltet stolen, og ansiktet fikk røde flekker.
Jeg har holdt ut i fem år! Kattehår i suppa, kattekasselukt, de jævla sirkusforestillingene midt på natta! Men at de river klærne mine? Ingrid, nå får du velge.
Ingrid stod med hendene klemt mot brystet. Monsen, som ante ugler i mosen, var allerede under sofaen i stua. Tulla på vinduskarmen sto og spisset ørene.
Hva mener du, Trond? hvisket Ingrid.
Enten jeg, eller de dyra, sa han brutalt, med blikket hardt festet i hennes øyne. Jeg gir deg til i kveld. Når jeg er hjemme fra jobb, vil jeg ikke se dem mer. Gi dem til moren din, kast dem ut, lever dem til omplassering jeg bryr meg ikke. Men med dem bor jeg ikke et minutt til. Jeg er da tross alt mann, og fortjener respekt!
Du mener det? spurte Ingrid vantro. Et ultimatum? På grunn av ei bukse?
Ikke på grunn av buksa! På grunn av deg! Du bryr deg mer om de lopperirtende pelsdottene enn om din egen mann. Bevis det motsatte. Jeg sjekker når jeg kommer hjem.
Han grabbet veska, lot kaffen stå igjen, og gikk med et så hardt smell i døra at kalenderen ramlet ned fra veggen.
Ingrid ble stående på kjøkkenet. Hodet surret. Hun plukket automatisk opp kalenderen, hang den på plass, satte seg og begynte å gråte. Ikke av sorg, men av en blanding av hjelpeløshet og harme. Hvordan kunne han be henne svikte de som var avhengige av henne? Monsen var tolv år, han trengte ekstra stell. Tulla var så redd at hun ikke overlevde ute i en halv dag.
Monsen tittet forsiktig fram fra under sofaen. Da han skjønte at «den høyrøstede» var borte, kom han bort, satte seg opp med forbeina på Ingrids fang og så henne rett i ansiktet, med høy, beroligende malelyd. Ingrid gravde nesa ned i den tykke pelsen hans.
Ingen skal ta dere fra meg, hvisket hun. For en latterlig idé.
Resten av dagen svevde hun rundt i leiligheten. Hun ringte jobben og sa hun var syk. Tankene gikk i ring. Hun gikk gjennom minner, som den gangen Trond sparket Tulla fordi hun snublet foran ham i mørket. Han sa han ikke så henne, men det stemte ikke. Hun husket hvordan han nektet kattene adgang til soverommet, og hvordan de klorte på døra om natten, forvirret og utstøtt. Hun husket de evige pengemasene, enda hun tjente godt selv og både bolig og fellesutgifter var hennes domene.
Etter lunsj kom en dyp, iskald ro. Hun innså at Tronds ultimatum ikke var et raserianfall men en prøve. Et slags litmuspapir. En som kan kreve deg til å velge mellom kjærlighet og ansvar for de som er forsvarsløse, er ikke verdt hverken det ene eller det andre. I dag var det kattene som var i veien. I morgen kanskje mamma når hun ble gammel. Om noen år kanskje Ingrid selv hvis hun skulle bli syk.
Klokka viste fire. Trond kom vanligvis klokka sju. God tid.
Ingrid gikk på soverommet, tok ned den store kofferten fra skapet. Den de brukte da de ferierte på Kreta for noen år siden. Hun tørket av støvet, åpnet låsen, og lot kofferten stå gapende klar.
Hun pakket klærne hans metodisk, uten stress. Dressene, pent sammenlagt. Så skjortene. Gensere. Jeans. Underveis lurte hun på om hun gjorde det rette. «Kanskje vi kunne snakket sammen, funnet et kompromiss,» tenkte hun et sekund, men da så hun for seg blikket hans om morgenen kaldt, foraktfullt. «Ubrukelige parasitter.» Nei, kompromiss får være kompromiss.
Hun la sokker og undertøy i sidelommene, og da det ringte på døren, skvatt hun. Kom han tilbake allerede? Men Trond hadde jo nøkler. Hun så i titthullet. Det var bare naboen, tante Astrid, som ofte dukket opp for å låne sukker eller skravle.
Ingrid åpnet.
Hei på deg, Ingrid! smalt det fra tante Astrid. Jeg hørte det var kjefting her i morges. Går det bra, eller? Ble jo rene dramaet på trappa
Det går bra, tante Astrid, svarte Ingrid behersket. Har bare en liten avklaring på hjemmefronten.
Javel, det går nok over! Kom bort på te i kveld, jeg har bakt eplekake.
Takk, vi får se.
Ingrid lukket døra og fortsatte pakkingen. Tannbørsten hans, barbermaskin, den altfor dyre parfymen. Alt i toalettmappa. Vintersko, joggesko, tøfler.
Klokka seks stod det to kofferter og en diger bag i gangen. Leiligheten føltes plutselig både større og på merkelig vis lettere. Som om en svulst var skåret vekk, og nå endelig kunne frisk luft strømme inn.
Ingrid laget seg myntete, fylte skålene til kattene med tørrfôr og satte seg med koppen foran TV-en. Monsen la seg til rette på føttene hennes. Tulla inntok sofaens armlene.
19.15 hørtes nøkkelen i døra. Ingrid rørte ikke på seg. Hun hørte Trond pese tungt i gangen heisen var sikkert ute av drift, som alltid i gamle bygårder.
Så? ropte han ut i leiligheten. Triumferende tone. Har du gjort som jeg sa, kjære? Hvor er de pelsballene? Forhåpentligvis ute av huset?
Han marsjerte rett inn i stua uten å ta av skoene og stivnet.
Ingrid satt med tekoppen, kattene sine nærmest demonstrativt avslappet. Monsen gløttet dovent opp, ga blanke i den høyrøstede mannen.
Hva…? Trond rynket pannen. Hører du dårlig, eller? Jeg sa: Enten jeg eller dem. Vil du leke med ilden?
Jeg hørte deg alldeles utmerket, Trond, svarte Ingrid pent og satte fra seg koppen. Jeg har valgt.
Ja? Hvorfor er de da her?
Fordi dette er hjemme deres. Valget ditt står klart i gangen.
Trond ble forvirret, snudde på hælen og forsvant ut i gangen. Ingrid hørte ham snuble i baggen.
Hva faen…?! stemmen knirket.
Nå var det ikke triumf, men fornektelse i blikket da han kom tilbake.
Har du du har pakket tingene mine? Kaster du meg ut? For noen katter?!
Ikke for kattene, Trond. For at du satte meg på valg. Elskende folk stiller ikke ultimatum. De finner løsninger. Du ville ikke ha samarbeid, du ville vise makt. Mot hvem? Ei dame og to fredelige katter? Det er ikke styrke det er usselhet.
Du er gal! hveste han, veivende med armene. En dame på over førti! Hvem gidder deg og kattekolonien din? Jeg har forsørga deg, hatt tålmodighet! Du kommer krypende tilbake om ei uke ensom og sur! Hva skal du gjøre?
Leiligheten er min, jeg har god jobb og lønn, begynte Ingrid å telle på fingrene. Nå slipper jeg å vaske etter en voksen mann, slippe krangling. Ingen truer nervene mine. Trond, jeg blir nok ikke den som lider her. Endelig kan jeg puste.
Så det er sånn? freser han, men idet han går mot henne, reiser plutselig Monsen bust, maler et lavt, brummende brøl, og Trond viker bakover overrasket.
Skitt i deg! skriker han. Kos deg med parasittene! Jeg finner meg en dame som setter pris på en ordentlig mann! Du kommer til å råtne alene!
Han forsvant inn i gangen. Ingrid hørte det klirre i kofferten.
Hvor er laptopen min?! ropte han.
I sidelommen, svarte hun.
Og papirene mine?
I toppen av kofferten, sammen med favorittkoppen din. Alt er med.
Den kjølige roen hennes irriterte ham mer enn alt. Hadde hun skreket, kastet ting, tryglet da hadde han hatt makt. Men den stoiske stillheten var mer enn Trond tålte.
Han mumlet noen eder, kanskje håpet han skulle få henne til å bryte sammen, men Ingrid satt urørlig.
Døren smalt igjen denne gang endelig. Lyden trillet ned trappen sammen med kofferten hans.
Ingrid satt en stund og kjente etter. Skulle hun ikke føle sorg, angst eller anger? Nei. I stedet boblet det opp en varm, seig følelse av lettelse, som om hun hadde båret på en sekk med stein i årevis og nå kunne slippe den.
Monsen håndhilste med snutten, hun klødde ham bak øret.
Jaja, beskyttern min. Da var den ånden drevet ut, smilte hun.
Tulla spratt opp på fanget hennes og kurret fornøyd.
En time senere ringte telefonen. «Elskling» stod det på displayet. Ingrid rynket på nesa og blokkerte nummeret, endret deretter kontakten til «Trond Eks». Til slutt slettet hun ham helt.
Hun gikk på kjøkkenet, fant en flaske rødvin igjen fra nyttårsfeiringen og smurte seg en tykk brødskive med brunost. Kattene fikk et ekstra godt måltid med våtfôr. Hun visste at neste dag ikke kom til å bli enkel Trond ville sikkert ringe, true, be om å flytte tilbake, diskutere «tingene», men det fikk bli morgendagens problem.
For i kveld var hun hjemme. I sitt eget hjem. Her kunne jakka henge på stolryggen, her kunne man miste en ostebit på gulvet og ingen sparket en katt for å være litt kosen.
Så ringte det på nytt. Ingrid så skeptisk mot inngangsdøren, men så hørte hun det var et vennlig, forsiktig pling. Ikke Trond med alt sitt bråk.
På dørmatta sto tante Astrid med et fat, dekket med kjøkkenhåndkle.
Ingrid, jeg tok med litt varmt kålgrateng. Hørte det bråket i gangen. Skal Trond på forretningsreise?
Ingrid så smilende på henne, på fatet, på kattene som kikket nysgjerrig ut fra gangen.
Nei, tante Astrid, svarte hun og tok imot fatet, han har flyttet. For godt. Kom inn på te, da vel! Nå har jeg god plass og veldig, veldig rolig her hjemme.
Kvelden var kjempekos. De drakk te, spiste kake, kattene kurret. Og for første gang på mange år følte Ingrid seg helt, ubetinget lykkelig. Hun skjønte det plutselig: Ensomhet er ikke å være alene hjemme med katter. Ensomhet er å leve med et menneske som ikke ser deg og tvinges til å svikte deg selv hver dag for å fortjene hans gunst.
Neste dag bestilte hun time til kattene hos kattefrisør. De fortjente å være fine det var tross alt dem som hadde hjulpet henne å kaste ut alt det gamle, støvete fjaset for bestandig.
Takk for at du leste hele! Hvis du likte det, blir jeg glad for en kommentar eller en tommel opp og kanskje en prat over en kopp te en dag.
